Vi besøker "Håøya Naturverksted" og får servert ferske rundstykker, geitechevre, syltetøy og eplesaft av ei trivelig jente, som holder matproduksjonen i gang uten strøm og innlagt vann. Ikke så mye chevre igjen, hele produksjonen ble sendt i går til Bent Stiansen & co i Oslos restaurantverden. Takk for kjempestart på turen! Vi møter geiteflokken på vei til stien som skal ta oss ned Håøya. Flere geiter i Norge! De holder kulturlandskapet åpent, lager chevre, spiser tobakksrester og sørger for å holde flottproduksjonen nede. Håøya er "berømt" for all flotten, men vi engster oss ikke. Vi leser ikke Dagbladet.

Jarle med geitechevre og eplemost.

Vi går stien sørover oppe på øya. Et kongeørnpar har hekket nylig, og derfor er det forbud mot å ferdes på østsiden. Kongeørner kan bli godt over to og en halv meter mellom vingespissene, så vi holder oss gjerne unna. Det er jevn stigning oppover, Håøya er Oslofjordens høyeste (231 meter), og "hå" betyr jo nettopp "høy". Vi treffer bare på 3 personer mot toppen, og terrenget blir tidvis som i Østmarka. Håøya har fra tidligere tider hatt stor militær betydning, og deler av festningsanlegget til Oscarsborg ligger på den sørlige delen av øya. Dette fikk stor betydning fram mot 1905, men ble nedlagt på 1930- tallet og var uten militær betydning under 2. verdenskrig. Tyskerne var heller ikke stasjonert her, men 6 ungdommer ble henrettet på øya under krigen. 6. mai hvert år holdes en minnestund ved retterstedet. Mot toppen kan vi se gammelt luftskyss, og etterhvert kommer vi fram til en stor plass med 8 kanonbatterier som peker ut i sundet. Fantatisk utsikt her oppe! Ellers må det nevnes at den søndre delen av Håøya er et naturreservat, og med sine 24 tresorter, 580 karplanter, 260 mosearter og mer enn 100 sopparter, er floraen rett og slett unik.

Vandrerværet er upåklagelig, men i øst og nord mørkner det til. I Oslo faller etterhvert hagl på størrelse med plommer (sies det), men vi er lykkelig uvitende om dette. Så tar vi fatt på veien som slynger seg ned på sørøstsiden av øya. En flott konstruksjon, som kan gjøre mange Vestlandsveier misunnelige. Vi kunne ha kjørt opp fra vannkanten til toppen i bil! Oscarborg sees i fugleperspektiv, og litt nordafor, i glitrende bølger, duver en båt. Jon, gammel kompis, legger til ved kaia, og før vi har fått av oss sekkene, har han servert hvitvin på bryggekanten. Hvilken service!

Jon tar oss med på omvisning på Oscarsborg, og vi ser på både Moses og Aron. Det blir hyllest av Birger Eriksen, kommandanten på festningen 9. april 1940, som tok den viktige beslutningen om å senke "Blücher". Godt han traff, for Jon kan fortelle at huset han nå bor i med sin Cesilie i Drøbak, lå rett i siktelinjen for kanonene.

Vel i land på Gjestebrygga i Drøbak, begynner det å regne. Vi tar sporenstreks inn på Reenskaugs Hotel, deler en pizza og tar et par halvlitere, før det er nap og dusj. Kvelden tilbringes rundt kjøkkenbordet hos Jon og Cesilie med grillet pir og laks, hvitvin og lange samtaler om historie (som Jan helst vil se bort fra) og kultur. Vi har praktfull utsikt til Drøbaksundet og skipstrafikken, vel vitende om at Cesilie, i arv fra sin oldefar, eier så langt ut som en hest kan vasse på lavvann. Tusen takk til Cesilie og Jon for en strålende aften!

Vi sovner omsider, med hjernen full av spennende inntrykk fra Dag 1.

Dag 2 (27. juni)

Etter en solid frokost, begir vi oss ut av et fortsatt morgensøvning Drøbak. Vi finner det karakteristiske Kyststi-skiltet på toppen av bakken og setter kursen sørover. Den går på veier og stier, langs strender og svaberg. Overalt ser vi nybygde hus, velholdte sommerhytter, biler og fritidsbåter. Norge må være godt å bo i for svært mange, og vi er enige om at Jens umulig kan ha gjort så mye skrudd, som en del phantaster påstår i diverse nett-innlegg.

Tidligere var isproduksjon en viktig næringsvei i området vi går igjennom. Tjern og oppdemninger vitner fortsatt om stor produksjon av is, som ble skåret ut, gjerne sendt ned trerenner og skipet ut. I Norge nådde iseksporten en topp i 1898 på 500 000 tonn, og landet var da verdens største eksportør av is. En stor del av produksjonen kom fra Nesodden og områdene nedover langs Oslofjorden. Helt til elektriske kjøleskap overtok på 50-tallet.

Omtrent 1 km. etter å ha passert kommunegrensa til Vestby, kommer vi til Ramme gård. Her er Petter Olsen i ferd med å bygge ut et kjempeprosjekt med hotell, galleri, økologisk gårdsbruk mm. for de 700 millionene han fikk for Munchs (utt. "munk" m/ kort "u") "Skrik". Pga. bygging og ombygging er dessverre det meste stengt, men vi får et glimt inn i den storslåtte hagen. Vi går til Nedre ramme gård. Edvard Munch kjøpte stedet i 1910, for å fullføre bildene til Aulautsmykningen i Kristiania. Som han selv sa: "- Jeg kommer nu udover til at holde mig skjult. Nu er jeg i skjøn ro mellom skov og vand på Nedre Ramme." Den idylliske plassen Rammebråten ble flittig brukt av Kristianiabohemen, med Christian Krogh og Lasson-søstrene i spissen. Her var det visstnok både nakenbading og nipping til absint. Hvitsten og Rammebråten er skildret i Norgeshistoriens mest selvutleverende roman, Hans Jægers "Syk Kjærlihet", og tonene fra Kjetil Bjørnstads "Sommernatt ved fjorden" trenger seg på. Fritz Thaulow har malt et nydelig bilde av "Rammebråthen" med Bokken Lasson i forgrunnen. Vi har vansker med å rive oss løs.

Vi ankommer Hvitsten i fint vandretempo. I motsetning til Hans Jæger, trenger vi ikke frykte for å bli gjenkjente her. Han tok rutebåten "Moss" videre til Filtvedt og rodde derfra til Hvitsten for å treffe sin Oda. I likhet med Hølen og Son utviklet Hvitsten seg til ladested og utskipningshavn da trelasthandelen med Holland skjøt fart på 1600-tallet, og etterhvert fikk også iseksporten stor betydning. Fjorden frøs ofte til inn mot hovedstaden, men her ute var sjøen åpen og farbar det meste av året. Skipsredere og mannskap bosatte seg her, og fortsatt vaier Fred. Olsen-flagget oppe i lia. Ut mot stranda er det reist en byste av senior. Vi er i "skipsrederland". Ensporede som vi er, har vi sett fram til en kald pils, men her er ikke engang kiosken åpen. Hvor er sommerturistene blitt av? Kristianiabohemen? Så blir det å fylle på med vann og "vandra vidare".

Vi passerer Kattenstranda og Bråtebukta. I åsen nord for Emmerstadbukta kommer vi inn på en flott, nokså nyanlagt sti. Her har fire sherpaer fra Nepal brukt naturstein fra området og laget sti og trapper i det vanskelig terrenget. Suverent håndtverk, gutter! Det er verdt å nevne at denne kyststien er realisert gjennom EU-prosjektet "Rekreative Ruter", der Vestby kommune har deltatt bl.a. sammen med nabokommunene Frogn og Moss. Gjennom hele Vestby er stien svært godt tilrettelagt og ordentlig merket. All honnør til Vestby for dette, nabokommunene har litt å lære her.

Vi traver avgårde på grusvei, asfalt, strandkant, skogsti mm. Det blir ganske så variert og faktisk en del høydemeter etterhvert. Vi når Kjøvangen brygge, og tar ruten opp i åsen, uten at vi helt vet hvorfor. Ut på ettermiddagen kommer vi gjennom det store golfanlegget i Son, her kryr det av yngre og eldre entusiaster. Væskepåfyll og Son i sikte!

Etter en pizza og øl på deling, rusler vi bort til SPA-hotellet i Son. Her får vi et stort rom på deling, med balkong og det hele. Jan har fått lite kake på turen, men her er SPA-kongen i sitt ess og får prøvet det meste av velværeremediene. Etter noe disputas får vi også bord i restauranten – med kort vei til toalettet. Dag 2 avrundes på en særs behagelig måte.