Ettersom fjorårets tur ble i overkant strabasiøs, ble vi nærmest beordret ned i lavlandet igjen.

Med gode minner fra kyststi i Østfold for et par år siden, bestemte vi oss for å prøve oss på den andre siden av Oslofjorden.

Vi tok tog til Skoppum og buss til Horten. Opprinnelig plan var å ta tog til Moss og ferge til Horten, men når tog ikke er tog, men buss, gadd vi ikke det.

Togreisen gikk bra, og Bryn fikk honnørbillett. Han ville ikke jevne ut rabatten sin på våre øvrige utgifter. Forståelig.

Våre første vandrersteg var på Karljohansvern i Horten. Denne tidligere hovedbase for marinens verft, framkalte minner for Jarle, som tjenestegjorde som marinegast, og som var her for 45 år siden og leverte inn sine remedier etter endt tjeneste. Som tidligere marinemusiker, synes han det er trist at den ærverdige Marinemusikken i Horten nå er foreslått nedlagt av Forsvaret.

Området er preget av Forsvaret ennå, selv om det meste av militær aktivitet nå er borte. Kanalen som skiller Karljohansvern fra fastlandet, ble bygget for å frakte orlogsfartøy når været ved Vealøs var dårlig. I dag frakter den bare små fritidsbåter. Kanalen ble faktisk gravd ut for hånd med spade og trillebår.

Det var Oscar 1. som gav navnet Karljohansvern i 1854, som en hyllest til sin far. Verftet er fra 1818.

Marinemuseet er sentralt, men annen historie om bygninger, kanalen, kanonstillinger osv., kunne vi lese ved å scanne med telefonen. Smart. Kanalen i bakgrunnen.

Jan entret u-båten utenfor museet. Her var det trangt.

Det var også mye sivil aktivitet her på denne idylliske øya. Kyststien som går rundt, har flott utsikt mot fjorden. Fine badestrender var det mange av. Jan kunne også se lokalene til roklubben. Her kom det fram sterke minner fra regattaer i fordums tid.

Vi passerte også et garasjeanlegg som nå rommer kafe, og er arena for ulike kulturelle aktiviteter.

Ved oppstart av turen hørtes knirkelyder hos Bryn. Han mente det kom fra ryggsekken. Kanskje det har noe med honnørbilletten å gjøre.

På vår vandring fant vi også to svært godt velholdte kalkovner. De ble brukt til å lage mørtel. Det trengtes til de omfattende byggearbeidene på øya. Kalken kom fra Langøya.

Den ene ovnen fungerte også som dueslag for Marinens Flyvesen og som fjernskriversentral.

Personene på bildet jobbet ikke med kalkovnene.

Etter en flott vandring i fint sommervær var det tid for lunsj før neste etappe. Ved gjestehavna fant vi stedet med ekstra stor pils og kjempegod pizza. Her kunne vi sikkert ha blitt, men vi hadde mer vi skulle utforske.

Neste mål på trampa på -turen var Borreparken. Vi fant fram til kyststien ganske greit. Men det var et gjennomgående tema for oss på hele turen, at merkingen var svært mangelfull. Bryn som har vært på merkekurs i DNT og er fagmann på området, var oppgitt. Vi andre også.

Mye av kyststien går gjennom skog, tett løvskog. Noen steder var det så tett med skog at det minnet om fuktig regnskog. Voldsom fuglesang forsterket dette inntrykket.

Andre steder gikk vi gjennom åpne blomsterenger og langs flotte badestrender. Noen steder helt ut i rullesteinene og over svabergene. Veldig variert og spennende.

Mange steder gikk stien mellom fjorden og husbebyggelsen. Og hvilke eiendommer!!!! Der stien forlot strandkanten og gikk opp i villaområdene, så vi hvilke fantastiske steder folk eide. Her så vi eksempler på hvilken rikdom vi besitter i dette landet.

Men disse strandeiendommene, som har kyststien nedenfor husene sine, er sikkert ikke så ivrige etter å få oppgradert merkingen. Det er vel greit for dem at det ikke er så mye folk som lusker utenfor husene.

Oslofjorden

Med Bastøy i bakgrunnen og Moss-Horten ferga i horisonten.

Det er fint på Bastøy, er det noen som sier.

Etter å ha gått noen kilometer kom vi til Borreparken. Dette er Nord-Europas største samling av storhauger fra yngre jernalder. Fra ca. 600 til 900 e.kr ble det bygget ni storhauger. Det er også ca. 30 mindre gravhauger og tre store steinrøyser. Storhaugene viser makt. Uten noen form for utgraving ble det for få år siden oppdaget en storgård i en nærliggende kornåker. Dette ved hjelp av bl.a. georadar. Her har det nok vært mye bloting, ikke bare gravlegging. Gildehallen her er en slik rekonstruksjon. Ny teknologi kan gjøre undersøkelser som kan gi nye svar. Kan vel hende at noe av historien må skrives om. Mye tyder på at dette har vært et maktsentrum fra før vikingetiden. Man har ment at det var Ynglingeætten som var begravet i haugene, men har nå funnet ut at det også er folk fra andre slekter.

Parken tilhørte en gård som i sin tid var eid av Sam Eyde. Denne mannen har jo Jan skrevet et lite nidskrift om i en annen turberetning. Jan lot ikke dette ødelegge den fine opplevelsen av parken.

Nasjonal Samling og Quisling hadde også sommerstevner i denne parken. Vigrid har vel vært der senere. Nå er det kanskje 17. mai som samler folk her.

Vi fortsatte til Midgardssenteret, museet som åpnet i 2000. Utstillingene inneholder funn fra gravene. Men det som tente engasjementet, særlig hos Bryn som kan så mye, ikke minst historie, var utstillingen om The Forgotten Warriors-Yatvings.

Dette var en sterk prøyssisk stamme som holdt til i dagens Polen i vikingetiden. Yatvingene var neppe noe greiere enn vikingene. Bryn vet nok mer om dette nå.

På vår vandring ut av parken passerte vi en gjeng som var i ferd med å gjøre i stand til vikingmarked. Vi skulle uansett ikke handle noe, har vel nok gammelt fra før. Ingen av oss er heller noe særlig gode med pil og bue.

Midgardssenteret i bakgrunnen. De i forgrunnen må ikke forveksles med Yatvingene.

Klare for siste etappe på denne første vandrerdagen. Målet var Åsgårdstrand. Denne idyllen av en småby, som har tiltrukket seg mange kunstnere opp igjennom tidene, ikke bare Munch. Den har blitt kalt Norges svar på Skagen.

Vi kom greit ut på kyststien igjen. Merkingen var ikke blitt noe særlig bedre, men landskapet og utsikten var bra.

Etter noen kilometer gjennom skogen med lyden av fuglekvitter og bølgeskvulp, kom vi fram til Edvard Munchs vei. Gjennom en idyllisk småhusbebyggelse førte veien oss fram til, selvfølgelig, Munchs Hus.

«Det vakreste av alle steder langs Oslofjorden» er Munchs egne ord.

Huset kjøpte han i 1898. «Jeg sitter i det eneste hyggelige huset jeg har boet i», uttalte han.

Denne urolige mannen fant seg godt til rette i lokalmiljøet her. Han malte mange av sine kjente malerier her. Ikke minst hans mange varianter av Pikene på broen og Damene på broen, men også Melankoli, Sjalusi og Stemmen er malt eller har motiv fra Åsgårdstrand.

Munchs vaktmester gjennom mange år fortalte at han levde enkelt i Åsgårdstrandtiden. Som regel sto han mens han spiste, og ofte var hans hele måltid litt vin.

Vi ankom huset rett etter at teaterstykket om hans liv var ferdig. En titt i hagen og så på vandring den siste biten mot hotellet.

Munchs hus

Hotellet lå fantastisk til ved fjorden. Nydelig vær, en kald en på terrassen, og livet smilte til oss.

Vi hadde vært på vandring i ganske mange timer og hadde behov for en dusj og litt hvile. Vi fikk også med oss en kjedelig fotballkamp fra EM.

Kvelden ble avsluttet med middag. Vi fikk erfare at mange svensker i serveringsbransjen har reist hjem. Her var lokale kelnere med lite kunnskap. Hvis du ikke vet hva Campari er, så må du på kurs. Maten var god.

Avslutningen var på rommet med snaps og en bedre fotballkamp. Natta var urolig. Først droppet Jan sin egen dyne på gulvet for så å ta dyna til Bryn. Sånt blir det bråk av. Bryn truet med selvskudd om dette gjentok seg senere.

Det ble også mer bråk. Vi våknet til lyn, torden og kraftig regn. Hvordan ville vandrerdag to bli med sånt vær?

Men vi er optimister og lar oss ikke påvirke. Først var det frokost og oppfylling av energilagrene. Vi har vel opplevd at frokoster har vært bedre. Du serverer ikke speilegg som er gummierte, eller kanskje de var regummierte.

Regnet hadde gitt seg, og vi var klare for dag to. Målet for denne dagen var Husøy utenfor Tønsberg.

Med Essoraffineriet og tankbåt ved Slagentangen framfor oss startet vi med lett duskregn på marsjstøvlene.

De første kilometerene gikk vi langs bilvei, men tok etter hvert av mot Slagentangen, eller Slagertangen, som Bryn mente det het. Gjennom Essoskogen med tettvokst vegetasjon og mye rullestein og fram til en flott sandstrand. Her var det også en naturbarnehage med flott overbygg til uteplassen. Det var nok meningen for oss at vi skulle komme hit på dette tidspunktet. Da vi satte oss ned, startet dagens første høljeregn. Da regnværet var over, vandret vi videre, tørre som før.

Videre var det nå litt vandring gjennom stadig fine boligstrøk og langs flotte sandstrender.

«Tramp, tramp, trampa på och sjunga.»

Vi nærmet oss Ringshaug med flott strand og Furustrand camping. Her var det spisested og ølservering. Tiden var inne for pause og påfyll. Vi hadde gått noen timer. Det er noen ganger en kald pils smaker ekstra godt.

Regntunge skyer fulgte oss hele dagen, men vi var like tørre. Dagens andre skybrudd startet opp, men vi kunne jo gå innendørs. Vi bestilte burgere. På en tidligere vandrertur fikk vi hint om at vi så ut som vi trengte en burger. Vi gjorde nok det nå også.

Her var også svenskene reist hjem. Lokale nybegynnere var i opplæring. Selv Jarle spiser ikke hamburgere med skje. Jan bestilte et glass med øl. Han fikk riktignok et glass, med stett, men det var fremdeles en halvliter i glasset.

Da vi hadde spist, hadde regnet også gitt seg.

Kyststi og vei førte oss mot Vallø marina og senere forbi Jarlsø. Denne øya med tidligere industriaktivitet var nå solgt for en krone og ryddet for bygging av flotte boligblokker. Kjempefin beliggenhet.

På bildet står Jan ved fergeleiet som bringer folk over til Husøy. Utfordringen var at fergen Ole 3 sluttet å gå i 2012.Dette var vel Norges korteste fergestrekning. Kommunen skulle spare penger og solgte ferga til Smiths Venner. Leit for oss og leit for Dronning Sonja som brukte ferga når hun syklet fra Horten til «hytta» på Mågerøy. Politikerne er i gang med å få til en ny fergeordning.

Vi visste det var sånn, men satset på å få skyss over sundet. Dårlig vær og lite båter på vannet gav oss dårlige odds. Det kom en båt, men den ville ikke hjelpe. Da vi var i ferd med å ringe etter taxi, kom det ut tre unge gutter fra nabohuset og satte seg i ei gummijolle. Vi ropte på dem og fikk dem til å kjøre oss over sundet. Vi gav dem en klekkelig sum for skyssen.

Nå var vi på Husøy. En perle av en øy med ca. 1000 beboere.

Vår andre overnatting var booket på Borge Hotel. Hotellet var gammelt og ærverdig. Her var det i tidligere tider tilholdssted for fiffen. De var tidligst ute med oppvarmet saltvannsbasseng. Det fungerte bra også i dag.

Sengeplassene var fordelt rundt på forskjellige hus på hotellet, som tidligere var en hovedgård. Fru Borge kom fra Havna på Tjøme og giftet seg inn her.

På toget fra Oslo traff vi noen unge korpsmusikere og ledere som skulle på seminar på Borge Hotel. Dit skulle jo også vi etter hvert, så vi visste at de var der. Ti minutter etter at vi hadde sjekket inn hadde musikerne invitert gjestene til konsert i storstua. De andre gjestene var pensjonister, mye eldre enn oss. Vi måtte selvsagt høre på de unge. Av med tursekkene og rett i storstua med svette kropper. Vi benket oss ned sammen med rullatorer og gylne spaserstokker.

Ungdommene var veldig flinke. Spilte rent og stødig.

Etter en dusj og hvil var vi klare for middag. Koselige omgivelser og god mat, med påfyll. Jan fikk til og med påfyll av karamellpudding. Glad gutt.

Kvelden ble avsluttet med litt vin og litt fotball. Det var kun en tv i huset, så kampen sto mellom fotball og et program om dronning Elisabeth. Dronninga vant, men vi fikk avslutte med fotball og hyggelig prat med fru husfrue.

Natten forløp roligere enn den forrige. Bryns trussel om selvskudd gjorde at Jan bare brukt sin egen dyne.

Den tredje dagen startet med frokost og utsjekking. Vi hadde bestemt oss for å gå kyststien rundt øya. Vakre og velpleide eiendommer overalt. At et så lite sted kan ha et så flott idrettsanlegg er imponerende. Jan hadde tidligere besøkt øya i jobbsammenheng, men det huset var borte.

Vel tilbake til hotellet foretok vi et klesskift i skifteboden og tok bussen til Tønsberg. Det ble lunsj på Brygga. Etterpå fikk Jan strammet opp en asiat som ikke greide å slå i hjel makrellen han hadde fisket.

Tønsberg med Slottsfjellet i bakgrunnen.

Da var det tog til Oslo. Der ventet våre kjære M- er og en koselig avslutningsmiddag på Vognmann Nilsen.

Takk for nok en fin tur med «Trampa på» – laget.

Refr. Jarle