|
2002
Østmarkatur
Turen i år var lagt opp som en rundtur i Østmarka.
Ruta var Østmarksetra – Vangen – Eikeberg – Ørnekoia – Losby.
Mandag 24.6.:
4 spreke karer møtte opp litt før kl. 10 på parkeringsplassen på Østmarksetra. Alle var i forbausende god stand til tross for tradisjonell St. Hansfeiring dagen før. Tom ble kjørt av onkel Kjell, som også lånte bort fiskeutstyr. Jarle og Bryn ble hentet av Mari og Jan etter tidlig start med Flytoget.
Været viste seg fra sin beste side, så vi la i vei i godt driv litt over kl. 10. Innlagt i programmet var instruksjoner fra Alpenschule Innsbruck under mottoet "Wenn du nicht zu Fuss warst, warst du nicht wirklich da". En gjennomgang av innstruksjonene "Richtig Gehen am Berg" ble forstyrret av en ihuga fyr med motorisert kantklipper, så vi utsatte dette til litt seinere:
"Zu Beginn einer Wanderung ist man im Vollbestz seiner Kräfte, darüber hinaus hoch motiviert und voller Tatendrang, die Tour zu beginnen. Um so grösser ist die Enttäuschung, wenn man von den eigenen Kräften verlassen wird und aus einer Genusswanderung eine Quälerei wird. Darum: Beginnen Sie Ihre Wanderung richtig! Gehe Sie langsam los, vor allem wenn der Weg gleich am Angang ansteigt. Ihre Muskeln brauchen Ziet zum Aufwärmen (ca. 20 min.), bis sie die volle Leistungsfähigkeit erreichen.
Bei stockendem oder keuchendem Atem sollen Sie ihr Gehtempo verringern!"
Etter disse visdomsordene fra EU startet vi trøstig opp. Turen gikk via Sarabråten, etter spitord om borgerskapet ved passering Korketrekkeren. Thomas Heftye hogde nemlig heller opp båten "Sara" enn å gi den til almennyttige formål. Fra Sarabråten gikk ruta over Slettfjellet og ned til Gullsmeden på fin sti. Herfra til sydenden av N. Elvåga og over til nordre Skytten. Her hadde vi perfekte forhold for en rast på den idylliske lille tangen som stikker ut i vannet. 20 sek. etter at vi hadde slått oss ned, kom andemor seilende for å tigge mat. 40 sek. etter dette startet regnet og tvang oss opp under noen tette grantrær. Var det noen som ikke unnet oss maten?
Idyllisk ved nordre Skytten.
Det klarnet etter hvert opp under turen videre til søndre Skytten, forbi Eriksvann og til Skjelbreia. Ved Eriksvann hadde vi en liten rast og utdeling av turens første Brandy i målebegre fra Tannhelsetjenesten. Skjelbreia var en positiv overraskelse, her har Trekkhundklubben gjort en kjempejobb med å rydde opp og lage det fint. Forfulgt av intens bjeffing gikk turen videre på veien til Vangen. Vi var framme ca. kl. 1630, etter at Bryn og Tom trakk opp tempoet i de siste bakkene. Var det ølkranene som lokket? Jarle og Jan la seg klokelig bak og fulgte rådene fra Alpenschule Innsbruck til punkt og prikke.
Rast ved Eriksvann.
Mot Skjelbreia.
Vel framme satte alle områdets fluer seg på føttene til Bryn. Det vakte Bryns bekymring, men etter hvert kom lettelsen, da han så at det var fluer nok til alle. Været kunne ikke vært bedre, og vi ble sittende med pilsen i sola til endelig Lars og Roy tok seg sammen og ordnet med "Gourmetgrill". Det var kjempegodt, så i utpreget godlune tok vi fatt på desserten, som var kaffe og konjakk. Jarle måtte forlate oss på grunn av begravelse for faren til bestekompisen, xxxx. Han lovte imidlertid å dukke opp på Ørnekoia dagen etter, med forfriskninger.
"På Vangenkolonien der er det godt å bo.."
Etterhvert kom vi i prat med Lars, som øyeblikkelig kjente igjen Tom som "Skihopper`n fra Lambertseter, med stor S". Det endte opp med at vi ble påspandert kanoer og hadde en uforglemmelig tur på Mosjøen seint i kveldinga. Tom prøvde seg med mark, og fikk Mosjøens minste abbor som kunne gape over kroken. Imidlertid var vi så tungt lastet at vi tok resultatet med fatning. Sporty som vi var, valgte vi rom 15, som hadde morgensol. For ikke å bli plaget av kursdamer fra Telenor, låste vi døra og gikk i horisontalen. Tom sovna før han traff puta og hadde en del ugreie med drøvelen i løpet av natta....
Kveldsstemning fra Mosjøen.
______________________
Tirsdag 25.6.:
Målsettinga var start kl. 9, for i dag hadde vi en lang tur foran oss. Men ting tar tid, det skal stås opp, morrarøykes og -kaffes i sola, frokost spises osv. Vi kom av gårde kl. 0930. Beina var bra, sola skinte og fuglene sang. Stien var tørr og gutta i godlune. Vi gikk stien sørover og videre veien til Rausjøgrenda. Her hadde kjentmann Tom sett seg ut en sti sørover øst for Stuttjern og til veien ved Forfoten. Stien var kjempefin, og det gikk i godt tempo mot Forfoten. Vi var imponert over fine hytter både ved Mosjøen og Rausjøen, men den på odden i Stuttjern tok nok kaka.
Det var i denne perioden at Bryn tok initiativet til kulturinnslag. "Marken" gjorde stor lykke og la
grunnlaget for seinere innslag og forslag. Etter Stuttjern mot Forfoten gjorde vi turens første tabbe i
veivalget. Vi gikk nok for langt mot Forfoten og endte både opp og ned i lia før vi sleit oss fram det siste stykket mot veien som vi fulgte ned til Eikeberg. Etter hvert dukka sjelesårene fra Valdres-banen opp her. Veien var grovgruset! Skrekkscenariene fra Valdresbanen dukka fram, med inngående beskrivelser av rått kjøtt og svampete hæler. Uvisst av hvilken grunn ledet dette over i allsang om "fete prester" og et samlende forslag om å stille med sanghefte neste år. Foreløpig innhold: "Bröder, akta er för spriten", "Fete prester", "Flickan med trebenet" og "Brødgnag".
Glade vandrere i Eikebergdalen.
Eikeberg var Ragnhild Jølsens fødested.
Veien var lang, men vi fikk sporadisk mobilkontakt med Mari, som kom med forskyninger. Etter hvert kom vi ned i Eikebergdalen, grønn og vakker i solskinnet. Vi gikk gjennom tunet på Eikeberg og stanset ved statuen av Ragnhild Jølsen. Nedenfor sto Mari med pils i bilen og nye forskyninger ellers. Det ble en humørfylt lunsj, mes stigende humør og utfall mot Børterbonden. Han hadde satt opp skilt som skulle hindre godtfolk adgang til marka. Vi spiste nista, mesteparten av Den lille Nøttefabrikkens blanding (600g) og tømte pilsungene som Mari hadde med.
Fra Møllerstua.
På stigende rus og støle bein satte vi i gang igjen ved totida. Veien gikk over tunet til Børterbonden, desverre uten tilsnakk, og videre til Møllerstua. Her klatret vi over en port på 2,5 m. Skummel sak, med hengelås og piggtråd.... Børterbondens popularitet var om mulig på et enda lavere nivå enn før.
Så var det langs med Børtervann til en rast ved nordenden av Breisjøen. Her imponerte Bryn med utlegninger om forbrenningens mysterier: Emden-Meyerhof og Krebssyklusen ble grundig omtalt... Det vesentlige var å innta stoffer med rask tilgjengelighet på energi. Mer sjokolade og nøttebland-ing, og vi var klare for neste etappe.
Vi sjanset på kjerreveien i dalen øst for Pølsetjernet, og det gikk som vi trodde: Ganske grei lei fram til blåmerket sti ved Bøvelstadsetra og Delisetra. Det begynte å røyne på, stigningene satt i beina og biten langs Støttumfjorden var kronglete. Kilometertida steg... Vi var nå inne i naturreservatet, i følge Sigurd Senje "et sted for den innbitte fjernvandreren". Med andre ord et sted vi følte oss hjemme... Skiløypa nordover til søndre Krokvann var "litt våt til å begynne med, men helt grei å gå" i følge Tom. Vi vassa i myrer og sølevann, og Tom mente det "er bare et partre hundre meter til setra". Det var lange meter, sitatet var i flittig bruk på resten av turen. Tom løper nok 300-meter`n på et kvarters tid...
Etter hvert kom vi fram til søndre Krokvann, og her startet nye utfordringer: For å komme til Ørnekoia måtte vi gå langsmed vannet, og her er det BRATT! For å si det med Peter Wessel Zappfe: "Den eneste grunnen til at gråten ikke satt i halsen, var at hjertet satt der fra før". Vi sleit oss fram og gikk over i viftesøk etter hvert som vi nærmet oss koia. Den lå ganske langt opp fra vannet, mot "høyde 293". Tom fant den, nøyaktig kl. 1807. I forhold til estimert ankomst kl. 1800, sa vi oss godt fornøyde med dagens innsats. Nærmere 7 timers effektiv gange var unnagjort.Været var litt utrygt, men bare minimalt med regn. Vi feiret med ankomstpils, tente bål og fikk etter hvert varmet på ventepølsene som appetittvekker til Bryns gourmetsuppe.
Tom viser hvor brei ørreten var over ryggen.
Litt etter at suppa var klar ankom Jarle. Han var gjennomvåt og stilte store spørsmål ved Toms tidsanslag for turen fra Losby. Etter noen bommer og litt klatring hadde han brukt i overkant av 3 timer. Imidlertid var gjensynsgleden stor, og utpakking av sekken avslørte 3 ferske halvlitere med pils og mer akevitt. Suppa gikk ned sammen med øl og akevitt, etterfulgt av kaffe og cognac. Livet på Ørnekoia ble nytt i store drag. Som Bryn sier: "Det viktigste er at beina kom hele fram!" Seinere på kvelden fikk vi besøk av en ung mann med joggesko og lett sekk. Han var ute på fisketur og hadde tenkt å overnatte. Tross skuffelsen ved å se at alt var opptatt, smilte han og sa han dro ned til Delisetra. Vi tilbød akevitt, øl, cognac, brandy, men det var en kar med et stødig syn på livet. Han avslo høflig og forsvant i skogen. Tilbake satt vi, ristet på hodet og konkluderte med det eneste mulige: RELIGIØS!!! Bålet ble etter hvert utvidet til en nying, og Bryn, Jarle og Tom krøllet seg ned ute. Uvisst av hvilken grunn fikk Jan koia for seg selv. Kan det ha vært gassen fra nøtteblandingen?
Fra Ørnekoia.
_________________________
Onsdag 25.6.:
Uteliggerne våknet til liv og klagde på fyringsvakta. Noen hadde sovet over hundevakta! Nyingsstokken ble snudd, og klagene tok slutt. Vi hadde god tid, avtalen med damene var henting kl. 17 på Losby. Det ble en rolig og ettertenksom start på dagen, med litt soving, spising og opptelling av hjerneceller. Ingen kompliserte problemstillinger ble diskutert, vi holdt oss til enkle emner. Ved 11-tida slukket vi bålet og ruslet ned til søndre Krokvann for å prøve fiskelykken i Toms "abborhøl". Ingen abbor var hjemme, men været var lagelig.
På veien mot Tappenbergkoia gikk vi utom neset i midtre Krokvann og mistet Bryn på veien. Det er nok usikkert hvordan det hadde gått uten hans lange speidererfaring, men han kom til rette etter kort tid. Mer fisk fikk vi ikke, og forserte beverens hindringer fram til koia. Her var det rast og hvil, før vi forlot stien og gikk mot Morterudvannet. Veivalget langs Krokvannskalven ble gjenstand for vurderinger: Tom og Bryn gikk opp, men Jan og Jarle prøvde seg langs vannet. Nok en gang viste det seg riktig å satse på sikre løsninger, det ble for smalt langs vannet. Etter å ha vasset siste del, måtte også Jarle og Jan opp i høyden, til fornøyelse for de andre. Ingen hadde heller medlidenhet med Jarle, som med sin noe breie pakning, hadde problemer med trang passasje.
Beverhytta ved Morterudkoia.
Siden gikk vi sti til Morterudkoia, hvor vi fikk se Østmarkas største beverhytte. Det er imponerende hva en gnager kan drive det til! Fra Morterudkoia gikk vi veien til Losby, vi beregnet en times tid. Etter hvert begynte det å regne, så da vi kom til golfbanen, var vi ganske våte. Noen golfere hadde det heller ikke spesielt trivelig, det så litt hustrig ut under paraplyene. Losbygodset var imponer-ende, det er nylig pusset opp. Framme ved stallene var selvfølgelig kafeen stengt for dagen, men vi fant en tørr plass under utbygget på stabburet. Der kom først Mari og Margrethe og møtte oss, Margrethe med kalde halvlitere. Hva skulle vi gjort uten støtteapparatet?
Ankomst Losby.
Etter en nødtørftig første gjenopprettelse av væskebalansen, gikk ferden til Olavsgård, der reserverte rom sto klare. Vi kan si mye godt om friluftslivet, men et varmt bad!!! Og selvfølgelig "vackra kvinnor"...
Ref.: Jan
Forslag til vandrerlogo.
(jfr. Ærnstbærntelmer 1967)
| 
