2013
Ganglaget Trampa på i vesterled, 26.-29. juni
Turen i år gikk i vesterled. Vi ønsket å utforske en vågal og gammel setervei som kan sees fra riksveien ned fra Strynefjellet mot Stryn, etter å ha kjørt gjennom de to første tunnelene.
Videre besøke den gamle fjellgarden Segestad. Siste etappe var å gå en del av den Trondhjemske Postvei, fra Herdalen i Stranda til Ljøen nær Hellesylt.
--------------------------------
Jan hadde ordnet med leiebil. Volvo V70. Staselig bil og med beskjed på displayet om at ”høyre belte bak i bruk”, var vi i gang, Etter å ha kommet oss gjennom Gudbrandsdalen og over Strynefjellet, var første stopp
Videseter hotell.
Hotellet ligger nesten nederst på den gamle veien over Strynefjellet.
Staten kjøpte og flyttet Victoria hotell i Meland til Strynefjellveien i 1903, nær Videfossen.
Fossen og utsikten er like formidabel i dag som den gang. Kanskje var ikke iveren etter parkeringsavgifter like stor da? TripAdvisor har klare meldinger om dette.
Hotellet ble utvidet 1909 for å kunne ta i mot opptil 40 gjester. Det ble laget eget kraftverk på 1930 - tallet.
I 1961 gjorde et snøras hotellet skikkelig skakt. Det nye hotellet var ferdig i 1964.
Videseter hotell
Det var oss og noen fra Sør Korea. De spiste middag da vi ankom. Vi hadde spist underveis, heldigvis. Hvis det fortsatt skal komme turister til dette flotte landet vårt, må det være et edruelig prisnivå. Det er tull å betale 125 kr for et stykke med eplekake.Vi unte deg likevel hver smule, Jan. Når senga også var en kakebaron verdig, så får vi leve med det.
For Bryn og Jarle var det litt ekstra artig med overnatting på Videseter. Etter mange år med Nannestad Spelemanslag, har det vært mye slit for ivrige felespillere og komp å lære seg slåtter fra dette området. Komponist og musiker Per Bolstad har navnsatt mange av sine slåtter fra dette området. En av disse heter ” En sommerkveld på Videseter”.
Den mest kjente er nok likevel ”Fagre Stryn”. Den har nok verdensrekord i vals spilt i ønskekonserten. Spelemanslaget var nok best på ” En aften på Mork”
Utsikten fra hotellrommet var flott og gratis
Hjelledalen
Var det her Ivar Aasen var når han skrev :
” Og når liene grønkast som hagar, når det lavar av blomar på strå,
Og når netter er ljose som dagar, kan ein ingen stad venare sjå.”
Klare til å starte på denne spektakulære seterveien som det ikke har vært mulig å finne ut noe særlig om på forhånd. Lokale turistkontorer har ingen omtale om denne veien. Anser de den for farlig eller ??? Veien er i god stand, stort sett, og en fantastisk turopplevelse.
Start ved gjelet, Jøl bru.
Det var bøndene på Skåre i Hjelledalen som hadde setrene som lå i Skjeringsdalen, og når de skulle hente ned ost og smør, måtte de gå i tau og klyve på stokker bolta til fjellet.
Kyrne hadde ikke mulighet til å komme fram denne veien gjennom Glæra, og måtte fraktes til Hjelle og langs vannet inn til Glomnes. Derfra opp fjellet til Segestad og videre inn Glomsdalen. Videre måtte de over Nautbreen og ut i Skjeringsdalen. Turen var 35 km lang, men i luftlinje var det bare 3,5 km fra gården .Etter at den nye veien over Strynefjellet åpnet i 1978, kunne dyra kjøres med bil som brukte et kvarter fra Skåre. Sånn er det.
I 1851 kom vinteren litt for tidlig, og hjemreisen over breen i snøstorm tok livet av over tjue dyr. Dette kunne de ikke fortsette med.. Men det var andre gårder rundt Strynevannet som trengte beiteområder. De kjøpte beiterettigheter i Skjeringsdalen. . Pengene for dette brukte bøndene på Skåre til å utbedre veien. Dette gjorde at de kunne slippe den farlige Nautbreen. Veien ble utvidet særlig på 1930 - tallet. Det likte vi godt.
For oss var det også spennende å se om vi kom fram. Hadde det rast i vinter ? Var det farlig å gå der? Kunne det komme ras nå ? Var det en grunn til at denne veien ikke blir markedsført ?
Turen opp fra Jøl bru gikk på en flott oppmurt vei. Fantastisk utsikt ned i gjelet. Veien midt på bildet Et par steder hadde det rast ut, men det var ikke noe problem å ta seg fram.
Flott vei
Vilt og vakkert
Tunnelåpningen etter andre tunnel fra Strynefjellet.
Vi brukte ca. 1,5 time fram til elva i Skjeringsdalen og litt kortere tid tilbake til Jøl bru.
For oss er det merkelig at denne turen ikke kan markedsføres som en opplevelsestur.
Dyra har jo gått her, og selv om det kanskje ikke var Norsk Rødt Fe, så var det plass til oss.
--------------------------------
Bilen var klar .” Høyre belte bak i bruk”. Turen gikk gamlevegen om Hjelle og det flotte hotellet. Vi kjørte inn til Glomnes og betalte parkeringsavgift uten å parkere.
Målet var den avsidesliggende gården Segestad.
Gården var sommerbebodd og holdt i orden fram til1961. Familien som bodde der på 1900- tallet, opplevde mye slit og strev. Men gården har også vært en storgård med mange dyr, og til og med tjenestepiker og drenger. Husmannsplassen under gården ble tatt av ras i 1902 og ble aldri bygd opp igjen.
Det passer nok med det Ibsen sier i ”Brand”.
Udfor stup og udfor lider
Gikk der skred fra begge sider….
Ibsens skildring kan vel passe til mang en vestlandsfjord, men
det er vel ikke urimelig at hans reise fra Nordfjord til Romsdal i 1860- årene har satt merker i dette diktverket. Som hos oss. Da han kom til Hellesylt, var det bare få år siden et stort snøskred hadde revet bort 20 hus oppe i Synnylvsdalen.Vi tenkte mest på Åkerneset.
Gården forfalt etter fraflyttingen, men Segestads Venner tok tak i restaureringen og har fått til et flott turmål.
Segestad gård
Vi tok en rast på veien opp. Ved Langhammar Hvile. Her stoppet de opp og sang en salme når de bar ned døde fra gården.
Strynevannet med Hjelle hotell i bakgrunnen.
På vei mot Stryn kan du se den flotte gården oppe på fjellhylla, på andre siden av vannet.
Været var strålende denne dagen. Vi stoppet på Stryn og fikk fast og flytende føde i 26 graders varme .God mat med rosa traktor som kulisse. Det var vel ingen av våre helter som hadde en slik.
---------------------------------
Neste mål var Hellesylt. På vei over til Hornindal fikk Bryn et lettere forvirringsanfall, Ny E39 her!! Det var ikke til å tro. Senere fikk han kjenne på asfalten og se tunnelåpningen. Men hvor ender den ?
Veien gjennom Honndalen ga oss stadig minner om navn på spelemenn og slåtter fra tiden med spelemannslaget. Vi husker jo Knut Iver slåtten med Honndalstausene..
Etter å ha besiktiget den flott steinbrua, Honndalen bru, var Hellesylt i sikte.
Bostedet var motellet helt nede ved fjorden. Praktfullt vær gjorde utsikten magisk. Ferjene fra Geiranger gikk regelmessig.
Vi var i Norge, men måtte for det meste bruke engelsk for å ta oss fram. Folk fra de fleste land kom med ferja, men servicefolket i Hellesylt behersket ikke norsk særlig godt. De fleste skulle være her noen uker for å hjelpe sånne som oss.
Men den store opplevelsen for oss var å møte Øcal, tyrker som hadde drevet serveringssted her i 16 år. Denne mannen må jo være et funn for stedet. Blid og hyggelig mann med utmerket mat å tilby. Også eplekake til 75 kr, like god. Han ordnet også opp med taxi. Taxiplass i Hellesylt, nei ,nei. Hjemmeløyve hjalp oss med transport til Herdalen hvor siste del av turen skulle starte.
Øcal og de andre så fram til helgen etter at vi var der. Hellesyltdager med slipp av 2000 gule badeender fra gammelbrua og ned fossen. Hadde du kjøpt en, kunne du vinne 25000 kr hvis anda di vant .Kult. Bedre enn bingo. Øcal så fram til god omsetning denne helga. Vi håper han fikk det. Får også tro at sønnen får det til å lønne seg med drift av det gamle hotellet. Stell pent med jentene.
Neste dag.
Den Trondhjemske Postvei.
Vi ble dumpet av drosja i Herdalen. Målet og bilen sto ved riksveien nedenfor Ljøsetra.
Ingen brev, ingen postvei.
Denne veien som snodde seg mellom fjorder, over fjell og gjennom daler, innom tun og gårder.
De som hadde nytte av post og postveien var embetsmenn, prester, lensmenn, kaptein og fut.
Bøndene opplevde det som en plikt og tyngde, men for postbøndene også en kjærkommen inntekt.
Bøndene ble tuktet til veiarbeid, ofte langt unna der de bodde. Det var ødeleggende for våronn og andre oppgaver at de skulle tjenestegjøre med veiarbeid flere uker vår og høst.
De skjønte heller ikke vitsen med å lage disse veiene når de sjøl brukte vannveiene og stier de hadde fra før.
Han hadde vel rett Aa. O .Vinje at veibygginga hadde sammenheng med at
” Folk i gamle Dager toko etter ku og gjeit
Som krabba up og ned Lid og Bakke ”
Men med generalvegmestere som Krogh og senere C.J Hammer, tidligere beskrevet i hatske formuleringer i beretningen fra Kongeveien over Filefjell, kunne ikke bøndene vinne fram. Inspirert av franske veiingeniører la de linjalen og sa bygg !!
Nå var det ikke noe nytt at det ble stilt krav. Alt Gulatingslova og Frostatingslova fra ca. 950 og senere Magnus Lagabøters lov fra 1274 forteller om hvordan allmannaveien eller tjodgata skulle vedlikeholdes. Særlig veibredden var viktig. Kontrollen ble gjort ved at man rei ”baugreid”.
En mann til hest rei med et spyd på tvers av salknappen og med vidjehanker hengende på spydendene. For hver kvist eller gren som stakk inn i veien og reiv av en vidjehank, måtte bonden betale en ertug, 8,93 gr sølv til kongen.
Men hvor langt er nå et spyd? Eller hvor mange kjøttkaker er det plass til i ei trillebår ?
”Når skaftet står mot marka skal en mann til hest så vidt nå til spydfalen med tommelen. Ovenfor skal det være en spannslengde, spennet du rekker med fingrene”.
Gulatingloven sa også ”Ligger en gammel hovedvei gjennom en manns gård, kan han legge om veien hvis han bygger en ny vei som er like god som den gamle. ”
--------------------------------
Postvesenet i Norge ble opprettet av Christian IV i 1647. Ordningen ble satt i gang av stattholder H. Sehested. Fram til 1719 var postvesenet privat med få ruter. Det var først i 1786 at det ble opprettet ukentlig postrute mellom Bergen og Trondheim.
Vår lille parsell gikk fra Herdalen. Stien var i begynnelsen god å gå på, men etter en stund var det laget noen snarveier, veier fylt av stein. Slutt med det. Følg originalen.
Vi kom raskt opp mot Herdalsbrekka. Denne bratta forårsaket mye strev for postmennene, særlig om vinteren. Her var det ei trosse på ca. 240 meter som skulle være til hjelp.
Vi så ikke noe til trossa nå. Vi trengte den heller ikke.
Oscar Kristiansen skriver i boka ”Samferdsel i Norge 1814-1839 ”
”Trossen har altsaa været brugt til at heise postsækken
Op og ned, kanskje ogsaa til at hjelpe hesten opover,
eller støtte den nedover
Naar det ikke strak til at holde den i halen ”
Herdalsbrekka
Vi startet på de mange slyng opp brekka. Vegmester Krogh sørget for at disse ble laget i 1862-63 for å få en ridevei. Det skulle være 21 slyng. Men hva er nå et slyng ? Hvor mange grader skal det dreies ?
Hvor mange runder er det på Bislett ?
Noen hadde laget nummer i stein på de første svingene. Her møtte vi også lokale som tydeligvis hadde gått her før. Vel oppe fortsatte vi over Ljøfjellet på en fin vei som egnet seg som kløvvei og for stuttslede. En engelsk lord har vissnok også kjørt over her i karjol..
Veien over Ljøfjellet ble også brukt av andre ferdafolk, særlig om sommeren. Både fant og andre kunne være på vandring. Skikk og bruk sa at man ikke skulle gå sulten over fjellet. Bøndene måtte være servicestasjoner, uten offentlig støtte. Faren var også at folk kunne bære med seg smitte. Vi hadde egen niste og antibac.
På vei ned mot Ljøsetra møtte vi representanter fra Stranda turlag som var på befaring med ansvarlige fra Statens vegvesen i Molde. Vegvesenet skulle se på om de kunne være med å oppruste, vedlikeholde, denne spesielle veien over Ljøfjellet. Glimrende. Vegvesenet fortjener ros for å interessere seg for dette. Vi tror ikke at representanten fra vegvesenet har de samme holdninger som tidligere militante generalvegmestere. Ros til Stranda turlag. .Folka var hyggelige.
Statens vegvesen fortjener ros for arbeidet de gjør med de nasjonale turistveiene de lager rundt i Norge. Der postvegen kommer ned til riksveien mellom Stranda og Hellesylt, holdt de nå på å fullføre et gedigent veianlegg med nytt utsiktspunkt mot Geirangerfjorden. Dette kan bilturistene glede seg til.
I 1868 ble veien lagt ned som postvei. Dampbåten hadde tatt over, og postbøndene, de sprekeste av alle, mistet verdifull inntekt. Men folk fortsatte å bruke veien. På 1930 - tallet ble det gjort forsøk på å lage tunnel gjennom fjellet. Man ser murene på Ljøensiden, og her er innslaget ved foten av Herdalsbrekka.
De gav fort opp. Det var litt tidlig for Kjell Opseth.
De mange slyng. Før gikk det rett opp og ned.
På vei mot Ljøesetra fikk vi litt vær, men det ødela ikke den fantastiske utsikten mot Geirangerfjorden.
Ljøsetra
Geirangerfjorden i bakgrunnen.
Turen ned til bilen var flott med sine 40 slyng, eller hvor mange var det?
Vi hadde verken tunge postsekker eller posthorn, ei heller uniform. Men opplevelsen av storslått natur delte vi nok med de gamle helter. Veien deres gikk dessuten helt ned til fjorden.
--------------------------------------
Tilbake i Hellesylt hadde vi ikke tenkt å ta kvelden helt ennå. En annen fin tur i området er turen over Flofjellet. Vi kjørte inn til Vollseter og gikk litt av den flotte veien mot Flofjellet.
Vi merket det ikke, men det er jo litt spesielt at disse stedene langs fjordene her må regne med at det skal rase ut fra Åkerneset en dag. Turen ut dit hadde blitt for krevende og vanskelig fra vår rute. Denne sprekken som utvider seg hele tiden, blir overvåket hele døgnet. Man regner med at varsling vil gjøre at folk kommer seg i sikkerhet, i tide. Flodbølgen vil skape store ødeleggelser.
Kvelden var kommet, og det var tid for å besøke vår venn Øcal og påfyll. Rånerne kjøpte pizza, mens vi ble anbefalt noe snadder, med dessert.
Neste dag var det igjen klart for ”høyre belte bak i bruk ”.Vi kjørte til vårt kjære hytteparadis i Valdres og møtte våre kjære M`er på hytta til Bryn og Mirjam. Koselig som alltid.
Takk for nok en fin tur med ”Trampa på” laget.
Refr Jarle
| 
