Hjem

Gjestebok

Oldtidsveien over Gjelleråsen

Fra de eldste tider har veien mellom Viken og Eid ved Vorma vært den viktigste gjennomfartsåren til Opplandene og videre nord i landet. Selv om vannveiene ble mye brukt, ikke minst Glomma-vassdraget, foregikk den vesentligste ferdselen til lands. Sverre Steen skriver i sitt klassiske verk "Ferd og fest": "Den viktigste gjennomgangsveien i Norge har til alle tider vært veien fra Oslofjordens bunn til Trøndelag. Vi kjenner forbindelsen til denne veien alt fra bronsealderen. Veien gikk fra Oslo frem til Nitsund, over Lørenskog eller Gjelleråsen, derfra om Skedsmo nordover om Frogner og Ullensaker kirke til Eidsvoll, i det store og hele der veien ennå går." I våre dager er motorveien, Hovedbanen, Flytoget og ikke minst den nye hovedflyplassen på Gardermoen gode eksempler på at Romerikes betydning for transport av folk og varer ikke er blitt mindre enn før.

Vi er fire gutter, Jan, Tom, Jarle og Bryn, alle i passende alder, som har satt oss fore å gå veitraseen fra det gamle Oslo til Eidsvoll kirke og plassen for det gamle Eidsivatinget. Veien er bare delvis merket, og det har ikke vært helt enkelt å finne fram til den opprinnelige "tjodgata". Den går delvis under asfalt på nåværende veitraseer, som godt merket "oldtidsvei" over Gjelleråsen, som gårdsvei og sti. I deler av Ullensaker må vi gjennom til dels vanskelig framkommelig buskas. Det bør være en oppgave å få merket hele veistrekningen, slik at flere kan få oppleve de mange perler Romerike har å by på, av naturopplevelser og kulturhistorie.

Før vi starter turen, blir det "tvingende nødvendig " å ta et oppgjør med begrepet "Pilgrimsleden". Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren har i samarbeid utarbeidet "Prosjekt Pilgrimsleden" mellom Oslo og Trondheim. Fra Oslo er denne leden lagt over Bærum og Krokskogen (!), en trase bare pilgrimer med svært dårlig retningssans (eller skal vi si "manglende gangsyn"), ville ha valgt. Dette er jo rent tyveri av Romerikes historie! Samtidig er det verdt å minne om at folk dro mellom Oslo og Eidsvoll i flere tusen år før noen ble katolikker her i landet. Vi vil derfor bruke begrepet "oldtidsveien", så får andre med mer hellige mål for tilværelsen, gjerne leke "pilgrimer". Selv er vi strengt tatt bare litt "grimme".

Fra ruinene av St. Hallvardskatedralen.

Vi begynner vår vandring en morgen fra Ruinparken i Gamle Oslo, i vår barndom riktignok omtalt som "Urinparken". Helt feilaktig var det vel ikke.. Dette er restene av St. Hallvardskatedralen, middelalderbyens domkirke. Sigurd Jorsalfar rakk akkurat å bli begravet her til ferdigstillelsen, og kirken ble tilegnet Hallvard, søskenbarn av Olav den hellige. Han klarte som kjent å flyte i Drammensfjorden, selv med en møllestein rundt halsen. De kunne dette med markedsføring også da. Fra parken kan vi se bort på Dyvekes bro. Den er oppkalt etter den vakre Dyveke, Kristian II`s elskerinne. Hun døde plutselig 21. september 1517, etter ryktene etter å ha blitt forgiftet av høvedsmannen ved København slott, Torben Oxe. Intriger ved hoffet synes ikke å være av ny dato. Vi følger den gamle Strømsveien opp til Galgeberg, det tidligere Martestokkr. Dette var yttergrensen for det gamle Oslo, og her sto galgen til alminnelig forlystelse. Forstavelsen "mar" er den samme som i "martyr" og henspeiler på pinsler vi ikke helt vil forestille oss. Retterstedet ble senere flyttet til Etterstad, der den siste henrettelsen ble foretatt 19. april 1864. Det er omtrent der Tom bor nå, i en boligblokk.

Vi vandrer Strømsveien.

Ettersom Vålerenga Vertshus ikke har åpnet ennå, vandrer vi videre opp langs Strømsveien og beundrer de mange fint restaurerte boligene som har oppstått etter at tungtrafikken ble borte. Biskop Jens Nilssøn har fått sin egen vei inn mot Etterstadfeltet. Ham skal vi komme tilbake til.

For å slippe for mye motorvei, går vi traseen gjennom Fyrstikktorget, Valle Hovin og Østre Aker kirke, bygget på gården Ulvens grunn. Ved Teisen ble det i 1844 funnet en stor sølvskatt, som bl.a. inneholdt arabiske mynter fra 7-800 tallet. Oslodalen var åpenbart et rikt og mektig område lenge før byen ble etablert. Vi tar oss over Ulvensplitten og kommer ned på den gamle Strømsveitraseen igjen. Helt inn på 1700-tallet fulgte Trondhjemsveien og Strømsveien samme linje ut av det gamle Oslo. Kristian IV anla den nye byen under Akershus festning etter bybrannen i 1624, og Trondhjemsveien kom etterhvert til å følge en vestligere trasè over Tøyen og Årvoll. Men vi går altså på den eldste "Trondhjemsveien" og krysser den gamle byelva Alna ved Alnabru. Dette var et bløtt og sumpig område og kunne til tider være nærmest ufarbart. Mellom Leirdal og Lindeberg ble det i middelalderen laget en "jordbro". Det foregikk på den måten at en dyp grøft ble gravet på begge sider av veien. Jorda og torven ble så lagt oppå veilegemet, slik at det hele fikk utseende av en langstrakt, lav bru.

Nei, vi kommer ikke utenom Jens Nilssøn. I 1580 ble han biskop i Oslo og var ut fra sin tid en framstående humanist og en ivrig forkjemper for protestantismen. For enkelte moderne ateister kan slikt framstå som noe motsetningsfylt. Jens Nilssøn bodde på Våler gård, som har gitt navn til bydelen Vålerenga. Han gjorde utførlige dagboksnotater fra sine visitasreiser, ført i pennen av hans dreng, Oluf Børgessøn. Ved dette har han gitt uvurderlige bidrag til å fortelle oss om de gamle veilinjer, stedsnavn, folk og kultur. Bryn har en faksimileutgave av hans "visitasbøker og reiseopptegnelser", utgitt ved Yngvar Nielsen i 1885. Boka veier nok en drøy kilo. Nettopp biskopen har gitt oss beretning om den gamle jordbroen nevnt ovenfor. I september 1594 kom han på hjemvei fra visitasreise til Hadeland og Hedmark. Han kom fra Nitsund over Gjelleråsen "til Stubberud paa den venstre haand, saa offuer jordbroen i vester ½ fiering, saa i suduest ½ fiering til Alnebro, der fore wi offuer Elffuen strax synden for broen och haffde vi slem blød vey alt fra sundet".

Fra den tyske krigskirkegården på Alfaset.

Vi vandrer i lett småregn, men i strålende humør i "den gamle plankeveis trasè". Store mengder tømmer og skurlast er fraktet etter denne veien, særlig vinterstid. I 1854 ble Hovedbanen åpnet mellom Oslo og Eidsvoll og overtok nesten umiddelbart Strømsveiens betydning for trelastfrakten. Vår vandring går gjennom trivelige Tittutgrenda og langs med den langt mer dystre tyske krigskirkegården på Alfaset.

Ved et veikryss finner vi akkurat hva vi trenger, bord og benker med torvtak over. Fram med niste og kaffe, mens praten går særdeles livlig. Tom har vært overalt og vet utrolig mye også om Groruddalen. For Jarle må dette være "barndommens rike". Men utviklingen har ikke fart pent med denne dalen. Her er en eneste røre av veier, trafikk, fabrikker, lager og støy. Vi føler en viss lettelse over å komme inn på fredeligere områder ettersom vi passerer Furuset. Vår lille rasteplass kan neppe sammenliknes med alle de vertshusene og kroene som lå langs denne veien. Tvers overfor vår nye tids helligdom, IKEA, ligger Kaggen gård, tidligere husmannsplass under Stubberud. Navnet bærer bud om hva som var mest etterspurt på gjestgiveriene opp gjennom århundrene. Dystre historier om drap og mordbrann la imidlertid i lang tid en mørk skygge over skjenkestedet ved jordbroen.

Kaggen gård.

Ved Kløfta skiller den gamle Trondhjemsveien og Strømsveien lag. Navnet betyr nettopp "kluft", et veidele, og er det samme som det mer kjente Kløfta på Romerike, der Kongsvingerveien tar av fra hovedveien nordover. Strømsveien går nå opp Bakåsen til Lørenskog og Strømmen. Dette var også en mye brukt vei nordover. Vi tar oss fram over Lindeberg mot Høybråten, takket være utmerket rutebeskrivelse av Groruddalen historielag. Trafikken stilner av, været klarner og vi går delvis på gangveier mellom blokkbebyggelsen. Strømsveien og Groruddalen var på Håkon Håkonssøns tid også skipsslep. Sagaen forteller at det tok 2 døgn å trekke skipene fra Viken over i Losbyvassdraget til Nitelva og Øyeren, og over 30 skip kunne bli trukket om gangen. Men vannføringen i elvene var nok større, og landet lå noe lavere enn i dag.

På Høybråten ser vi bort på Jarles barndomshjem. Så vandrer vi i tunnel under trafikken på Østre Aker vei. I bakkene opp mot Fossum møter vi på et par lettspydde karer, som prøver å fortelle om en kasse pils lenger fram (!) Ved Fossum, eller rettere det gamle "Forsheimar", begynner den kanskje fineste delen av turen. Her er da også veien skiltet med "Oldtidsveien", og en rekke plakater underveis forteller om nærmere 3000 år gamle gravrøyser, tidligere boplasser, Milorg-virksomhet under krigen og mye mer. Vi passerer Akershusgrensa, vandrer opp Kongedalen, om Svingele og til topps på Gjelleråsen. Dette har vært en ride- og gangvei som fortsatt "lever" i beste velgående, takket være nennsom skjøtsel og utstrakt turbruk. Vi legger merke til klokkene som er plassert øverst og nederst på stien. Med dem kunne de reisende varsle til den andre enden, slik at det ikke ble problemer med passeringen. Helt tilsvarende vår tids lysregulering.

Ringeren i Gjelleråsen.

Sverres saga beretter om veien. Bisp Nikolas måtte 11. juli 1197 flykte fra Oslo for Sverre, og stanset visstnok ikke før han nådde toppen av Gjelleråsen. Dette er kanskje den eldste skriftlige beretningen vi har om vår oldtidsvei. Her oppe ligger også en av de mange vardene vi finner i Oslo/Akershus, en del av det gamle varslingssystemet i ufredstider.

Vi skuer ut over Skedsmo, det gamle Gjoleid. Dette var området mellom Nitja og Leira og ligger der som en "kjøl" i landskapet. Navnet kan vel ha med "vindfull egn" å gjøre, det blåser lett fra alle kanter her. For folk som kom fra Oslo, var det naturlig å betegne åsen over til Gjoleid som "Gjoleidaråsen". Opp gjennom århundrene er dette blitt avstøtt til vår tids Gjelleråsen. Den har alltid markert skillet mellom Oslodalen og Romerike, og samtidig vært et vern mot fiendtlige angrep mot byen. Siste gang var i 1716, da Karl XII ville erobre Oslo. Han ble stanset i bakkene her, og vi tar en snartur bortom for å se på de gamle skansene. Ved Lahaugmoen treffer vi den gamle Kongeveien over Gjelleråsen fra Skillebekk. Den ble anlagt i årene 1762-1770 og overtok dermed for vår gamle oldtidsvei. Så bærer det utfor bakke ned mot Hellerudsletta. Vi passerer Fletstein gård. Den kan ha navnet sitt etter en "frettarstein", av ordet "frett", dvs. spørsmål til gudene om framtida. En slags orakelstein, med andre ord. Kanskje er steinen den samme som Jens Nilssøn beretter om i sin hjemreise til Oslo i 1594: "...Saa fore wi...i syduest en ½ fiering til Kielderaass stenen som wi haffde paa den høyre haand ret vd met os, saa offuer Kielderaassen i syndr och suduest...".

Så er vi på Hellerudsletta, eller rettere Nitsundsletta. Olav den helliges saga beretter om slaget som sto her mellom Olav og raumerne i 1022. Her måtte romerikingene motvillig ta til den nye religionen, kristendommen.

Olavsteinen.

I romeriksdikteren Asbjørn Dørumsgårds prolog fra avdukingen av steinen, som i 1934 ble satt opp som minne om dette slaget, heter det:

"Lån meg øre, Raumer. Her står du på hellig grunn.

For her vart lyse kveika og mørke rivin sund".

Ja, slik kan det også sies. Minnesteienen er forøvrig seinere flyttet og står nå ved Skedsmo kirke.

Det gamle Nitsund, sundet over Nitelva eller opprinnelig Nitja, var gjennom århundrene et av Østlandets mest trafikkerte overfartssteder. Allerede i 1666 fikk sundgården privilegier som gjestgivergård og tjente gode penger på sundtoll og ferge. Generalveimester G.A. Krogh fikk oppført den første brua over sundet i 1777, ved plassen Brubakk nær sundstedet. Vi befinner oss i gammelt flomland. Den verste flommen var i juli 1789, altså helt sammenfallende med tidspunktet for den franske revolusjon. "Stor-Ofsen" gjorde enorme skader på hele Østlandet, men fikk paradoksalt nok positiv betydning for utviklingen ved at det ble tilført offentlige midler til gjenoppbygningen av viktige veier.

Dagens Nitsund.

Vår oldtidsvei, som var en ride- og gangvei, gikk herfra i nokså rett linje over Brånås og til vollen ved Skedsmo kirke. I dag er det nærmest umulig å følge den pga. åkerbruk og nye boligfelt. Mellom Nitsund og Skedsmovollen har veilinjene gjennom tidene fulgt forskjellige traseer. I 1877 ble det bygget ny bru ved Kjellerholen, og fra dette tidspunktet skjedde overfarten her. Vi passerer de store utstillingsområdene på Hellerudsletta og tar oss over Åros bru. Navnet er et avstøtt "Åaros" og tyder på at elveosen opprinnelig lå her. Så vandrer vi videre opp bakkene til Ramstad og følger det som trolig er den eldste kongeveien opp til Værhaug. Kraftige regnskyll de siste dagene har gjort veien svært bløt og leirete. Vi følger veien fra Nittedal kirke. Snart kommer den gamle Trondhjemsveien som gikk fra Skrimstad, opp fra høyre, like etter møter vi den tidligere riksvei 50 mot Skedsmokorset.

Rett før det gamle "korset" tar vi veien inn gjennom Husebytunet. Dette er et vakkert gårdsanlegg, fredfullt beliggende mellom trafikken på alle kanter. Tidligere var dette prestegård, i dag benyttes området til forskjellige kulturaktiviteter. Vi er på Vestvollen, en del av den veldige sletta hvor det i tidligere tider ble avholdt hestekamper og andre former for tevlinger. "Skeid" i ordet "Skedsmo" betyr nettopp bane for kappriding, og dette er bakgrunnen for de tre hestene i Skedsmos kommunevåpen. Nå har denne kommunen planer om å bygge ut deler av dette praktfulle friområdet. Må det være tillatt å foreslå at de omtalte hestene i så fall byttes ut med tre gravemaskiner?

Gjennom Husebytunet.

Vi er ved veis ende på vår første vandredag. På et av nåtidens gjestgiverier, Pizzeria Napolitana, setter vi oss ned og kan fortjent få ned noen halvlitere. Beina er forbausende bra etter nærmere 7 timer, men det er godt å få av seg sko og støvler og "lufte tærne" litt. Høflige som vi er, har vi satt oss utendørs. Overnattingen skjer på Olavsgård hotell. Hustruer og samboere kommer, og vi har en hyggelig kveld med middag og vin. Den avsluttes i nattklubben, på folkemunne kalt "100-prosenten". Ettersom vi er så heldige å ha medbrakt, viser navnet seg å være ganske treffende.

Turgåere og ledsagere i ivrig passiar...

________________________

Vårt utgangspumkt neste morgen er Skedsmo kirke. Den kalles også "Romeriksdomen", et navn den lyder med rette, der den ligger som et praktfullt landmerke, uansett hvilken retning man kommer fra. Det kan sies mye om religioner. Uansett ville ikke våre kulturlandskaper vært de samme uten de mange kirkespirene. Skedsmo kirke er omtalt fra 1325 i Diplomatarium Norvegicum (DN), en trykt samleutgave av brever og aktstykker fra middelalderen, som dokumenterer forhold av rettslig betydning. På kirkevollen lå tidligere et av de mest tradisjonsrike gjestgiverier i nærheten av hovedstaden. Like bortenfor lå plassen Stein, oppkalt etter en veldig stein som seinere er blitt sprengt bort. Navnet finnes fortsatt på veggen på Sten-Tærud skole.

Vi begir oss nordover på den opprinnelige oldtidsveien, over Farseggen. Den har navnet sitt nettopp etter "far", i betydningen vei, "allfar". Veien går på en smal egg i et for Romerike typisk ravinelandskap. Det er en nydelig vandretur utover og ned mot Leirsund. Folkeetymologien har en fantasifull forklaring både på de bratte dalene langs veien og den tidligere omtalte stein ved kirken. Sogneprest Andreas Mørch gir fra 1731 en versjon av dette sagnet om "jutulsteinen":

"Det siges at der hvor Skedsmoe Kircke først blev bygget, skulde Trolde gravet de 2 store Grøfter paa begge Sider af Farseggen for at undergrave Skedsmoe Kircke, men som Dagen kom for hastig paa dem, kastet den ene en stor Steen efter Kircken, som nu skal ligge ved Pladsen Stenen paa Prestegaardens Grund."

Fra Farseggen.

Det var sikkert mye steinkasting i eldre tider, så dette tror vi på. Vi har også tro på at "Leirabreddens ungdom" skal ta i mot oss ved Leirsund, men her er ganske så stille. Det er søndag formiddag, og de festglade "ungdommer" sover nok lenge i dag. Leirsund har ikke vært like stille og fredelig i tidligere tider. Fram til først på 1800-tallet var overfartsstedet av stor betydning for ferdselen gjennom Romerike. I 1804 ble den "nye" Trondhjemsveien lagt om fra Skedsmokorset under Heksebergfjellet og til Frogner, og Leirsunds betydning som sundsted var over. I dag sover stedet en slags "Tornerosesøvn", selv om byggingen av Flytogtraseen nesten har endevendt området omkring.

Vi går over broen og tar etter noen hundre meter opp bakken og gjennom hva vi må få kalle "en lite velholdt" gård. Herfra og til Kløfta går oldtidsveien på en "rygg", dannet av Leiraelva og elva Jekslas dalfører på hver sin side. Dette er svært karakteristisk for hvorledes veifarene gikk i eldre tider, gjerne på toppen av terrenget, der det oftest var tørt og framkommelig. Tankene går raskt til de gamle veifarene gjennom Østfold og Vestfold. Der finner vi dem øverst på det store Raet, morenen etter siste istid. For ca. 9000 år siden tok issmeltingen fart for siste gang på Romerike. De store grustakene oppe på Berger er nettopp et minne om dette, og ravinene ved Farseggen er dannet av isavrenningen. Isen la igjen store "trinn" bortover i landskapet, hvorav Berger-, Hauerseter- , Dals- og Minnsundtrinnet er de største. Flere steder er det i dag grusuttak av stor økonomisk betydning. "Romeriksfjorden", havet som ble dannet av issmeltingen, hadde forbindelse med Øyeren og Oslofjorden.

Over brua på Leirsund.

På vår vandring mot Frogner får vi gården Skrøver på høyre side. Igjen må vi bruke biskop Jens Nilssøn som sannhetsvitne for at vi er på rett vei. 20. januar 1597 er han på tilbakereise etter visitaser på Romerike og i Solør. Han kommer østfra, fra Sørum: "Saa der offuer Gislen (vår tids Jeksla) til Skreuffer, ret fram om husen liggendis paa den venstre haand, 1 mijll fra Sødrum.... It stenskast fra Skreuer i vester ligger almanne veyen, som løber op adt landett." Den observante leser vil kanskje undre seg over at dette nødvendigvis betyr at veien vi går på, er den samme som ble brukt i oldtiden. Men stiene og rideveiene forble de samme, fra de tidligste tider og opp gjennom middelalderen. Først mot slutten av 1600-tallet og opp gjennom 1700-årene ble det noen fart i veibyggingen. Fra da av fikk vi bl.a. etterhvert offentlig finansierte "kongeveier", for å imøtekomme nye krav til ferdsel og rullende transport. Så seint som på 1830-tallet brukte reisende med vogn gjerne to dager fra Eidsvoll til Oslo. Om veien var dårlig, eller det ble problemer med skysskiftene, kunne det ta lenger tid.

I utmerket vandrevær tar vi oss opp til Mo-gårdene. Her kommer igjen tidligere riksvei 50 stille opp fra Frogner, og vi møter til dels slitne syklister på vei til Oslo fra Trondheim. Mo var i lange tider et viktig skyssted på Romerike. Vi slår av en prat med bonden på vestre Mo. Han kan fortelle at far hans igjen fortalte at skysstasjonen lå nettopp der. Vi skuer over mot Heksebergfjellet, eller Vardåsen, som det også kalles. Over denne åsen vandret Peder Chr. Asbjørnsen fra Bjørke ved Frogner tilbake til Fjeldstad i Gjerdrum, hvor han var huslærer i sin ungdom. Turen er beskrevet i "Huldreætt", som finnes i Asbjørnsen og Moes samlede verker. I vardehytta på toppen frir han til den vakre Lina. De forlover seg hemmelig, men motstand fra hennes foreldre gjør at det ikke blir noe av ekteskapet. Så forble han ugift resten av livet. "Mathias Skytters fortellinger", "En aftenstund i et Proprietærkjøkken" og "Berthe Tuppenhaugs fortellinger" er alle fra denne delen av Romerike. Vi ser nesten ned til Leira fra der vi sitter. Her traff Asbjørnsen ulveflokken på isen, før han med skadet fot tok seg fram til Berthes stue.

Skysskiftet ved Mo.

I friskt vandrertempo bærer det videre. Vi kommer inn i Ullensaker ved den gamle offisersgården Brotnu og befinner oss snart etter ved Gamle Kløfta. Dette er det "egentlige" Kløfta, hvor veien mot Kongsvinger opprinnelig tok av. Her lå selvfølgelig et vertshus tidligere, bilder av det finnes så seint som fra 1950-tallet. Nå er her bare villabebyggelse.

Jan ved dagens "Gamle Kløfta".

Vi følger den gamle kongeveitraseen gjennom Hilton-feltet. Hiltonnavnet forbinder vi med hotellkongen som bygget eksklusive hoteller over hele verden. Slektsnavnet hans er nettopp herfra. Hadde dette vært et sted ved en fjord på Vestlandet, var det sikkert forlengst reist en bauta og mere til over Conrad. Her er det bare navnet som minner om norsk opphav. Vår vandring går på "baksiden" av Kløfta, for Oslo-folk et sted forbundet med den nå forsvunne Kløftasenderen, tidligere tiders bilkøer, Landsfenglet og gamle revyer. Ved Kongsvingerveien på den andre siden av motorveien, rett bortenfor dagens Shell-vertshus med "Driver`s Dog" på menyen, ligger Galgebakken. Også her var retterstedet nok sentralt plassert. Så kunne da heller ikke folk før i tida se alt de måtte orke av mord og drap på TV. Litt lenger bort ligger Ullensaker kirke. Den er tegnet av Arnstein Arneberg og ble innviet i 1958, etter at den gamle trekirken brant ned etter lynnedslag i 1952.

Vi tar en velfortjent rast med litt is på Åreppen. I Nannestad har vi et tilsvarende navn, Moreppen. "Reip" kan bety noe sånt som "grannelag" og var tidligere tiders betegnelse på gårder som gjennom sedvane og uskrevne lover ba hverandre til barnedåp, bryllup og andre større begivenheter. Likeledes samarbeidet de ved forskjellige former for dugnad. Landskapet åpner seg nordover, og vi ser mot Mistberget. Vi gjør Asbjørnsens ord til våre egne:

"Mot nord var det så blankt og klart; Mistberget, disse egnes øienstrøst, hvelvet sig der som en blålig kuppel, og vi så bakkene og skogene og kirkene og gårdene..."

En vandretur som vår, hadde neppe funnet sted uten en bestemt person. Vi tenker selvfølgelig på dr. philos H.O. Christophersen, som i en rekke bøker har gitt oss innsikt i det vi kan kalle "Oslo og omegns kulturhistorie". Hans egne vandrebeskrivelser og utrolig omfattende kunnskaper har vært en kilde til stor berikelse for mange i Østlandsområdet, hvor mesteparten av hans produksjon har sin bakgrunn. I 1962 utga han "Eventyr i dagslys". Innledningen av denne boka kan kanskje stå som et bakgrunnsmotiv for vår tur. Den lyder slik:

"Våre gamle allfarveier er en umistelig kulturskatt som ikke burde ødelegges. Det norske folks liv og historie gjennom århundrene er for en vesentlig del knyttet til dem. Mange ligger ennå som gressgrodde attergløymer i terrenget og lokker vandreren. De er farbare for menneskefot, men ikke for bil, og knapt for sykkel. De lever, disse veistumpene, med seklers liv. Jeg traff en skogskar inne på Krokskogen. Han hadde i mange år hugget tømmer tett ved den gamle ferdselsveien som går et steds inne på åsene der. "Når jeg sitter på denne veien med nista mi", sa han, "er det som jeg hører tråkk av menneskeføtter. Det tråkker og tråkker. Det er så livaktig at jeg fort vekk må se meg om for å se om det kommer noen."-- "Jeg kjenner andre som har hørt det samme", tilføyde han."

Rett som det er, farer dagens Flytog forbi oss i 210 km/t. Det bruker 19 minutter fra Oslo til Gardermoen lufthavn. Vi trenger to dager på vår vandring. I området hvor vi sitter, har det gjennom århundrene reist konger og geistlige, handelsmenn og røvere, fattigfolk og pilgrimer, ja folk av alle slag og mange nasjonaliteter. Og bensinstasjonen og gatekjøkkenet hvor vi raster, ser ut til å være drevet av far og sønn fra Sri Lanka.

Oldtidsveien gjennom åkerreina ved Asper.

Vi får fint utsyn over vakre Gjerdrums- og Nannestadbygder, hele veien med Romeriksåsen som bakgrunn. Ved Asperveien tar vi inn og må sondere oss i ukjent terreng over dalen. Kulturkontoret i Ullensaker har vært oss behjelpelig med detaljert kart over den gamle leden. Rett før veien gjør en sving, tar vi inn i åkerreina og følger denne ned til elva Tveia. Her er oppført ei lita bru for elvepasseringen, utstyrt med pilgrimssymboler og det hele. Vi går over likevel. Som han sa, tryslingen på bytur: "Det stod "Gentlemen" på døra, men je gjekk inn likevæl, je". Så følger vi en gammel gårdsvei opp til Bjørke. Herfra gikk veien over til Hovin. Ettersom åkrene står tett, følger vi gårdsveien fram til Krokfossveien og denne videre opp til Hovin gård og den vakre kirken.

Brua over Tveia.

Vi er i sentrum av det gamle Raumarriket. Det hadde sin storhetstid i perioden 400-600 e.Kr., nokså sammenfallende med det vi kaller "folkevandringstiden". Området omfattet det meste av dagens Romerike, samt Odalen og Solør. Noen hundre meter lenger bort ligger Raknehaugen, Nord-Europas største gravhaug. Mye tyder nemlig på at dette er en gravhaug, selv om to store utgravinger ikke har brakt fram verken kong Rakne eller de hvite hestene som etter sagnet skal være begravet her. Allerede den gotiske historikeren Jordanes omtaler "raumariciae" i sitt verk fra ca. 550 e.Kr. Dette bærer bud om en egen "statsdannelse", og karbondateringer av Raknehaugen viser at den er bygget omtrent på midten av 500-tallet. Navnet Jessheim har "overlevd" bare som soknenavn i Ullensaker. Sannsynligvis er dette det opprinnelige navnet på gården Haug, som seinere har fått navnet sitt nettopp etter Raknehaugen. Da Hovedbanen ble åpnet gjennom Ullensaker, fikk stasjonen ved dagens Jessheim navnet Trøgstad. Dette etter gården lenger sør, kjent som skysskifte. For å unngå sammenblanding med Trøgstad i Østfold, hentet man fram Jessheim-navnet igjen. Betydningen er usikker, det gamle "Jazzheimr" kan være et avstøtt "Jarlsheimr". Ullensaker har en rekke dyktige musikere. Det må likevel klart tilbakevises at navnet betyr "Jazzens hjemsted"...

Fra Hovin gård.

Gården Ljøgodt har navnet sitt fra oldtidens veifar. "Ljodgata" betyr kort og godt "Folkeveien", der ljod er det samme som vi fortsatt har bevart i ordet "kirkelyd", altså kirkefolket. Ved Hovin lå et av Østlandets sentrale veikryss. Her møtte vår almannavei fra Viken hovedleden fra vest til de østre deler av Romerike. Øst-vest veien går som en praktfull "hulvei" under motorveien opp mot Jessheim. Det er usikkert om den omtalte "ljodgata" har navnet sitt etter denne eller oldtidsveien vi vandrer. Vi tar opp i bakken, der de dype skjæringene viser at ferdsel kan ha foregått i årtusener, og følger den gamle veien gjennom Sand. Her krysser vi først Gardermoveien, passerer Olaløkka og går på ny bro, men i gammel trasè, over motorveien til Gardermoen lufthavn. I forsamlingshuset på Olaløkka fikk en av landsdelens store sønner, Vegar R. (for Richter) Storsve, Ullensakers kulturpris. Han fikk den nok for sin sang "Jernbanemann", framført av (tidligere) gode venner.

Vi kan simpelthen ikke unnlate å nevne Oluf Rygh på en tur som vår. I 1878 bevilget Stortinget midler til en "nasjonal revisjon av bygde- og eiendomsnavn", etter at disse gjennom nær 400 års "fordanskning" hadde antatt de mest ugjenkjennelige former. Formann i navnekommisjonen ble nettopp Oluf Rygh, egentlig arkeolog. Etter et omfattende innsamlingsarbeid av alle stedsnavnsbelegg i eldre diplomer, jordebøker, matrikler osv. og notering av den lokale uttalen av disse navnene, ble navnetilfanget med tolkninger vitenskapelig lagt til rette i det omfattende verket "Norske Gaardnavne". Dette omhandler mer enn 50.000 kommune-, sogne- og gårdsnavn og er utgitt med ett bind for hvert fylke. I tillegg kommer det glimrende innledningsbindet, som gir oss navneoversikt, frekvens og utbredelse, grammatikalske former osv. Vår interesse for og , dog ringe, kunnskaper om stedsnavnene skyldes ikke minst den godeste Oluf.

Det nye industriområdet ved motorveien er i ferd med å spise opp store områder. Bevertningssteder med McDonald`s i spissen, bensinstasjoner, kontorbygg og hoteller dukker opp som paddehatter og utsletter for alltid mange av fortidas spor. Et ordtak heter: "If you can`t fight `em, join`em!" Vi gjør nettopp dette, og tar inn på Gardermoen Airport Hotel for vår neste overnatting. Beina er blitt en del stivere i dag, og vi tøyer ut etter beste evne, med grimaser og det hele. Tom må avbryte turen her pga. jobb, vi andre 3 tilbringer kvelden med middag og vin. Etterhvert slår vi oss til ro i baren, hvor vi, til noen hundre franske turisters elleville jubel, bivåner at Frankrike tar seg til semifinalen i fotball-EM. Så går vi rolig til sengs. Rolig er ordet. Vi forhaster oss ikke, der vi går på godt brukte bein. Nærmest litt sedate er vi.

______________________

Ny dag, nye muligheter. Den gode nyheten er at Jarle, gjennom diverse kredittkortinnehav, har medvirket til at hotelloppholdet er blitt billigere enn fryktet. Det er nesten så vi skal ha penger tilbake. Den dårlige nyheten er været. Vi legger ut i striregn og vind, gradestokken er knapt over 10 grader. Stemningen er likevel god hele veien, litt galgenhumor er god å ha. Vi følger Vilbergveien noen hundre meter og tar så til venstre inn i skogen. Stykket vi nå følger, er ikke tegnet inn på karter vi har sett. Kulturkontoret i Ullensaker er heller ikke kjent med traseen. Men stien har den riktige retningen og går hele tiden langs en liten forhøyning i terrenget. Dette er trolig en gammel steinmur, og forsterker vår tro på at vi er på "gamleveien". Ferdselsårene gikk ofte langs eiendomsgrenser. Lenger fram balanserer vi på kanten av grustaket ved Vilberg. Grusen er tatt ut helt inn til det gamle delet, ja faktisk er et stykke av veien "spist" av gravemaskinene! Dette er et sørgelig skue. Vi tar oss fram noen hundre meter over grustaket og finner igjen det vi mener er "oldtidstraseen", i skogkanten. Etterhvert passerer vi ytterkanten av de tidligere øvingsområdene på Gardermoen, der gamle bunkere ikke akkurat "forskjønner" naturen. Så møter vi jernbanelinja fra Hauerseter til Gardermoen. Den ble bygget av tyskerne under krigen og brukt til frakt av drivstoff til flyplassen.

Vi ser ut over det tidligere Skagumor, de gamle skogmoene som strekker seg nordover. "Dødisgroper", tjern og myrområder er dannet etter at isen la igjen Haugersetertrinnet. Under hele Gardermoområdet ligger et enormt grunnvannarsenal. Det meste av dreneringen skjer nordover, bl.a gjennom Hersjøen og elva Rissa. På den andre siden av jernbanelinja kan vi nå følge vår gamle vei, her som grusbelagt gårdsvei over Elstadjordet. Ved veien står en støtte til minne om en gårdsgutt på Elstad, John Gjevik, som uforståelig og meningsløst ble henrettet av tyskerne med flere nakkeskudd 17. juli 1944. Russiske krigsfanger hadde rømt fra en fangeleir i nærheten, og den 21 år gamle gutten ble uten varsel drept mens han pratet med en nabokar.

Minnestøtten over John Gjevik.

Vi når fram til Elstad gård, som delvis fungerer som aldershjem. Etter å ha sondert litt bak diverse låvebygninger, finner vi den gamle veien igjen, delvis overgrodd av trær, under en fjellforhøyning. Her kan vi vandre noen hundre meter på et praktfullt stykke "oldtidsvei". Den er nokså gjengrodd av nesle og blomster, men hvor mange vet at dette er den gamle landeveien til Trondheim? Vi blir nesten litt andektige, der vi går. Helt til vi finner at den gamle traseen ender opp i en søppelfylling ved det nye veianlegget mot Trandum. Her må da noen kunne gjøre noe? Kulturkontorer og historielag – kom hit!

Nei, vår oldtidsvei gjennom buskaset er ikke helt i lovmessig forfatning. De gamle lovene regulerte også veiholdet, og Magnus Lagabøters landslov fra 1274 inneholdt hele 5 kapitler om dette. Et av dem omtalte veisyn, eller "baugreid". Vi siterer litt fra Just Brochs "Veier og veivesen i Norge":

"Man skulde måle et spydskaft som var 8 alen langt og gjøre to vidjehanker dertil og henge den ene på odden og den andre på skaftet. Herredsmennene kunde opnevne den bonde de vilde. Han skulde stige til hest og legge spydskaftet foran sig og tvers over hesterygen og ride midt etter landeveien (tjodgata). En årtug skulde bøtes for hvert tre som rev hanken av skaftet. Dette har fra gammel tid hett baugreid."

Praktfulle Rissebro.

Vi vandrer nå på de vide moene langs vestsida av Hersjøen og når fram til Rissebro. Den praktfulle hvelvbrua fra 1826 er rekonstruert for noen år tilbake og danner en fin ramme for stedet hvor oldtidsveier, gamle og nyere kongeveier møtes. Oppe ved Baskopp, forøvrig et artig "imperativnavn", i den bratte bakken mot Dal, går dagens motorvei på bru over terrenget. Her ved Rissebro gikk den unge Henrik Wergeland på frierføtter til fogd Malthes vakre datter, Hulda. Hun er blitt "Stella" i Henriks til tider nokså høytflyvende diktning. Vi tar med et lite eksempel, fra "En sangfuld Sommermorgen på Skreya". Diktet er skrevet i 1827, altså midt under den mest stormfulle forelskelsen:

"- Følelse – O lik det sagte

Stød, som bragte

Verdnerne i sving, som lod

Sole gløde, Bølger svulme

av Prometeus` Ild, som ulme

maa i Plantens blege Blod."

Ja, den Henrik.. Ved Rissebro og Rissebrobakken lå det rimeligvis også tidligere vertshus. Fra 1815 og et par tiår framover var det få restriksjoner på framstilling og skjenking av alkohol. Flommen av brennevin fikk mange katastrofale følger, så vi har bare Farris i sekken.

Veien tar nå opp en lang, steinete bakke i morenegrusen fra Dalstrinnet. Etterhvert ble denne bakken for bratt for den rullende trafikken, og veien ble omlagt fra Mogreina skole om Dal. På bakketoppen fortsetter vi på rett, fin kongevei mot Sessvoll. Her ligger feriekoloniene, der Lillebjørn Nilsen var "stilleste gutt på sovesal 1". Ved Leif Tomrens Leto-hall tar vi nn på kafeen. Alle de 30 bordene er ledige, så vi finner oss ett og har en fin stund med kaffe, sjokolade og rekesmørbrød. Det er godt å få litt varme i kroppen. Vi er nokså våte, men været letter heldigvis litt etterhvert.

De tre vandrerne går ufortrødent videre. Jan er like lett på føttene som ved turens begynnelse, og Jarle tar seg utmerket fra. Bryn har visse problemer med den ene tåballen, men etter at sålen er skåret ut i "tåballområdet", fungerer det likevel brukbart. Vi tar oss gjennom Råholt, Eidsvolls nye "sentrumsdannelse". Her er megaer og kiwi 1000er og det ene med det andre. Vi har ikke hastverk, slik Leopold von Buch forteller i sin reisebeskrivelse fra 1807: "Og de dårlige vertshusene, Skedsmovollen, Skrimstad, Mo og i særdeleshet det skitne Råholt, skyndet på den reisende." Det ville være synd om "das smutzige Raaholt" skal bli hengende ved stedet. Kafeen inne på senteret serverer vafler i renslige omgivelser.

Vi tar oss nesten bort til Eidsvollsbygningen, hovedhuset på Carsten Ankers gamle Verk, stedet hvor Grunnloven kom til og alt dette vi kjenner fra tidlig barndom. En gårdsvei bringer oss etterhvert via ny bru over Flytogtraseen ned mot Andelva. Oppe tilvenstre ser vi Galgehaugen (her er den igjen!), sentralt plassert. Veien ned til elva ble gravd ut i forbindelse med anlegget av kraftstasjonen ved Vengefossen, men parallellt går en slags "renne" i terrenget, den gamle oldtidsveien. 1 1225 stevnet Sigurd Ribbung kong Håkon Håkonssøn til slag på Eid. Ribbungene hadde "frender i hvert hus på Raumarike", som det heter i sagaen. Kongen dro oppver Romerike med hæren. Første natta var han hos Gunnar på Berg (i Skedsmo) og den andre hos Åmunde lagmann (i Ullensaker). Tredje dagen samlet kongen mennene ved den siste brua før Eid. De lærde er uenige om dette var Vengerbrua hvor vi nettopp står, eller brua over elva Nessa (som faktisk ER den siste før Eid), lenger fram. Det får så være, Håkons hær stormet fram mot tingvollen og videre ned til havna. Ribbungene var imidlertid dratt sin vei, det ble rimeligvis ikke noe slag, og "skuffelsen var stor". Naturlig nok.

Veien går om Vengerbakken, et gammelt "bondehøvdingsete", med stortingsmenn og bondelagsledere som tidligere brukere av gården. Den kan best beskues et stykke fra veien. Så følger vi plankekjørernes gamle vei over moene. Etterhvert ligger på høyre hånd tre av Eidsvolls storgårder: Dønnum, Bjørke og Mork. På den siste regjerte i sin tid prokurator Praem, som gjennom en årrekke lå i rettsaker med Henrik Wergeland. Ved Vegamot, et relativt nylaget navn, vender vi ned bakken og kan omsider ta inn på den gamle tingvollen foran Eidsvoll kirke. Hit la Olav Haraldssønn Eidsivatinget i 1022, og i over 600 år var det Østlandets viktigste lovting. Men bare en enkelt side av selve Eidsivatingsloven er bevart. Den ble helt tilfeldig funnet som omslag på noen gamle futeregnskaper i Follo. Olav hadde bygget kirke der i 1017, så Eidsvoll kirke kan snart feire

En bekymret Bryn med Galgebakken i bakgrunnen. Vengerbrua og Flytoget.

100 års-jubileum. Lenger oppe lå tidligere prestegården. Den har vært bolig bl.a for familien Wergeland og Eilert Sundt, "sosiologiens far" i Norge. Sine siste 5 år virket han som prest her. Gravene deres ligger rett ved den gamle tingvollen. Hvilket minner oss på at "Per Gravers fortellinger" i Asbjørnsen og Moe nettopp er hentet fra denne kirkegården. På Eidsvollen er det i det hele tatt et "historisk sus" få andre steder i Norge kan oppvise maken til.

Eidsivatingsteinen.

Vår vandring er slutt. Det bøyes og tøyes etter beste evne, kalde er vi også. Vi skal ikke videre, verken langs Vorma eller med båt nord i landet. En varm dusj og ulltepper venter etter 7 mil til fots. Vi er i oppløftet stemning, men kanskje er det tanken på at vår herlige vandretur er over, som gjør at vi likevel velger å avslutte med noen lett dystre strofer fra Henrik Wergelands "Ved Mjøsen":

"Mørk er min Sjel, som Mjøsen,

naar aarle

sortlokket Bølge, trær udaf Nattens

Kamp, under Skreyas Taageskjold

bugner, og Lommene hyle."

Takk for en fin tur!

Ref.: Bryn

Milestein ved Frogner

Vedlegg: Liten litteraturliste:

Asbjørnsen, P. Chr. Og Moe, J. : "Samlede eventyr" Oslo 1953

Alnæs, Karsten: "Historien om Norge" bind I og II Oslo 1997

Broch, Just: "Veier og veivesen i Norge Oslo 1937

Bygdebøker for Skedsmo, Ullensaker og Eidsvoll kommuner

Christophersen, H.O.: "Eventyr i daglys" Oslo 1962

"Kjør en omvei" Oslo 1967

"Fra allfar og kongevei" Oslo 1973

Groruddalen historielags årbøker for 1996 og 1998

Hagen, Anders: "Gåten om kong Raknes grav" Oslo 1997

Helland, Amund: "Kristiania" bind I, II og III Kristiania 1918

Johnstad, Hohan: "Kirkestedet Hovin ved Raknehaugen" Bergen 1959

Kollandsrud, Mari: "Pilgrimsleden til Nidaros" Oslo 1997

"Middelalderen på Romerike", utgit av Romerike historielag Skedsmo 1998

Nielsen, Yngvar: "Biskop Jens Nilssøns visitasbøker og reiseopptegnelser 1574 – 1597"

faks. utg. Kristiania 1885

Norske kongesagaer, særlig Olav Haraldssøns saga, Sverre Sverresøns saga, og Håkon

Håkonssøns saga (div. Utg.)

Ribsskog, Øyvin: "Eventyrkongen og Romerike" Oslo 1966

Romerike historielags årbøker i perioden 1970 – 1998

Rygh, Oluf: "Norske Gaardnavne. Forord og indledning" faks. utg. 1976

"Norske Gaardnavne. Bind II, Akershus amt" faks. Utg. 1976

Sandholtbråten, Jan A.: "Fra Raumarike til 2. verdenskrig" Eidsvoll 1998

Steen, Sverre: "Ferd og fest" Oslo 1942

Stemshaug, Ola: "Namn i Noreg" Oslo 1973

" og Sandnes, Jørn: "Norsk stadnamnleksikon" Oslo 1997

Stenseth, Bodil: "Eilert Sundt og det Norge han fant" Oslo 2000

Ustvedt, Yngvar: "Henrik Wergeland. En biografi" Oslo 1994

og enda finns det mange, mange flere...