|
2009
Sværaskaret og Fossestien på Gaularfjell
Fredag 26.6
Det var klart for ny vandring, denne gang med medbrakt støtteapparat.
Mirjam, Mari, Margrethe, Bryn og Jan tok oppladningen i Valdres, for anledningen i ca. 1000m høyde. Det skulle nok framprovosere en formtopp... Uansett, vi tok ingen sjanser og hadde ekstra stimuli i bakhånda, her snakker vi tross alt om erfarne fjellfolk.
Mette og Jarle tok sin oppladning på hytta, så de var også vel forberedt.
Lørdag 27.6
Hele gjengen møttes ved på bensinstasjonen på Røn klokka 10. Tida går fort gitt, det er ikke lenge siden planlegginga i høst….
Vandrere og 4 M på Vindhellavegen i Lærdal
Vi kjørte kjapt mot Fillefjell og Vangsmjøsa. Her var vi på gamle tomter og stoppet ved oppgangen til Kvamskleiva. Vi kunne se den bratteste delen av kleiva. Der hadde jeg foretrukket å gå sjøl, selv om jeg var konge med hest og vogn! Litt mimring før vi bunkret på Tyinkrysset. Været var flott og vi stoppet for å se på marmorstøtten over den gamle veien over Fillefjell. Den var godt synlig i fjellsida og Bryn hadde kikkert. JC Hammer fikk som sedvanlig sine velfortjente ukvemsord.
Det ble travelt, vi måtte også roe ned en oppskjørtet hytteeier som trodde at vi skulle langtidsparkere på innkjøringa til hytta.
Første post på vandrerprogrammet var Vindhella. Det var særs hyggelig å vise støtteapparatet ingeniørkunsten fra slutten av 1700-tallet. Du verden for en innsats på byggeplassen! Her ble det smidd og steinhogd lokalt.
Lunsjen ble inntatt på rasteplassen der Vindhellaveien kommer ned. Skyggefullt og fint under treet foran det lille veimuseet, der sjåførene kun måtte overvære passasjerenes nytelse av det kalde øl.
Videre dro vi via Lærdal til Fodnes, ferje til Manheller og fram til Kvikne hotell på Balestrand.
Margrethe på terrassen på Kvikne hotell i Balestrand
Vestlandet er uslåelig når det er fint vær. Nå var det 25 grader i lufta, 18 grader i vannet, hotellet lå ytterst mot fjorden med en fantastisk terrasse med utsikt mot snødekte fjell. Det ble tid til en øl på terrassen før noen badet og andre slappet av.
Middagen var en flott buffét i den fine spisesalen med ganske mye folk. Maten var kjempegod med mange varianter. Her kommer vi gjerne tilbake!
Etter middagen var det samling på terrassen igjen, det var uforglemmelig kveldsstemning og i morgen blir det Sværeskaret.
Søndag 28.6
Opp til nydelig frokost og avreise i rett tid. Vestlandet var fortsatt på sitt mest innbydende der vi kjørte innover Sværefjorden og fant fram til starten for turen. Litt skjemmende var det nederst, der det var satt i gang bygging av et lite kraftverk.
Sitat:
”Før dampbåtene vart vanleg transportmiddel for dyr var Sværen den mest kjende oppsamlingsstad for driftene. Derifrå vart dei ført med storbåtar til Vik, Salthella i Aurland, Flåm eller Lærdal.
Til Sværen kom ofte driftene ved 5-6 tida om morgonen. Dei gjekk helst ned skaret om natta, då var snøen fastare. Det låg alltid snø i sjølve skaret på den tid driftene tok seg ned her, så dei fekk ofte med seg kjentfolk frå Sværen. Det var om å gjera å vita kor snøen låg trygg, utan rennande vatn under. Vegen var ulendt, med mykje ur og blanke sva. Ein hest fór utfor ein gong. ”Hadde eg berre ikkje mist skreppene mine”, sa driftekaren, han hadde nok verdfulle ting der.
Dei fyrste driftene kom gjerne ved jonsoktider, og ferdsla varte 2-3 veker kvart år. Det hende det samla seg så mykje driftebeist i Sværen at nye drifter vart liggjande og venta på Mjellshaugen, Langestølen eller Torsnesstølen.
Heimebeitet i Sværen er særs avgrensa. Samstundes var det her driftetrafikken var størst. Over Sværeskaret kom ikkje berre dei som skulle til Vik og Voss, men og dei som skulle til Aurland og Lærdal.
Utpå kvelden begynte lastinga. Driftekarane lova gjerne ungane skillingar om dei ville hjelpa dei å gjeta og jaga dyra så dei fekk dei vel om bord i båten. Det var ikkje alle som heldt det dei lova, vert det sagt. Numedølane og ”vessene” var greiast fortel Tor Sværen, dei gav 25 øre natta, mens aurlendingene som regel berre gav 5 øre.
Når folk forlet Sværen på veg mot skaret, fekk dei fylgjande helsing med på ferda frå folk der:
«Vårherre vara dykk for svartantran og trippeltir og skjerranvipp og kastanrus og for alt vondt som går att og fram i Sværaskaret. Han vara dykk og for gaupe, ulv, bjørn, oter og rev.» Og dei visste kva dei snakka om, bygdafolket..»
Karagutta poserer før oppgangen i Sværaskaret
Støtteapparatet kom med den gamle hilsningen, så vi var trygge til sinns der vi trampet stødig ivei oppover en traktorvei.
Målet var lett å se, Sværeskaret tronet over oss med elva fossende i dalbunnen. På grunn av snøsmeltinga var det mye vann i elva, så det var en hyggelig buldring fra den mens vi gikk.
Dalen er fin, men det er imponerende å tenke seg at det gikk hundrevis av kyr på den smale stien. Kanskje kyr også er ålreite dyr?
Utsyn mot Sognefjorden
Nesten oppe i skaret kom vi til en super rasteplass der elva har vasket over ei flott hylle med nydelig utsikt over dalen. Etter forfriskningene gikk turen kvikt opp til Skarevatnet med støtten over Hugleik Tungøen.
Sitat:
Hugleik Mogenson Tungøen var fødd kring 1649. Han var brukar på ein part av garden Tungøyane frå 1673. Hugleik Tungøen sleit hardt for levebrødet for seg og sine. Garden hans vart gong på gong utsett for naturskadar, og det var uår og vanskeleg å betala skattar og andre utreidsler til det offentlege. Mange andre bønder i Oldedalen og Nordfjord sleit og hardt i denne tida. Hugleik var fleire gonger avgarde til kongen sine menn i Bergen og Christiania og til Kongen sjølv i København for å klaga. På ferda si saman med Johannes Qvamme i 1706 sette han livet til i Sværeskardet i Balestrand. Hugleik fraus i hel på vegen til Kristiania, medan Johannes berga livet og kom seg heim att til Oldedalen med den tunge syrgjebodskapen.
Bryn, Jan og Jarle hedrer Hugleik Tungøen
Vi tok en skål og mintes helten før vi fortsatte over snøfonnene langs vannet. Her hadde det vært lett å skli uti, men fotsikre som vi er kom vi oss greit over.
Nå gikk et lett over flatene mot veien som vi så borte i lia.
Støtteapparatet ble aktivisert og vi rakk akkurat litt avslapping før damene og de kalde pilsene dukket opp.
Etter restitusjonspausen dro vi til Hov Hyttegrend og ble innkvartert hos Ottar Hov. Her er standarden rustikal, spesielt sammenliknet med Kviknes.
Middagen tok vi på utebord i det fri, med godt med tilbehør utover kvelden.
Mandag 29.6
Opp i det fine været og felles frokost. Dette var dagen med individuelt program.
Mari og jeg dro avgårde for å teste Fossestien. Ottar kjørte oss opp til startpunktet og vi fikk en flott tur i finværet. Det er en imponerende jobb Ottar har gjort med merking og klopping. Vi gikk også ned til Hovsfossen, den var mektig med et flott utsiktsframspring.
De andre 5 gikk en kortere del av Fossestien opp fra Likholefossen.
Brua over Likholefossen må nevnes. Den er virkelig et flott eksempel på hva Statens Veivesen har fått til på de nasjonale turistveiene.
Ørretmiddag på Hov Hyttegrend
Bryn hadde gjort en formidabel innsats i fiskehølen. Det ble ørret til alle, selvfisket rett nedenfor hytta. Bra jobba Bryn!
Nydelig kveld, vi fikk med oss det fine været, utpå kvelden skyet det over med noen regndrypp.
Tirsdag 30.6
Så var det hjemreise. Vestlandet hadde nok en gang vist seg fra sin beste side.
Hva blir det neste?
Jan på Fossestien på Gaularfjellet
Brua over Likholefossen
Ref.: Jan
| 
