|
2006
- noen øyer i indre Oslofjord og vannet der i mellom -
Treer uten styrmann
Ganglaget ....tja. Nå også med tendenser til svømmeføtter. Men ingen av oss hadde noen høyere kontakter som gjorde at vi kunne gå på vannet.
Hva gjorde vel det når Jan, som aktiv roer, hadde forbindelser til Ormsund roklubb. Jan hadde fått låne en trippelsculler med det klingende navnet Martha.
(Hun var vel ikke så mye i farta)
Martha var en turbåt og ikke så smal og ustø som en konkurransebåt. Hun hadde god plass til utstyr. Bryn og Jarle hadde noe erfaring fra kanopadling, men dette var første gangen i en slik farkost.Uro, redsel og løs mage har preget det siste året etter at turen ble bestemt. Alt dette var borte da Jan trillet ut båten og Martha ble tilgjengelig.
Teknikk, teknikk, sa Jan. Vi måtte trene i roklubbens robasseng. Vi skjønte ”systemet”, men var vel ikke helt utlærte da vi forlot bassenget. På vei ut igjen passerte vi roklubbens store helter, Alf og Frank Hansen. De var bare på bilder.
Her har vi fått Martha på land
Bryn trener under kyndig veiledning.
Jan hadde proviantert på forhånd. Noe mat og mye øl. Godt tenkt. Vi vinket farvel til Mari. Ekspedisjonen var igang.
På vei ut sundet måtte Jan finmanøvrere oss mellom båter som var oppankret. I kjølevannet av båten mistet en andunge morskontakten og ei glupsk måke tok ungen. Rovdyr.
Vi rodde forbi Sjursøya og gikk iland på vår første øy, Bleikøya. Vi la til ved butikken. Her forberedte de St.Hansfeiring en dag forseint. Antrekket var grilldress.
Fra Bleikøya
Det var en fantastisk blomsterprakt som møtte oss ute på øyene.Det er et utrolig mangfold av planter. Bleikøya, Lindøya og Nakholmen har alle mange små idylliske hus. På Bleikøya var de i fargene rød, blå og gul. På Lindøya var det også grønne hus.
Disse husene er som dukkehus. De er maks. 30 kvm. En moden dame fortalte oss at husene gikk videre gjennom generasjonene. Hun var bekymret for at hus nå ble solgt for nesten 2 mill. og vanskeliggjorde skifte ved arveoppgjør. Pengefolket lurer vel her også.
Disse øyene var vanlige arbeidsfolks rekreasjonsplasser. La dem få fortsette med det!
Vi ble tilgodesett med en pils på Bleikøya. Det var bra. Senere satt boksene lengre inne.
Ombord igjen.
Beina i festestroppene. Kursen ble satt mot Hovedøya.
- Sitt opp-ro!
Myndig kommando fra Jan. Det gikk egentlig ganske bra. Vi måtte ha en form for rytme ellers hadde vi nyrekontakt med årene bak. Problemet kom når det ble litt bølger. Årene slo nedi og ødela rytmen. Jan formante at vi måtte få årene vannrette når de var på vei til å ta nye tak. Viljen var der, men konsentrasjonen ble stadig utsatt for avledende blikk. God utsikt og toppløse, frodige damer. Det ble noe plasking eller fisking som det heter i rosporten.
Vi nærmet oss Hovedøya.
- Vel nu!
Kommandoen for at vi skulle slutte å ro. Denne danske ordbruk skyldtes at Jan hadde en dansk trener i sin aktive periode. Hadde treneren vært engelsk hadde han vel sagt
- Well done! som med biffen. Vi følte oss litt sånn etterhvert. Særlig mør var vel Bryn med sine ømme rumpeballer.
Vi gikk iland på stranda der karantenestasjonen lå. Nå er det bare rester etter murene igjen. Karantenestasjonen, Hovedøen Lazareth, ble bygd i 1872. Ankommende skip med smittsomme sykdommer ombord satte hovedstadens helse på spill. I 1931 ble lasarettet nedlagt og virksomheten flyttet til Ullevål sykehus.
Vi klatret opp og ned på fine stier gjennom tett og frodig skog. Vi passerte kommandantbolig og rester etter militær aktivitet. Hovedøya var militært område og en del av hovedstadens forsvar. De fine krutthusene med kanoner står forsatt. De ble bygd i 1820 - årene.
Fra Hovedøya
Vi passerte også et av Norges største bindingsverkshus, lavettehuset, fra 1840 - årene
 .
Lavetthuset
Vi var nede i båtforeningsbukta. Arbeidernes båtforening er i drift. Revierhavnens båtforening var inngjerdet. Hvorfor? De hadde egen restaurant i vannkanten. Hva serverte de der? Ellers var nok aktiviteten større da det for 350 år siden var skipsverft for den dansk-norske flåten.
Burger Kings
Jan hadde lagt harde føringer for bruk av medbrakt pils. Den måtte spares, og på Hovedøya var det dessuten kro med severing. Nå nærmet vi oss den. En tyskerbrakke som lå helt inntil ruinene. Her serverte de vafler, reker, baguetter etc. Vi trengte en øl og en burger. Kjempegod.
Jeg vet ikke hva det var med oss denne dagen, men da kokken kom ut og serverte oss sa han at han så på oss at det var vi som hadde bestilt burgere!!
Klosterruinene etter cistersienserklosteret som ble påbegynt i 1147 ble deretter beskuet. Abbed Philipus, 12 munker og noen lekbrødre ble etterhvert en munkeorden som en periode eide bl.a gårdene Frogner, Bogstad, Bygdøy og Ullern.
Klosterruinene
Det var ganske mye folk å se rundt ruinene. Det var sikkert mer å se på før høvedsmann Gyldenstierne på Akerhus brant ned og rev klosteret i 1532. Stein fra klosteret ble brukt til påbygging av Akershus festning, bl.a Romerikssalen.
Det var ellers andre steinbrudd på øya. Disse leverte stein til bygging av Akershus festning. Man regner med at det var 12 større steinbrudd hvorav det eldste var fra 1200 - tallet. Vi så noen rester av bruddene på vår vandring.
Som på Bleikøya var det en utrolig fin blomsterprakt. Øya er nå totalt fredet.Det skjedde i år. Ingen blomster å plukke, intet sted å overnatte. Vi måtte videre.
Neste strandhogg var på Gressholmen. Ferden dit var noe plaskete. Bølgene var store nok til å gi oss noe uklar åreføring. Vi var heldigvis langt unna Alf og Frank.
Vi forlot Martha i strandkanten og gikk målbevisst opp til Gressholmen kro.
Fremdeles var Jan streng med boksølet, men her hadde de jo utsalg.Dette er en slitt og brun kro med flott beliggenhet. Ganske mange delte en halvliter med oss.
Ja, akkurat – Gressholmen kro
På vår øyvandring møtte vi raskt den første av de mange svarte kaninene. Øya er kjent for dem. Vegetasjonen bar preg av at kaninene ikke hadde spist opp alt. Kanskje de ikke er så mange lenger? Eller kanskje de nå bare spiser som kaniner?
En av dem (kaninene)
Gressholmen henger nå sammen med Heggholmen og Rambergøya. Bukta imellom er nå fredet og stengt for all båttrafikk. Det er viktig for bl.a trekkfuglene. Uten denne fredningen hadde folk sikkert bedrevet skytetrening ennå. Vi så restene etter skytebanen som bl.a kong Oskar 2. og andre borgere kunne trene sine skyteferdigheter.
Fra Rambergøya gikk vi videre til Heggholmen. Her er det rester etter landets første hovedflyplass fra 1927. Det at politikerne ikke trodde at fly var noe å satse på i framtiden, medførte en debatt om behovet for en slik flyplass. Utrolig å tenke på i dag.
Vi så restene etter skinnegangen som tyskerne fraktet sjøflyene på til hangaren under krigen.. Denne hangaren var ikke pen.
Det var hyggeligere å se på at husene på Heggholmen var holdt i orden. Heggholmen var lenge et eget industrisamfunn.Siste produksjonsdag var i 1965.
Lilleborg fabrikkers karakteristiske vimpel sto godt fast i fjellet i jernutgave.
Fabrikken måtte flytte hit etter at naboene på Sandaker klaget over vond lukt fra såpekokeriet. Vi så kun fabrikkarbeidernes bolig og spisesal. Et vakkert, gult svalganghus som nå var bebodd. Huset var også en periode feriehus for de kvinnelige arbeiderne på Lilleborg. Huset ble kalt ”dydens hvile”.
Sveitserhuset til disponenten er også i privat eie nå. Flotte steder.
En smalsporet jernbane, som beboerne fremdeles brukte, førte oss ut til linoljefabrikken ytterst på øya. Rørene som førte linolje, var godt synlige langs skinnegangen. Christiania Dampoljemølle bygde denne malings - og lakkfabrikken på begynnelsen av 1900 - tallet. I dag huser den maleren Killi Olsen.
Den gamle maling- og lakkfabrikken
Etter en liten bakkeklatring så vi ned på Heggholmen fyr. Kanskje er dette landets eldste?
Fyrvokteren fikk evig eierskap til holmen. I dag hadde partyteltene også kommet opp.
Partyturer med fulle firmaer har vel kanskje et strandhugg her på sine turer.
Etter øyvandringen ankom vi igjen Gressholmen kro. Fremdeles var det en del mennesker der. Noen litt mer slitne. Noen ankomne var svært uenige om dette var stedet for spising. Drikke hadde de jo allerede gjort. De dro.
Vi hadde lagt inn i våre planer en middag her. Etter vår erfaring på Hovedøya bestilte vi karbonader. Sausen hadde druknet de fleste.
Øl til Jan og Jarle. Bryn ønsket å heve imaget vårt ved å bestille rødvin. Ingen kommenterte. Fotball-VM i Tyskland hadde kamper også denne kvelden. Vi spurte vår unge serveringsdame om de hadde TV inne på kroa. Nei, de hadde det bare på soverommet. Problem? Hun kom med sluttresultatet.
Kvelden nærmet seg. Målet for overnatting var Langøyene. Vi entret Martha.
- Sitt opp-ro!
Noe plask over sundet , men det gikk igjen bra. Ved innseilingen til Langøyene så vi Rambergspeilet.
Leirplassen på Langøyene
På Langøyene la vi Martha trygt på grunn. Her var det flotte plasser til overnatting. Det var mange telt å se, noen med innhold. Jan hadde med et flott eksemplar av en gapahuk. Med sovepose og liggeunderlag var dette utmerket. Jan hadde innkjøpt oppblåsbare liggeunderlag til seg selv og Bryn. Det neste blir vel oppblåsbar Barbara. Jarle hadde det ”vanlige” underlaget. Urbefolkningen.
Jans avanserte rødspritbrenner brakte oss kaffe og sjokoladekake.
I takt med solnedgangen fortærte vi spekemat og litt akevitt. Jan hadde nå løsnet litt på taket rundt ølboksene. Kjempekveld!
___________________
Neste dag.
Vi våknet opp med regn. Sov litt lenger slik at det klarnet opp.
Jan disket opp med egg og bacon til frokost. Bra.
En lang vandring rundt på Langøyene. Mange ligger i telt her ute, særlig på nord / vest siden. Her er det også noen rester etter Norges første sementfabrikk fra 1841. Vi rastet ved kiosken ved siden av de store møllesteinene som malte kalkstein.
Den store gressletta mellom Nordre og Søndre Langøyene var tidligere søppelfylling. Ved århundreskiftet startet kommunen opp med å fylle igjen sundet med gamle skipsvrak. Søppel ble fylt opp til rundt 1950. I dag er det en idyllisk badeplass.
Det var fra gården Skoklefall på Nesodden at de tok øya i bruk.
Badeplassen på Langøyene
Vår vandring på Søndre gikk sporenstreks til naturistområdet på sørsiden.Der var det ingen, men vi har vel sett det meste før.Vel tilbake etter vandringen ble Martha igjen stappet.
- Sitt opp-ro!
Dumpingskipet
Langs Langøyene rodde vi over sundet til Husbergøya. Vi så dumpingskipet utenfor Malmøykalven som forvalter slam fra indre basseng. Det var ingen naturvernaktivister å se.
Husbergøya, Jans favoritt i fjorden, har ikke anløp av rutebåtene. Her lå tranfabrikken som var i drift til midten 1980 - årene. Etter flere branner var det da slutt.
Tyskeren var lur han. Han syntes det var bedre å flytte fabrikken fra Tyskland til der råstoffet var. Men geografikunnskapene hans kunne man lure på. Han ønsket å komme til ei øy i nærheten av Sandefjord! Det var sikkert viktig med nærhet til hovedstaden også.
Den gamle bestyrerboligen og direktørboligen var i ferd med å forfalle. Hurra for Oslo kommune som har latt dyktige snekkere få gjøre et flott restaureringsarbeid. Øya skal nå tas i bruk av noen av bydelene i Oslo bl.a av skolebarn. Vi valgte å spise lunsj der.
Fra Husbergøya
Nå så vi ”hjem”. Malmøya var i sikte. Noen mørke regnskyer lagde både vind og regn. Det ble noe sjø over. Bunnefjorden kan grave seg opp. Vi måtte komme oss over før det ble verre. Vi valgte å gå på sørsiden. Det ble en plaskete tur. Det mest utrivelige var likevel en stor plastbåt i stor fart rett mot oss. Var det noen fører?
Vi var for slitne til å ta opp forfølgelsen.
Den siste etappen inn mot roklubben gikk med åreføring og samroing som kvalifiserte til treningssamling i robassenget på roklubben. Heldigvis var ikke Frank hjemme.
- Vel nu!
Martha har gjort sitt
Vi hadde en perfekt landing ved brygga. Båten ble vasket og plassert i hangaren.
Takk Martha!
Mari møtte oss. Vi tok oss opp til deres praktfulle eiendom til debriefing og en pils. Det var faktisk noen få..igjen
Etterhvert kom resten av vår oppofrende støttetjeneste. Med medbrakte klær ble vi presentable til et deilig paellamåltid
Takk til vertskapet, Jan og Mari.
Takk til Jan for god guiding, god roinstruks og tålmodighet.
Takk til alle for en fin tur.
Ser fram til neste tur.
Jarle (ref.)
| 
