|
2001
Langs Greveveien fra Hakadal – forbi Movatn – gjennom Maridalen – Sognsvann – Ankerveien over Bogstad – Bærums Verk – over Krokskogen til Sundvollen
Søndag morgen 24. juni 2001, ganske nøyaktig kl. 1000, kommer en "Merce" og en Chrysler glidende inn på perrongen på Hakadal stasjon, og tre muntre karer (selv etter St. Hansfeiring dagen før) tar med seg sekker og er klare til årets dyst på vandrerfronten.
I utgangsstilling på Hakadal stasjon.
Som alltid skal det være noe historisk inne i bildet, og det knytter seg mang en historie til Greveveien, Ankerveien og Krokskogveien. Disse veiene ble anlagt i første rekke pga. jernverkene.
Greveveien fra Hakadal Verk til Hammeren kom i 1825, og ble en forlengelse av Ankerveien (Peder Anker), som stod ferdig i løpet av 1790-tallet. Det var Grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (Peder Ankers svigersønn), eier av Hakadal Verk fra 1820, som stod for forlengelsen.
Ankerveien går mellom Hammeren i Maridalen og Bærums Verk. Første del er en av de mest brukte tur- og sykkelveiene i Oslomarka. Like etter Sognsvann dreier veien av fra dagens grusvei og går opp til Båntjern og videre til Vettakollen. Over dette stykket har veien sitt opprinnelige utseende, og man kan ane noe av det slit som folk og hester hadde den gang; bratt og ulendt. Det siste stykket ned mot Bærums Verk er en perle. Veien går gjennom stor barskog og er dekket med et tykt lag barnåler. Det er som å gå på et tykt vegg-til-vegg teppe, og jeg kan forsikre om at etter 20 km i solsteik var det en ren fornøyelse for slitne ben.
Krokskogveien/Kongeveien er den eldste av veiene på turen. Den var i middelalderen ride- og vandringssti og går omtrent der hvor biskop Jens Nilssøn reiste i 1594 da han dro på visitas til Ringerike. På 1800-tallet ble veien nevnt som Kongeveien og var riksveien fra Christiania til Bergen. Norges første masovn ble bygd på Bærums Verk i 1622-23. Navnet masovn, "marsovn", kommer av guden Mars, og resultatet av brenningen ble langt bedre enn tidligere metoder. Dog var prosessen mye mer omstendelig, og den krevde krekull og vannkraft.
Tilsammen utgjør disse veistrekningene bortimot 70 km, og skulle av oss overkommes i løpet av tre dagers vandring.
Gammelt veiskilt på Greveveien.
Bryn viste tydeligst tegn på St. Hansfeiring. Like etter å ha karret seg ut av bilen, åpnet han sekken og dro opp en halv pils (det kan ha vært en lettøl), snakk om oppvarming. Jentene, Mette og Margrethe, fikk kos og klem, og så bar det av sted. Først forbi den gamle bomstua til Hakadal Verk og deretter oppetter alleen mot Nordmarksskogen. Det stiger jevnt og trutt, og vi kjenner at varmen øker proporsjonalt og svetten renner istrie strømmer bare etter noen hundre meter. Tankene går et år tilbake, til turen Oslo-Eidsvoll i striregn og kulde. Denne varmen er langt å foretrekke. Vi allierer oss ganske raskt med vannflaske og farrisflaske konstant i hånden. Den første delen av veien er ikke særlig spesiell i seg selv. Den ser i dag ut som en hvilken som helst grusvei i marka. Et stykke opp i lia deler veien seg, og vi tar av til venstre mot Ørfiske. Der tar vi også turens første rast. Vi finner en fjellknatt som går ut i vannet og er fristet til et bad, men det blir med tanken. Vi har mange kilometer igjen og haster snart videre. Ved Movatn stasjon gjør vi en bommert. I stedet for å ta over til venstre side av vannet, går vi på høyre side, roter oss litt bort i blant noen bolighus, blir høflig geleidet på "rett vei" mot Snippen, hvor vi igjen kommer inn på Greveveien.
Fra Snippen og nedover kan man nesten drømme seg 150 år tilbake i tiden. Veien har knapt forandret seg der den faller lettgått nedover mot den fagre Maridalen. I nærheten av Sandermosen dreier vi vestover og går gjennom skog og over jorder, krysser Dausjøelva og kommer ned på hovedveien igjen ved Nes, hvor det ble drevet teglverk fram til 1880-årene. Leiravsetningene her er gammel sjøbunn, om lag 9000 år gamle. Så vandrer vi langs nordenden av Maridalsvannet fram til Hammeren, og på veien passerer vi fire sammenvokste eiketrær – Kongeeika, stor og mektig og naturligvis fredet.
Skyggefullt i kirkeruinene i Maridalen.
Solen steker fra en nesten skyfri himmel, og vi begynner å merke at vi har lagt noen kilometer bak oss. Kirkeruinene i Maridalen blir rasteplass, og Jarle må ta en titt på de første blemmene. Mellom skjønne blomsterenger går ferden videre, passerer den gamle skolen ved Hønefoten og mot Skjærsjøelva, hvor Hammeren lå – stangjernhammeren som banket ut jernet til stenger. Nå er det bare noen steinfundamenter tilbake. I 1900 satte man i gang et kraftverk rett nedenfor hammeren – 400 kW ga det, og man sa at byen var sikret strøm "for alle tider".
Margaretadalen, som dalen het i middelalderen, ble lagt øde under Svartedauen omkring 1350. Kirken skal ha vært i bruk fra rundt 1250, og denne ga dalen navn ved at hellige Margaretha fra byen Antiokia i Tyrkia vigslet kirken. Henrik Wergeland var også glad i dalen: "Kom til den fagre Maridal" skrev han, og "Dalevise" er forfattet i dalen. Sigrid Undset har også noen sider fra Maridalen på slutten av sin roman "Viga-Ljot og Vigdis". Peter Christen Asbjørnsen vandret stadig gjennom Maridalen, og "Kvernsagn" skal ha sine røtter her. Nils Collet Vogt og Berhard Herre brukte også mye av sin tid i Maridalen, ja Herre endte sine dager der på jakt. Edvard Munch og Johan Christian Dahl (I.C. Dahl) lagde også mange skisser fra dalen.
Man antar at en del pilgrimer også la sin vei gjennom Maridalen, og at Margarethakirken kan ha vært stoppested på veien mot Nidaros. I dag benyttes ruinene av kirken til det årlige kirkespillet.
Men, vi må videre – opp bakkene fra Hammeren og over mot Sognsvann. I begynnelsen følger man elva et stykke oppover, og vi kan beundre de store steinblokkene som sirlig er stablet som vegger i elva under tømmerfløtingen – for et slit det må ha vært. Oppe i lia passerer vi "Ankergrana", nesten 40 meter høy og inneholdene over 10 kubikkmeter. Man mener den er fra Peder Ankers tid (1749-1824). Innimellom har vi utsikt utover Maridalen der veien slynger seg gjennom skogen.
Et stykke før badeplassen ved Sognsvann kommer vi ned på veien mot Ullevålseter – ved Svartkulp og Stigerstua -, og det blir nesten et sjokk. Vi har sett en del mennesker både til fots og pr. sykkel så langt, men nå forandres bildet totalt. Vi er plutselig "midt i byen", mennesker på alle kanter , og badeplassen er dørgende full da vi ankommer dit. I gamle dager tok bryggeriene i Christiania ut is fra Svartkulp til produksjon av bayerøl, og vannet ble oppdemt av denne grunn.
Vel, vi haster forbi badeplassen og alle menneskene. Tørsten har begynt å ta overhånd, og vi "ser" overnattingsplassen i det fjerne. Tom har sørget for en "sixpack" med pils i kjøleskapet hos Knut, og sjelden har vel Gaustadveien 8 B vært større trekkplaster for tørre drøveler og slitne kropper.
Men en "sixpack" delt på tre tørste menn er ikke mye å slå i bordet med, dugg for solen er riktig sammenlikning. Hvor er nærmeste vannhull? Jo, Rikshospitalet har nå trikkeforbindelse med hovedstaden. Ikke bare det, de har også en uteterrasse med pilsservering, fant vi ut. Men da hadde været vært fint nok hele dagen, og det er da grenser for hvor fint disse tre vandrerne skal ha det. Donner und Blitz, og regnet høljer ned – vi løp mot trikken for å komme på et tørrere sted – oisan, der er det en taxi – den tar vi. Hvem snakker om at vi er på tur i ødemarken? Sjåføren bringer oss til Frognerparken, og vi tusler bort til Herregårdskroa. Det er et vannhull med navn som passer til oss herrekarene. Heldigvis får vi plass ved et bord delvis under tak, for det regner snart i bøtter og spann. Men jeg kan love dere at etter 20 – 25 kilometer i stekende sol så forhindrer ikke det ølsmaken.
________________________
Mandag morgen opprant med strålende sol, og etter en god frokost bar det avgårde på etappe nr. 2: Fra Gaustad til Bærums Verk. Rolig start over et par jorder før vi kommer opp på Ankerveien. Denne delen av veien er også meget godt bevart, eller riktigere; den er ikke ødelagt av ny grus, bebyggelse etc. Det er en fryd å gå opp mot Båntjern, som viser seg å være en liten perle. Alle tre er vi også ved godt mot, og bena er ikke nevneverdig dårlige etter gårsdagen. Sigrid Undset skriver om Barnetjernet, og det er dagens Båntjern.
Fra Båntjern.
Rett etter Båntjern og en steinete og utrolig bratt bakke (ei riktig merrapine må det ha vært for hestene i gamle dager) forandrer veien og naturen seg drastisk. Vi står plutselig midt i villabebyggelsen og asfalt. Pytt, pytt, den heter nå i hvert fall Ankerveien, så den må vi ta; Vettakollen stasjon (opprinnelig Greveveien stasjon), Midtstuen med bautasteiner over Georg Stang (1858-1907) og litt lenger opp Thomas J. Heftye, Besserud (endestasjon for banen i 1898, og het den gang Holmenkollen), dagens stasjon Holmenkollen og veiens høyeste punkt. Så går vi nedover, forbi villaer og på asfalt, til vi kommer til Bogstad, hvor vi endelig igjen kan få litt ro og fred på vandringen vår.
Vi fortsetter rett over Sørkedalsveien og ned mot Lysakerelva med Fossum bro. I 1888 gikk den første "femti`n" i Holmenkollrennet her, og den gang gikk løypa inn til Tangen nord i Bogstadvannet, og løperne gikk over vannet på inntur og tilbake igjen. 17 mann startet, og 12 fullførte. Morgedølen Torjus Hemmestveit vant på 4.26.30.
Fossum bro.
Bogstad gård stammer fra vikingetiden og har opp gjennom tidene tilhørt klosteret på Hovedøen, danskekongen Christian 3., fogd Morten Lauritzen (den egentlige grunnlegger av Bogstad gård), i arv til hans svigersønn Peder Nilsen Leuch, enken hans Mathea, som giftet seg med Bernt Anker, pleiedatteren deres, Anne Elisabeth Cold, som giftet seg med Peder Anker. Denne kjøpte Bogstad og Vækerø for 90.000 riksdaler. Hans svigersønn overtok i 1824, og hans hustru Karen satt som eneeier fra grevens død i 1840 til hun døde i 1849. Peder, Harald og Herman delte seg i mellom henholdsvis Jarlsberg, Bærum Verk, Hakadal Verk og Bogstad.
Ved Lysakerelven og Fossum bro lå Fossum Jernverk og Hammarfossen. Stangjernshammeren her var i drift fra 1778 til 1874. Vestenfor fossen er det i dag restaurert mange bygninger fra verkstiden. Det var et lite samfunn for seg selv, og bygningene ble vernet i 1992 etter vedtak om fredning av den del av Ankerveien som ligger i Bærum. Skolene til Bærum Verk og Fossum har pionerstatus i Norge. De ble startet henholdsvis i 1773 og 1804, og verkseierne Conrad Clausen og Peder Anker hadde stor forståelse for at almuen trengte kunnskaper.
Veien går nå videre vestover langsmed jordene mot Grini og videre mot Bærum Verk. En god del av veien er fortsatt riktig fin og gir et godt bilde av hvordan den så ut for 150 – 200 år siden. Like etter verksområdet kommer vi til Fossum idrettspark. Været er fortsatt strålende, og vi tar en velfortjent pause i bakken med farris og benytter anledningen til å se litt på barn som har fotballskole nede på fotballbanen. I dette området ligger fortsatt mange av husene etter husmannsplasser; Malin, Solveg, Listua, gårdene Dæli med "Heste-Harald", Øster, Østern, Dæli, Nordby og mange flere.
Vi passerer retterstedet nedenfor Grini, der Åge Hedenstad og Kjell Segelcke Koren ble skutt av tyskerne under krigen. Videre er veien virkelig flott å gå, bevart i sin opprinnelige form forbi Hagagårdene, Nordhaug og Øverland. Under disse gårdene var det tidligere 14 husmannsplasser på noen få kvadratkilometer. Brua over Seterbekken ble reist før 1825, reparert i 1840 – 50, forfalt deretter og gjenåpnet i løpet av Bærums kulturvernuke det året. Der hvor Murenveien og Ankerveien møtes, tar vi opp Bergsbakken og går i begynnelsen på den over 200 år gamle steinmuren. Øverst i bakken møter Ankerveien den gamle kongeveien som gikk fra Christiania til Stabekk, Haslum og Øverland. Herfra går de sammen til Bærum Verk. Mellom Haslum kirke og Øverland gikk kongeveien over den flotte Øverlandbrua. Den var et ekte hvelv.
Like før Stein gård tråkker Bryn og Tom omtrent på en hoggorm. Jarle kom 5 meter bak, og han var den som så den etter at de to hadde gått forbi. Ved Stein gård må vi ned på asfalten igjen for et lite stykke. Ankerveien gikk tidligere rett over tunet, men der får vi ikke gå i dag. Men det er ikke så lange stykket på asfalt før Ankerveien tar av skrått til venstre over et jorde og inn i skogen. I nærheten her ligger rester/røyser etter gamle gravhauger og tjuvenborgen, der stortjuven Ole Høiland skal ha gjemt en av sine skatter.
Veien går videre gjennom stor tett skog, Steinskogen, og på toppen går veien til venstre opp til Kolsås skisenter og Kolsåstoppen med en flott utsikt over Oslofjorden. Herfra går det utfor ned mot Lommedalen og Bærum Verk. Det er som å gå på et fløyelsteppe av barnåler, en fantastisk opplevelse for trette føtter. Det må være et 200 år gammelt barnålsdekke her, og det føles godt å gå i skyggen av de store trærne i 25 graders varme. Igjen kommer tankene på hestene i gamle dager som måtte slite opp bakkene med fulle lass. I historieboka har vi lest om Værtshuset som stod på den andre siden av elva Lomma. Det står der enda, og hvilken følelse det var å sette seg der under et tre i hagen og bli servert pils i flotte tinnkrus.
Gjennom 100-meterskogen.
Etappe to var overstått – nesten. Vi skulle bare bunkre mat og drikke for så å ta oss et lite stykke lenger opp i Lommedalen for overnatting. Men vi måtte benytte anledningen til å ta en titt på omgivelsene på det gamle verket, og det burde alle ta seg tid til. De gamle bygningene er blitt restaurerte og inneholder i dag verksteder og små butikker. Elvebredden er ryddet og i det fine været var det deilig å gå rundt der. Men jamen; tørsten gnog atter i kroppene våre, og etter handelen gikk turen nok en gang til Værtshuset for en kald halvliter i tinnkrus. Tenke seg til, utenfor og inne i vertshuset hvor vi satt, hadde man også sittet for 400 år siden og sikkert satt pris på godt drikke.
Jarle hadde ordnet med overnatting, eller hadde han ikke det? Han var ikke sikker der han gikk med mobiltelefonen i hånden og ringte og ringte. Vel, vel, han visste hvor det var, og nok en gang på vår vandrertur var det tilfeldigvis en taxi-holdeplass akkurat der hvor vi kom forbi, og det var veldig bratt de to-tre kilometrene opp til overnattingsstedet. Jegerbakken heter den, etter jegeren til verkseieren som bodde på toppen av bakken. Tunge øl hadde vi i bagasjen også nå, altså inni taxien og oppover Lommedalen. Vi speidet etter skilt, det skulle ligge ved Øvre Jonsrud gård. Der er det opp til venstre – og kjøring bare etter tillatelse. Kjør opp, sa Bryn – nei, sa Jarle og Tom, vi går opp – kjør opp, sa Bryn småsurt – nei – joo, sa Bryn enda surere. Det ble nei. Hele veien oppover (200 meter) gikk Bryn og mumlet og småbannet for at vi ikke hadde kjørt helt opp. Han har sikkert ikke kommet over det enda.
Fra Værtshuset på Bærums Verk.
Men det var bare barnematen mot hva som ventet oss, låste hytter og ingen kontakt med vertskapet. Ja, ja – mat og drikke hadde vi, og solen skinte så varmt og godt. Vi fant oss en gresslette og inntok middagen, varm kylling med loff og kald pils på boks. Kan man ha det bedre – klart man kan det, f.eks. en seng å overnatte i – ikke sant Jarle??
Jarle prøver seg med et bibelord.
Formen ble bedre og bedre utover kvelden, men bakken ble litt rå. Skal vi gå videre?, sa Bryn. Ja, kanskje det er en god ide, været er fint og noen seng ser det ikke ut til at vi får, så hvorfor ikke. Det er sikkert mange som har gått denne veien om natten før oss. Hvis de turde da, pga. tusser, troll og ikke minst Huldra. Som sagt så gjort, vi lesser på, "småfine i farta", etter et par pils.
Biskop Jens Nilssøn ankom Øvre Jonsrud den 2. september 1594, "den gaard der ligger nest under Krogskougen". Nå går veien på nylagt grusvei herfra og helt fram til Kleivstua ovenfor Sundvollen. I begynnelsen kilometer på kilometer slakt oppover forbi plassene Trillerud, Jonsrudkleiva, Langebru og så har vi Løytnantsbakken. Den har navnet sitt etter en norsk løytnant som for 200 år siden satte seg skrevs over en kanon og satte utfor bakken i full fart. Men det gikk ikke bedre enn at han havnet hodestups utfor veien. Sterkt skadet ble han fraktet til Jonsrud, hvor han døde to dager etter av skadene.
Videre kommer man forbi Simensolla like før veien opp mot Rognlia. Olla skal ha hatt Krokskogens beste vann. Ved Langebrutjernet er det fortsatt en fin hvelvbru og på den en gammel grensestein fra 1807 (MDCCCVII). Vi rastet litt her og tok bilder av brua. Videre måtte vi opp Steinsvollbakkene, bratte og fæle, og nå begynner vi å merke at vi ikke har sovet på lenge. Vi nærmer oss Benteplassen og Midtskogen, altså halvveis på den etappen vi egentlig skulle ha gått dagen etter – ikke nå midt på natten. Klokken er ca. 0200 når vi endelig kommer til Midtskogen. På høyre side av veien rett før Midtskogen står Midtskoggrana, ca. 30 meter høy, en diameter i brysthøyde på 116 cm, og en alder av ca. 130 år. Her er det fine gressletter, og vi legger oss ned for en liten døs med sauebjeller låtende i skogen omkring. Selv om det er midtsommer og godt og varmt om dagen, er natten småkald og litt rå. Det er ikke lett å sove – bortsett fra Tom, da – han sovner overalt og under alle forhold, heldiggrisen.
Det kjente murmeldyret.
En times tid senere våkner Tom. Bryn og Jarle vandrer rundt for å holde varmen og vil gjerne gå videre. Vi er på veiens høyeste punkt, 440 m.o.h. og ganske så midt mellom Øvre Jonsrud og Sundvollen. Ole og Maren med mange barn bodde på Midtskogen på 1800-tallet. I mellomkrigstiden ble det plantet 25 forskjellige treslag her: Arboretet kalles denne samlingen, og disse trærne blir nøye fulgt opp av NLH.
Opp igjen, Tom, vi skal videre. Etter ca. en kilometer kom vi fram til Frøshaugsetra. "Pellegruppa" hadde sin hovedbase like bortenfor under krigen, og Hjalmar og Birgitte Johansen på setra var gode hjelpere. "Pellegruppa" var bl.a. ansvarlige for aksjonene mot Aker og Nyland 24. november 1944. Nok en kilometer av gårde ligger de gamle plassene Bruløkkene. Pauline og Martin Brua bodde her fra 1900 til 1945. De hadde 13 barn som for å komme til skole, måtte gå den lange veien til Sundvollen.
Ellers er/var Krokskogen et seterområde, og i gamle dager var det ikke bare huldra og andre overnaturlige vesener som skremte seterfolket og andre som kom forbi. Bjørn og ulv var de dyra som folk var mest redd. Hestekjørerne pleide å ha et tau etter sleden eller vogna, for det buktet seg og holdt ulvene på avstand. De eneste dyra vi så var en grvling like før Kleivstua og en harepus som fòr over gårdsplassen der. Huldra speidet vi etter hele tiden, men hun var ikke å se.
For oss gikk det nå slakt nedover forbi Bureheim (gammelt serveringssted) og Grantopp, hvor Hilma og Petter Hansen bodde. Det var de to som stod modeller for maleriene "Kleivmannen" og "Kleivkona". Maleriet av Kleivmannen er å se på tunet på Kleivstua. Så sent som i 1948 ble den den gang så berømte heisen bygget fra Sundvollen og opp til Kleivstua – først som stolheis, så i 1958 erstattet av tønneheisen. Men allerede i 1978 ble den nedlagt. Vi vandret ned bratthenget på den gamle veien, og hvordan hestene kan ha klart å komme seg opp med lass på slede og vogn, er nesten ikke til å fatte. Det er en høydeforskjell på 300 meter over 1,5 kilometer.
Kleivstua kl. 0500.
Henrik Wergeland var ofte å se på Kleivstua. I pinsen 1843 nedtegnet han en del inntrykk i "Jeg prostituerer mig som Jæger". Det gjorde ikke vi, men du verden hvor godt det var å komme ned på Sundvollen kl. 0545 og få nytraktet kaffe på bensinstasjonen kl. 0600 – et halvt døgn før planlagt. Jeg pleier å si at fylla har skylda, men her endrer vi det til: Jarle har skylda. Sola var på vei opp igjen, og 3 slitne karer spiste litt frokost og slang seg i gresset bak bensinstasjonen for en liten dupp. Ved 8-9 tiden turde Bryn ta mot til seg for å ringe Mirjam. Han ville ikke vekke henne for tidlig, og utpå formiddagen svingte hun inn på vår private rasteplass, Esso-stasjonen på Sundvollen (eller var det Shell eller Hydro eller??).
Morgenstemning på Sundvollen.
Dalevise
Det er min Sjel en frydfull Trang,
at gjæste Norges Dale.
Den gamle Fjeldkoll elsker Sang,
de glade Hjerters Tale.
Kom til den fagre Maridal!
Til Kleivens svimlende Portal!
Kom hvorsomhelst og Norge skal
dig i sin Favn husvale!
Henrik Wergeland, 1841
Ref.: Tom | 
