|
2010
Måbødalen og Kjeåsen i Eidfjord
24.-27. juni
Jarle og Jan vel oppe på Kjeåsen
Dette var den 10. turen med ”trampa på”- laget. Målet var denne gangen noen av de gamle veien
gjennom Måbødalen og stien opp til Kjeåsen.
Jan ble hentet på Gardermoen, og ferden mot Hallingdalen og Hardangervidda var i gang. Vi hadde en kort stopp på Geilo for å innta en enkel Boboli, lignet vel på en slags Focaccia, med ulik fyll og kaffe på Cafe Mocca.. Ferden over vidda var fin, og utsikten mot Hardanger-jøkulen var upåklagelig.
Jan og jøkulen
Sysendammen
Kraft-Norge krever sitt, og Sysendammen er formidabel med naturlig oppmalt tetningsmasse.
På veien mot Eidfjord tok vi en avstikker i Øvre Eidfjord og opp i Hjølmodalen.
En tøff biltur opp dalføret som var den mest brukte ferdselsveien fra vidda. Det var antagelig her Nordmannsslepet tok seg ned til Hardangerfjorden. Det var flere veier ned fra vidda, men naturoppsynsmann Per Bremnes, som har skrevet mye om området, har imøtegått Reidar Fonnebøs teori om at Normannsslepet gikk ned Måbødalen. Det var flere veier som ble brukt, men Hjølmodalen var nok den mest brukte. På vår vandring så vi også restene av Tymberløypet nedenfor Måbøbrua.. Storagilsveien og Kyrkjeskori startet også ved Måbø gård.
Hjølmodalen
Basen for utfluktene var forhåndsbestilt på Vik Pensjonat i Eidfjord .Dette er et pensjonat som er drevet av samme familie i flere generasjoner .De første eierne jobbet som kløppere for engelske turister i .tillegg til pensjonatdriften. Pensjonatet har blitt utvidet opp gjennom årene, og selv nå var det byggearbeider der. Et nytt tilbygg var på gang som skulle huse bl.a. et bakeri. Den sympatiske eieren var i gang med murersleiv på morgenen og serveringsantrekk på ettermiddagen. Et utmerket sted ned mot elva Eio med nydelig hjemmelaget mat og god atmosfære.
For første gang på lenge hadde alle med seg sine drikkebegere, støvelglassene. Vi tilskrev vel våre kjære noe av æren, men likevel …..
Jan hadde i tillegg med den opprinnelige uniformen. Det er noe eget med menn i uniform.
Jan og Bryn med vandrerglassene
Glassene ble fylt opp med en nykommer fra Aas bryggeri som het Lauritz Bitter. Oppkalt etter grunnleggeren av bryggeriet. Om det var tilfeldig vites ikke, men han som var prest i Eidfjord fra 1615 til 1656, het Hr. Lauritz.
Da Jarle var den eneste som delvis innrømmet en mulig snorketendens, ble han plassert i enerom nede. Bryn og Jan ble lagt ovenpå og voktet på hverandre gjennom natten i tilfelle snorkelyder.Vi beholdt plassene begge nettene.
Etter velkomstdrikken ble det vandring i Eidfjord og inspeksjon av cruisebåt.
Skuta i åkeren
Middagen ble inntatt på pensjonatet. Nydelig…..
Bryn og Jarle spiste lammeskank. Jan valgte hovedrett ut fra hva som var lettest for å få plass til dessert. Det ble fjellørret. Han var også fornøyd, særlig med desserten. Det ble kake. Ikke den siste, nei.
Kvelden ble avsluttet med lettere planlegging av neste dag.
25.juni
Tidlig oppe, frokost og avreise til Måbø gård. Her er det nå museum. Trolig har det bodd folk her fra yngre jernalder og tatt opp igjen som gård på 1600 - tallet. I 1759 ble gården kjøpt på auksjon av Halsnøy kloster som eide gården. Til eiendommen hørte også Vøringsfossen. I 1898 ble 2/15 - deler av fossen solgt til en privatperson. Retten til fossen ble senere overdratt til staten.
Den siste som bodde her, var Gurid Måbø som døde i 1967.
Fra Måbø gård
Vi gikk noen hundre meter før vi krysset elva Bjoreio og startet på stigningen opp til Måbøberget. Dette er en nyere trase enn de gamle veiene. Den ble benyttet fra 1700-1800 tallet. Den ble heller ikke brukt så lenge da det kom turistvei i 1872. Bilveien ble åpnet i 1928. Da var det skolefri.
Måbøberget
Stien omtales som Måbøgalderne. Men i følge Per Bremnes er ikke ordet galder et ord som brukes i hardingmålet. De gamle omtaler det som ”trappuna i bærje”.
Da prof Hansteen, etter å ha gjort div geografiske og magnetiske målinger på en ferd over vidda i 1821, uttalte at han hadde gått ”1500 trappetrinn og 124 slyng” ble vi også nysgjerrige på å telle disse. Det ble med forsøket Hva er nå et trinn og en slyng ? Men mange var det, og bratt var berget.
Fra «Trappuna i bærjet»
Jan hadde hentet fram tur - GPS på mobilen.
Han kontrollerte med teknisk og avansert presisjon høyde over havet, distanse etc. Bryn protesterte vilt på resultatene. Etter at tekniske målinger viste 190 meter over havet og et skilt fra bakkeløpet Extreme Eidfjord på stien viste 467 meter over havet, var skepsisen styrket. Uansett tok vi ca 600 høydemeter på 1t. 20 min.
Endelig oppe «trappuna»!
Fossli hotell
Oppe på platået så vi over til Fossli Hotell som ligger over Vøringsfossen.En halvtimes tur over platået førte oss gjennom nye hyttefelt og fram til kafeteriaen ved fossen, Fossetromma. Der var det sametreff og kaffe og baguetter. Kake til Jan.
Ja da!
Nå var det ned den gamle bilveien som vi mintes fra yngre dager som skummel. Nå gikk vi på beina, og det var fremdeles litt ugreit , særlig fordi det var mye stein og kvist fra ras som lå i veien. Morsom er jo episoden der det møtes to biler på veien, .og det foreslåes at de kan bytte biler for å fortsette.
Flott å gå her med utsikt til ny og gammel vei.
Ny og gammel rv. 7 gjennom Måbødalen
Vi bestemte oss for å gå ned til elva og gå stien inn til bunnen av Vøringsfossen. Regnvær og noe ugreit underlag hindret oss ikke å komme helt inntil fossen. Sammen med et reisefølge fra Langtvekkistan med fargerike regnfrakker og to naturfotografer fra Sverige tok vi oss fram og tilbake på ca. 1 time.
Vi passerte også restene av Fossestova som ble bygd for å gi engelske turister servering og mulighet for overnatting i gamal tid .Det var vel neppe et drivverdig prosjekt, men friskt satset.
Vått fra oven og vått fra fossen
Vøringsfossen har et samlet fall på 182 meter. Prof Hansteen hadde med seg en hestekar over vidda, men han ville ikke være med ned til fjorden.
Etter overnatting på Maurseth gård, før nedstigningen til fjorden, ville Per Maurseth vise professoren den største av fossene. Sagnet sier at han ble holdt i beina og kastet stein og målte tiden med lommeuret sitt. Han målte til 280 meter.
Turen fortsatte videre ned gamleveien, forbi Måbøvannet og over Måbø bru. Her så vi også deler av Tymberløypet.
Måbø bru
På vei til Måbø gård og bilen. Tymberløypet gikk på andre siden av elva.
Ved Øvre Eidfjord passerte vi Sæbø Camping hvor de forberedte landstreff for Opelbiler. Mange flotte og gamle modeller. Senere på pensjonatet fortalte stolte Opeleiere at Bryn og hans nye Opel var velkommen til å delta. Det ble det ikke noe av.
Igjen var det nydelig middag på pensjonatet. Dessert til Jan. Kake.
Resten av kvelden gikk med til diskusjon om museenes berettigelse.” Hva skal vi med dem?” spurte Jan. Han var særlig mot laft. Vi nærmet oss sakte enighet og ingen håndgemeng. Bedre med mus enn museum.
26.juni
Frokost og farvel til Vik Pensjonat.
En kort hilsen til de andre i spisesalen, deriblant to par som det skulle vise seg å få en innvirkning på dagen.
Vi kjørte langs Simafjorden og parkerte ved kraftverket. I Simadalen, som var en av de eldste veiene opp til vidda, ble også soldater fra Bergenhusiske Regiment og Hardanger Bataljon sendt til Hallingdal. Stattholder Gyldenløve, som styrte de militære styrker, dro i 1667 over vidda.. Sagnet forteller at skysskarane til Gyldenløve satt eit stykke frå det høge herskapet og åt matnista si. Det var nok ein helt anna kost enn den som fylget til Gyldenløve åt. Den unge fru Gyldenløve sa:” Trur du vel at disse mennene kommer til himmelen saman med oss?” Til det svara Gyldenløve :” Jau, dei kjem nok visst til himmelen, men ikkje så høgt som oss”.
Kraftverket stod ferdig i 1980 etter ca 10 år med utbygging. I forbindelse med utbyggingen ble det laget en tunnel på 2,5 kilometer som kom ut like ved Kjeåsen. Det er veldig mange som kjører opp dit for å se på dette ”Ørneredet” der ”ingen skulle tru at nokon kunne bu”.
Vi var jo kommet for å gå stien opp. Dette var gårdsveien fram til 1974. I 1939 ble det gjort ferdig en taubane som kunne frakte varer opp og ned.
Parkeringsplassen og berget med stien
Stien startet langs fjorden på noen planker
Etter noen hundre meter stiger stien til værs. Med regnvær og litt sleipe spor klatret vi bokstavelig talt på alle fire noen steder. Det var bratt ned, og Jan syntes det var greit med trær rundt oss. Det var det ikke ved Stokkeberget. Her lå det en tømmerstokk og et tau over et berg. Svært luftig.
Jarle hadde i et år tenkt på at her går man ikke over i regnvær på sleipe tømmerstokker. Og det regnet. Turen opp til berget var full av tanker rundt dette. Men han var ikke den eneste som var skeptisk til tømmerstokken over berget. Jan var nok like spent. Bryn var noe mer rolig.
Det svenske ekteparet Ekstrøm, som har skrevet boka om folket på Kjeåsen fra 1958, beskriver hvordan mannen nektet å gå over stokkene. Kona gikk over, mens mannen snudde og kom igjen senere med nytt og godt mot.
Fytterakkern!
Det var nødvendig med stiger og tau flere steder.
Luftig
Ved Halvgjengehelleren ble det oppbevart utstyr og matvarer ca. 400 moh. Jan sjekket ikke |med tur - GPS. Oppmerksomheten var andre steder.
Det er ganske utrolig at dette var veien til bygda for familiene på Kjeåsen. Her bar de opp kalver og til og med en slipestein på 90 kilo. Den ene låven tok det 30 år å gjøre ferdig.
Det bodde en tid 14 barn på Kjeåsen. Dette var skoleveien, i hvert fall om sommeren. Om vinteren bodde de hos kjente i bygda.
Fra Halvgjengerhelleren
Gården Kjeåsen ble anlagt pga Svartedauen på 1300 - tallet. Ryktene om pesten gikk, og noen prøvde å rømme fra sykdommen. Enkelte fant dette stedet slik at ingen kunne komme til å smitte dem. Fra 1600 - tallet har det stort sett vært bosetting her. Fremdeles er det en dame som holder til her, om enn ikke på helårsbasis.
Da den siste kneika var passert, kom vi opp på grasenga. Her var gårdene. Tjoret fast pga. vær, vind og snø.
Kjeåsen
Jarle fornøyd etter en flott tur
Vel oppe på gårdene ble vi møtt av en hyggelig kar som utbrøt: ”Der er jo Vikgutta”. Etter hvert kjente vi dem igjen fra pensjonatet og frokosten. Vi ble også møtt av en svenske som hadde strandet der i 1976 pga kraftutbyggingen. Han solgte souvenirer, men det var bare de som hadde gått stien som fikk kjøpe pins til 25 kr.
Veldig fornøyde
Det var helt uaktuelt å gå stien ned igjen. Vi hadde bestemt oss for å gå tunnelen ned. Jarle hadde tatt med seg hodelykt. Svensken understreket at det var nødvendig med en god lykt. Det er mørkt i en tunnel.
Problemet var at lykta hadde ligget i tursekken svært så lenge. Da vi forlot dagslyset, ble det veldig mørkt. Lykta lyste ikke ned til veien engang. Dette kunne umulig gå bra. Vi kunne ikke gå 2,5 kilometer uten å se noe som helst var Bryn og Jarle enige om. Men Jan, denne optimisten, mente at vi kom til å venne oss til mørket. Og dessuten går det jo blinde folk rundt i Oslo hver dag som ikke ser noe.
Vi snudde og gikk ut av tunnelen igjen. Bryn fikk haike med parene fra frokosten og fikk hentet bilen. Men Jan hadde ikke gitt opp tunnelvandringen. Inspirert av de blinde laget han en blindestokk. Han tok til og med av barken slik at den ble hvit. Den kunne føres inn til veggen for å holde avstand fra veggen. Dessuten kunne vi få litt lys fra mobilen.
Som sagt så gjort. Jan og Jarle arm i arm inn i tunnelen igjen. Bra at det var mørkt, så ingen kunne se oss. Det gikk selvsagt ikke bra. Vi snudde og ventet på Bryn og bilen.
Til og med hvit
Vel nede ved Simafjorden stoppet vi og så hvor vi hadde gått opp. Vi så også tømmerstokken over berget. Tøft.
Litt nærmere bilde
Så var det opp på Hardangervidda igjen. Denne gangen med bil gjennom moderne tunneler, men vi skimtet spor etter vandringene.
Vi stoppet på Fossli Hotell for å få en kaffekopp. Kake nr. fem til Jan. Servitøren var fra Romania. Han hadde jobbet flere år i Norge for å finansiere sine jusstudier. Det var ikke mange norske servitører vi traff. Her hadde de jo til og med gått tom for svensker.
Fossli Hotell er i jugendstil og var ferdig i 1891. Ola Garen, med statue utenfor hotellet, tok engelske turister på ordet og bygde et hotell her Alt materiell ble fraktet opp med hest. Tymberløypet ble brukt.
Her har det vært både kongelige og kunstnere på besøk. Edvard Grieg bodde her sommeren 1896 og komponerte ”Norske folkeviser -opus 66” Vi så etter pianoet han spilte på, et Zimmermann laget i Leipzig. Det var ikke det instrumentet som var i kafeterian hvor vi inntok vår kaffe med tilbehør.
En flott tur over til Geilo der vi møtte støttetjeneste 4M.. En koselig avslutning på Highland Hotell.
Snart middag
Takk fra Jarle for nok en fin tur.
P.S Jeg har KASTA LØKTA | 
