Dag 1: Sletterust – Øvre Årdal

Dag 2: Hjelle - Ingjerdbu

Dag 3: Ingjerdbu – Sletterust

I utgangspunktet en utsøkt fottur i noe av den flotteste natur Norge kan by på, vi gledet oss stort!

Torsdag 2. juli

Vi møttes på bensinstasjonen på Røn klokka 9. Været var det aller beste, og humøret deretter. Kjøreturen mot Sletterust var rene norgesreklamen, blanke vann og grønne lier.

Etterhvert ble sommerfølelsen erstattet av tanker om vinter: Hvor mye snø var det egentlig i fjellet? På Tyin var det mye is, så vi ble mer og mer spente. Var Sletterustveien farbar? Vi parkerte ved Damvokterboligen og vurderte snøfonnene bortover fjellsida. Dette kunne bli både og…

Vi møtte den første snøen etter noen hundre meter og mista omgående veien. Men vi hadde gått på snø før vi, over Filefjell, så vi orienterte og var snart tilbake på sporet. Litt betenkelig var det at bommen var temmelig unødvendig, her var det trugeføre.

Referenten kastet stjålne blikk bortover fjellsida, her var det både snøfonner, fossefall og jordskred.

Av og til måtte vi forlate veien for å komme rundt fonnene og plutselig hørte vi et brøl fra baktroppen. Jarle hadde tråkka på ei løs steinhelle og gått på hodet i ura. Hodet holdt, men hånda hadde fått ei flenge. Den ble ekspertmessig lappet sammen med sportstape og vi la ivei videre. Imidlertid hadde tvilen festet seg i gruppa, så det ble stadig klarere at det kom til å holde hardt å komme til Øvre Årdal slik vi hadde tenkt.

Da vi nærmet oss tunnelene møtte vi fosser og store fonner. Bryn gikk over, men kom tilbake og vi besluttet å snu. I alle fall to i gruppa fikk livsmotet tilbake, og vi feiret behørig da vi kom tilbake på fast grunn.

Tilbake ved bilen ringte vi til legevakta i Årdal og ble henvist til sykehuset i Lærdal. Her hadde de full kontroll på personnummeret til Jarle og han fikk time. Helsevesenet viste seg fra sin beste side, og et par timer etter var han lappet sammen etter alle kunstens regler.

Vi etablerte oss i vår bestilte hytte på Utladalen Camping og dro på provianteringstur. Valget falt på Real Turmat, Storfekjøtt. Dette skulle vise seg å være en sikker vinner.

Etter handleturen var det klart for middag i det gamle hovedhuset på Svalheim gård i tilknytning til campingen. Det var nyoppusset, riktig hyggelig og det ble servert kjøttkaker med mye tilbehør. Etter dagens strabaser tok vi dyktig for oss, mens vi diskuterte morgendagens planer med innehaveren. Han mente at «Avdalsskåra» var verdt et besøk, litt luftig, men bare ett sted var litt kinkig. Her var det til gjengjeld en wire, men «den må dere ikke stole på!». Vel, Bryn og jeg ble enige om å gjøre et forsøk.

Hytta var riktig fin, med bad og køyeseng. Jarle pasient fikk selvfølgelig sofaen, det skulle bare mangle!

Fredag 3. juli

Dagen opprant og vi spiste solid frokost på Svalheim. Et par syklister bidro med sine planer for turen til Turtagrø. Vi slo et slag for apostlenes hester, men måtte virkelig beundre et par avanserte karbonsykler som veide nesten ingenting. «Hver sin lyst, sa mannen, han drakk mens de andre sloss».

Oppgjøret for overnatting, middag og frokost viste seg å bli en hyggelig affære, det er fullt mulig å reise i Norge på rimelig vis!

Vi kjørte inn til parkeringsplassen før Utladalen Naturhus og vandret trøstig innover Utladalen. Bratte sider, kan dette være en U-dal? En unnselig sti tok av til venstre, og Bryn og referenten fulgte den oppover mot Avdalsskåra. Jarle fulgte veien, skadet og fornuftig. Skåra var bratt, men det verste var at den var smal. Med overheng. Og utsikt rett ned i Utla, 300 meter nede.

Det ble for mye for referenten, for andre gang på denne turen måtte vi snu. Medvirkende var selvfølgelig også at lisseinfestingen på Bryns kvalitetssko falt av, så han måtte bytte til joggesko.

Alt dette ble meddelt Jarle, så i samlet tropp gikk vi innover dalen, passerte Flaten (her var det ikke mye flatt???) og tok en rast på Vetti gård. Perfekt vær og ikke minst utsikt. Vestlandet er uslåelig i fint vær.

Så var det klart for oppstigning, 300 høydemeter opp til toppen av Vettisfossen. Gruppa skilte ganske fort lag, her var det ulik komfortfart. Vel oppe var det samling og i samlet tropp kom vi fram til toppen av fossen. Her var det en grånet plattform med rekkverk, som noe nølende ble entret. Utsikten er formidabel, og nå var fossen virkelig imponerende. Mye smelting lengre opp, ja.

Vi holdt oss fast i rekkverket og tenkte på Eskild Rønningsbakken, som balanserte ut på et stativ og hang utover fossen uten noen form for sikring. Den rene galskap, spør du meg!

Videre var det fin sti oppover til Ingjerdbu, som ligger øverst i ei fin lita setergrend ved navn Vettismorki. Riktig idyllisk, været var fint og det ble utstrakt forfriskning på trammen før vi tok hytta i øyesyn. All ære til DNT, det er en luksus at sånne hytter står til avbenyttelse overalt innover i fjellheimen.

Vi kjente at det var tid for Real Turmat, storfekjøtt. Skreddersydd for herrer på tur, vi er flinke til å koke vann og helle i pose! Faktisk bedre enn fryktet, så med rødvin attåt ble det et herremåltid (!).

Etter en god dags vandring var det godt å strekke seg i køya. Bryn måtte dele rom med referenten og innkasserte turens tålmodighetspris ved å lide seg gjennom en varm natt med lukket vindu. Referenten er redd for trekk og mygg..

Lørdag 4. juli

Dagen opprant med nydelig vær og utsikt nedover setergrenda. Fuktig morgendis mellom husene, rene nasjonalromantikken. Et nytt skilt nede ved en av hyttene vakte interesse. Nærrmere ettersyn viste et stort «Privat»-skilt. Litt spesielt i dette området, men enkelte er nok mindre sosiale enn andre.

Etter en god frokost i det fine været startet vi på flott sti opp mot Morkaskaret. Lett terreng med store furuer, enkelte døde og nakne på grunn av utslipp fra Årdalsverkene i tidligere tider. Snøen dukket opp, vi kunne nok ikke gått denne stien for et par uker siden. Oppe i skaret var utsikten formidabel, sola skinte og vi kunne nyte 20 grader på veien ned til Fremre Hjelledalen. Det var en opplevelse å gå fra tidlig vår og ned i sommeren.

Etter lunsjen startet de tøffe nedstigningene til Hjelle. Der fikk vi merke at det kan være verre å gå nedover enn oppover. Vi ble ubehagelig godt kjente vår den firhodete knestrekkeren (quadriceps femoris), som sto mellom oss og fritt fall. Etter hvert viste det seg at denne oppgaven var i overkant, låra føltes som unhåndterlig gelé og vi ble temmelig trange i skjæret, det gikk sakte på slutten.

Til opplysning viser det seg at vi har noe som heter z-linjer i musklene. Disse linjene rives i stykker under uvant hard belastning, spesielt under eksentriske muskelarbeid, som å gå nedoverbakke. Her fins det mye interessant litteratur, som alle konkluderer med at trening har vist god effekt!!!…

Til tross for våre mishandlede z-fibre kom vi oss ned og fikk en god dusj av Hjellefossen, som virkelig var mektig på grunn av snøsmeltinga.

En flott tur var det, med mange ingredienser. Været var flott, men jammen var snøsmeltinga sein i år!

Kanskje det blir færre høydemetre neste år? (Eller mer trening av quadriceps femoris)?

Jan