|
2003
Hadafylket, Høgkorset og Villtoten
Vår oppofrende ekskortetjeneste 4 M har lovet å stå imot oss ved Hoff Gjestgiveri på Toten om tre dager. Det yndes at sies at vi ei er pilegrime, dog bare grimme. Men de skal ha det, pilegrimene, at de har utgitt ei fin bok. Nøyaktig reisebeskrivelse gjorde det lettere å finne leden, særlig når merking av leden flere steder var gjemt bort i villniss.
Torsdag 26. juni
Avmarsj fra Jevnaker kirke.
Mirjam kjørte oss til Jevnaker kirke. Avmarsj kl. 1000 fra kirken, hvor de gravlegger skinndøde prester. Ved nedtakelsen av Jevnakers gamle hovedkirke i 1832 ble likkjelleren tømt og kistene begravd på kirkegården. I en av kistene var det tegn til at liket hadde tenkt seg ut:
"Vaagnet op, sandsynligvis af en Skindød, havde den
Arme gjort Forsøg paa at sprænge Kisten, og man
Fandt at han i den Hensigt havde trykket Knæerne op under
Kistelaaget, hvilket imidlertid ei vra lykkedes, da det var skrud til
Armene laa vidt udbredte og man syntes at see Spoor af
Blod ved Neglerne."
Etter bare noen få meter kom vi til Øvre Vang gård. Bonden kom oss i møte og var lei seg for at arvingene ikke ønsket å ta over gården. Plastikkfyllinger i beina egner seg dårlig for videre gårdsdrift. Han ønsket å selge. Fantastisk sted. "Trampa på-kollektivet" vurderte på et senere tidspunkt av turen å legge inn et bud på herligheten. Ulike næringer skulle se dagens lys på Jevnaker. Synd vi ikke hadde mer vin igjen da budrunden gikk. Da hadde det ikke vært bare Brynestad på Hadeland.
Langs gamle far, langs Randsfjorden fram til Sløvika camping, hvor veien tar av mot Brandbu. Denne veien er ikke bare middelalderens ogreformasjonsårhundrets bispevei. Dette er også den gamle kongevei som ble anlagt for et par hundre år siden etter gamle allfar. Peder Anker (Bogstad gård) var generalveiintendant for det sønnenfjeldske Norge. Veien kalles også for gamle Ringeriksvei, noe vi kjenner fra Bærum, og ender ved Augedalsbro i Brandbu.
En pust i bakken ved campingplassen, en is, og så kom eieren med kaffe. Koselig med slike folk. Det var ikke mange av oss, fikk vi høre. Kanskje hadde han campingvogn her, tippoldefaren til Bryn, som var tømmerfløter på Jevnaker.
Jan, Tom og Jarle på Roen bru.
Over Roen bro, og så begynte de bratte bakker, Hagabakkene. Etter hvert passerte vi Sogngårdene. Til høyre så vi Velo, skrivergården som Wergeland, fetter Otto og Brunen besøkte etter en strabasiøs nyttårsnatt på tur over Romeriksåsen. Han var på besøk hos sin morbror Jens Gram Thaulow, som var skriver her i femti år. På veien hjem tok han med seg glupe Anders, etter råd fra onkel. Wergelandsguten har også en forbindelse til felespillere på Romerike. Her kom vi fram til et part av leden hvor de lokale hadde klippet gresset og ryddet leden. Dette var nesten unntaket, veldig mye av leden er gjengrodd. Svært få bruker den.
Rast i veigrøfta.
Turens første måltid skulle inntas ved Falangstjernene. Det ble i ei veigrøft. I ødemarken, kun forstyrret av den lokale postmann Pat og lokal Laumb, smakte medbrakt niste fortreffelig.. MEN, da
kom den store skandalen. Ankerdrammen skulle inntas, og "noen" hadde glemt turstøvelglasset. "Noen" måtte drikke av korken, metall, plast, fysj. "Noen" fikk kraftig irettesettelse av "de andre. Dette ble stadig omtalt under turen.
Etter en kort rådslaging bestemte vi oss for å forlate leden og ta en avstikker opp til Sølve på Sølvsberget, 493 m.o.h. Lurt. Det var bratt, men lokale telenettverksfolk, som hadde grillfest på toppen, hadde laget poster på veien opp. Dette passet glimrende, fordi det ga oss mulighet til å få tilbake pusten mens vi svarte på spørsmålene. Vi vant nok ikke konkurransen, men vi visste i hvert fall at ekornet hører med til rosefamilien.
"Man skal i alt kunde tælle 22 Vande – jeg kunde dog ikke øine flere end 18
Antagelig er det disse Vande – der set i Fugleperspektiv
fra Topen, tager sig ud som smaa blinkende Sølvflader -
der har givet Berget dets Navn. Thi der findes intet Sølv
skjult i dets Indre."
På Sølvsberget – på jakt etter Sølve.
Fableaktig utsikt, bl.a til Synnfjell, Vassfaret og Gaustatoppen. Tom kunne nesten se hytta si. Jeg tror ikke Sølve har flyttet, men vi hørte noen som rautet, så da...
Snarvei? Ned fra fjellet og Søsterkirkene i sikte.
Hvilket sted dette er. Med et utrolig vær og en flott mottakelse ble dette en kjempekveld. Bryn ga terningkast 7. Gregers Granavolden, denne hærfører som ledet "mannhusingene" fra Hadeland på Harestuskogen i amp mot svenskene i 1716, kom herfra. Far hans var gjestgiver og han med. Gregersstua står der ennå. Vi ble riktignok anlagt på noe nyere husvære. Søsterkirkene ligger side om side. Sagnene om hvorfor er jo fornøyelige. En kjempegod middag med god vin ble etterfulgt av en vandring på kirkegården. En lokal organist øvde i Mariakirken., stemningsfullt. Gravplasser til kjente folk, som Aa.O.Vinje, som døde på nabogården i 1870, og kjent barnetimetante, Kirsten Langbo, ble besøkt. Ellers var det fullt av familienavn til kjente travhester, ifølge Tom. Og dette vet han, gratulerer med gevinsten forresten.
Foran Søsterkirkene.
Kvelden ble avsluttet med kaffe og konjakk på vollen og bivåning av frøken Bibelstripp. IKO, institutt for kristen oppseding, hadde vekkelsesmøte for ansatte. Du kan høre det på dialekten, men hoss oss var det ikke noe å hente, vi var jo alleredepå pilegrimstur.
Det ble en god natt, Jan og Jarle sov sammen, hver for seg, Tom og Bryn likeså.
__________________________
Fredag 27. juni
Skikkelig frokost og klare for dag to. Avmarsj kl. 0930. Turen gikk langs nydelig kulturlandskap. Bakkete, litt Engerveipreg (Nannestad). Her lærte Jan og Jarle hvordan de skal forsere bakkene best mulig. Tom og Bryn har en tendens til å forsere tempoet i motbakker. Hemmeligheten lå i å gå som om man hadde driti i buksa! Ja, vel, men vi er da danna, for faen!
Alle gårdene langs veien var hestegårder. Majors-Alm, gården til Almsvarten, ble passert. Langs gravhauger og gamle Tingelstad kirke eller St. Petri, den tredje av middelalderkirkene på Gran, Hadeland folkemuseum, Dvergstenhavna med rester etter St. Karins kapell. Etter hvert kom vi gjennom et boligfelt og passerte Vest-Oppland folkehøyskole. Her var det sommerkurs i totempellaging.
Endelig etter 7 kilometer ankom vi Augedals bro og Brandbu. Her var det tidligere skyss-stasjon. What a place! Vi trengte drikke. Lokal Mix-butikk ble redningen. Her fikk vi drikke og aviser. Vi bestemte oss for å bestille baguetter til lunsjpakke. Skandale, mannen brukte tre kavrter for å lage fire slike.
7 kilometer til Høgkorsplassen. Oppover, oppover, varmt, varmt. Først var det asfalt, senere grus, heldigvis. Ufattelig at kong Sverre og hans menn i 1177 kunne dra skip over denne Kjølveien, som er det gamle navnet på veien. Riktignok hadde han bedre tid enn oss, men likevel.. Vi passerte etterhvert Løvstuen hvor biskop Jens Nilssøn skiftet hester på sin bispevisitasreise i september 1594. Nå var det bare den siste stigningen opp til Blokkhus, 600 meter over havet. Brandbubaguettene ble inntatt på terrassen. Stedet var nå til salgs, men var tidligere eid av en kjenning av Bryn.
Mot toppen av Kjølveien.
Opp til Høgkorsplassen var det kupert. Vi så nå opp til Høgkorset, 757 m.o.h.
Vi så ikke de gamle trekorsene som Jens Nilssøn beskriver, men dagens "kors" er diverse antenner for nåtidens komunikasjonsmåter. Strålende vær og god sikt ga oss panoramautsikt. Eneste tegn til liv var noen sauer ved Høgkorsplassen. Det er ikke alle dem som går Valdresbanen heller da. I tidligere tider var det ølservering her. Synd for oss.
Nå satte det utfor mot Einavollen. Det gikk veldig utfor. Vi skal "ta ned" høydemeter på en vesentlig kortere distanse. Knærne verket. Bryn slet med såre føtter. Lett jogging hjalp noe. Framme ved Einavollen hadde vi tilbakelagt 21 kilometer, og vi var ennå ikke framme ved overnattingsstedet. Nede ved Einavollen fant vi den gamle leden som gikk langs vannet. Jan og Tom ville bade. Litt ulendt, mye maur, men ellers topp. Bryn og Jarle sto over. Redde for å ta av sko, eller mest redde for ikke å få dem på igjen... Ingen forståelse for det, men mobbingen var nå ikke så intens som med turstøvelglassene.
Jan bader i Einavannet.
Vi forlot Einavannet og tok av riksveien ved Teiterud. Vi gikk opp til Torsteinsbekken, skillet mellom Toten og Hadeland. Øverst i gårdsveien tok vi av fra gården og fulgte den gamle Kjølvegen over Vill-Toten. Ved den gamle skyss-stasjonen Heggenes var det Bjørnsom skrev i gjesteboken:
"Alt hvad vort Østland ejer av ynde,
Møter mig her i en bortgjemt Krok!"
På veien opp gutua traff vi en bonde som lette etter en svart gris som hadde rømt fra nabogården. Vi har lest om`n i Oppland på Brandbu. Nå driver`n med ungdyra hass. Vi lover å se etter`n.
Vi fant Kjølvegen godt merket. Denne er nå fredet. Flott å gå her, men vi begynte å bli slitne. Dette var lengre enn vi trodde. Vi nærmet oss 25 kilometer i dag.
Så, åpenbaringen, Edvin Dyste.
Pilsen hadde vært kjølt i fryser. Vi drakk, sa lite, og etterhvert tok vi av oss ryggsekkene. Edvin hadde fått lånt ei hytte, Moelvenbrakke, som lokale elgjegere bruker. Edvin hadde handlet inn drikke, mat og sørget for ved og vann. TOPP. Hytta lå like inntil vår vandringsled. Hjemmehjelpen hadde ikke vært der i dag, men gutta på skauen hadde i hvert fall funnet fram svartskoa, i tilfelle ullfelle. Skapet var i tillegg fylt opp med godis som Marevan, Frisk Pust og halstabletter. Kveldens meny var egg, bacon, øl og aquavita.
"Hjemmekoselig" på brakka.
Edvin og hans kone Berit, Mettes kusine, kom på kveldsbesøk. Felles hesteinteresse med Tom og Bryns gamle Totenbekjentskap var samtaleemner. Øl og dram etter lang dagstur gjorde at Jarle la seg først, hardt og spontant. Visstnok oppgitt over lokal, til dels dårlig kunst i området. Hva han vet!
Jan slet med å finne riktig papirkvalitet på "sov i ro"-proppene. Tom startet aggregatet før proppene var installert. Håper du har fått dem ut nå, Jan. Hørte du litt dårlig den siste dagen, Jan? Frokosten var sikringskost, egg og bacon, slik Fedon vil ha den. Vi ryddet opp slik at elgjegerne kunne glede seg til å vende tilbake i oktober.
_________________________
Lørdag 28. juni
Regn, fysj, og vi som bare hadde hatt strålende vær. Det ble ikke så mye og varte ikke så lenge. Videre nå på Kjølvegen mot gården som heter Kjølvegen. Det siste stykket mot gården hadde bonden kjørt i hjel veien med en Massey. Hva er vitsen med å frede veien da? Det er jo sånne den burde fredes mot! Vel ute på riksvei 244 med regn, motvind og møkkalukt. Jan prøvde ut sin nye regnfrakk. Den hjalp i hvert fall mot regnet. Tilfeldigvis fant vi leden som tok av fra riksveien og førte oss over ei rekonstruert bro over Brandelva. Her var leden vanskelig å finne, men vi kom opp til Grumheten. Det var kronglete! Her oppe var det et flott utsyn over Totenbygdene.
På Tjuvåskampen bodde det ei trollkjerring som het Gjøa. Hun ble så sint da det kom nye kirkeklokker i Hof kirke. Disse var mye sterkere enn de gamle og kunne høres mye lenger. Hun tok den største steinen hun fant og kastet mot kirken, men bommet. Steinen ramlet ned på Majerjordet. Der ligger den ennå. Den må males hvit hvert år for at det ikke skal gå galt med buskapen. Det ligger også en ved Stensli, den kasta hu sikkert for langt. Etter hvert fikk en hel karskokk fatt i kjerringa og putta hu i ei diger tønne og senka hu i Mjøsa ved Smørvika.
Vi fant ikke leden mot Dystegårdene og kom litt for langt ned i "dalen". Litt synd, fordi her står det rester av et gammelt alter, som brukes ved Olsokfeiring hvert år. Her kommer jo Edvin fra. Og her kommer sagnet om Dystetromma fra. Dystetromma skal bestå av en mengde små underjordiske vesener som er militærkledde. På sine tokt bruker de en tromme som instrument. De holder til under kjøkkenbenken i Gråbergbygningen på gården. Når krig var i vente, dro Dystetromma ut. Alle visste da hva som var i vente. Det gjaldt å merke seg hvor den tok veien, for der kunne en vente fienden. Dystetromma reiste i forveien, den var med i slaget og vernet sine venner mot fienden. De hadde også øvelser ved Dystebrua, langs Kjølvegen. Dystetromma varslet krig i 1807, 1814 og 1848. Ingen har hørt noe fra tromma siden 1905. Folk som har hørt den, beskriver den som en dur, tromming, slik at vinduene klirret.
Foran Kolbu kirke.
Vi fulgte riksveien mot Lena og fant leden ved Kolbukameratenes idrettsplass. Vi prøvde, men leden var grodd igjen. Den skal følge løypetraseen. Idrettslaget har som oppgave å holde leden oppe. Betalt av paven i Roma. Dårlig utført jobb. Vi fulgte riksveien mot Kolbu kirke. Ved Hol gård tok vi oss en drikkepause, på en av de to gravhaugene fra jernalderen. Jan fylte opp drikkeflaska si på gården. Hol var den første postbondegården etter opprettelsen av bipostruten fra Hadeland til Toten i 1665. Vi fortsatte nå langs leden, langs åkerkanter og fin vei mot Kolbu kirke. Her var det lunsj. Ikke noe treretters, men det smakte fortreffelig.
Bryn slet stadig med vonde føtter. Vi bestemte oss for å ta av sammen med leden. Langs åkerkanter. Men her har det ikke gått folk siden middelalderen. Ved Hubred gård ønsker de ikke at folk skal gå på tur! Vi gadd ikke mer pilgrimsled for en stund og fulgte riksveien mot Lena. Men husk at av i alt 75 kilometer har vi kun gått ca. 7 kilometer utenom leden. Vi nærmet oss Lena. Noen ønsket et vannhull. Men da hadde vi ikke kommet derifra! Ledelsen, nå Jan og Jarle, førte strengt an mot Hofsvangen. Vi gikk over Håjenbrua fra 1860-tallet. Vi var inne på leden igjen. Vi fortsatte opp Evang-gutua. Praktfulle gårder. Han var kanskje herifra, helseprofeten Karl. En evang var en rasteplass for pilgrimer, der de fant godt beite for hestene. Ved vestre Evang gård er det funnet en belteplate fra ca. 1200 f.Kr. Som i dag er reprodusert som smykke, "Totennåla".
Håjenbrua.
Nå var det varmt, siste rest av drikkeflasker ble fortært. Det ble ca. 25 kilometer i dag også. Hofsvangen – Hof kirke og ikke minst Hoff Gjestgiveri ventet oss nå. Det er noen ganger at pilsen smaker ekstra godt. "Uti vår hage"... der satt vi. Vi fikk anvist rom til overnatting. Merkelig på et sted som egentlig ikke tar imot overnattingsgjester. Kun fem rom. Ja, vel. Men rommene kunne da visserligen ta imot familier på seks. Kanskje de forbereder asylmottak?
Etter hvert kom våre kjære 4 M. Mirjam hadde bestilt nydelig biffmiddag med alt tilbehør. Og så, kveldens store overraskelse! Bryn og Mirjam spanderte Show med Vazelina på Melkefabrikken på Kapp. Kjempeartig. Etter en tur over Vill-Toten med verdens "styste" traktor, var det godt å så ækte villtotninger "live".
Etter en "night cup" i "annen etage" ble turen avsluttet, formelt. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, ..også...
Jarle (ref.)
"Trampa på" og 4M i skjønn forening på Hoff Gjestgiveri. | 
