Nede på stasjonen, tidlig en morgen…

Jarle har bodd her i 3 år og greier litt ut om byen. Jan må umiddelbart prøve det berømte stupebrettet. Godt at det virker. Det tok 7 år og 23 millioner kroner å bygge det. Også Mjøsa ser ut som en million eller to i dag, med den vakre Helgøya utenfor. Klokketårnet er flott, selv om det ikke vil spille «Så seile vi på Mjøsa» for oss. Enda vi trykker inn «på»-knappen flere ganger.

Jan på brettet.

Vi gjør en rask tur innom den tidligere Domkirken, som ble påbegynt allerede i 1152, men som svenskene omgjorde til ruiner i 1567. Stillaset omkring er jo kunst i seg selv. Så rusler vi langs Urskogbanen gjennom Jernbanemuseet og får en fin vandring videre langs vannkanten.

Været er det aller beste, og syklister og vandrere koser seg denne søndagsformiddagen. «Det e`kje lett å væra fågel i dag», sier Stavangerensemblet, men Jarle får øye på noen av dem langt der ute. Ærfugl! Det viser seg å være kajakker. Sku ha vøri hos Specsavers. Kajakkene er nok på vei til en halvliter på Fagervik, men der åpner de jo ikke før 1200. Vi vandrer forbi Jessnes, hus- og hytteidyller overalt. Også robotklipperne (Smutte, Litj-kar`n, Kåre og hva de nå heter alle sammen..) har egne krypinn, hvor de kan søke ly etter lange arbeidsdager.

Vi er for lengst over grensa til Brumunddal. En tekstmelding til Jan forteller om videre veivalg til venner vi skal besøke. Etter litt bakke opp og ned, er vi framme hos Siri og Geirr, som bebor en fantastisk eiendom ved Mjøsa. Geirr finner uoppfordret fram gitaren og synger nykomponert Mjøs-materiale.

Vi får underhånden forklaring på hvorfor han av helt uforståelige grunner ikke fikk Spellemannpris for «Ha ti dæ!» fra 1983. Heldigvis har han fått 5 andre av samme slaget siden. Siri serverer praktfull hjemmebakt lunsj. Plutselig avbrytes idyllen av kraftig vind og skumtopper på Mjøsa. Vi må innendørs, hvor Geirr finner fram en bass-balalaika med tilhørende skinn-plekter, som Jarle kan få spille på. Etter brøkdelen av et nanosekunds nølen, i søken etter den manglende fjerde strengen, imponerer han i samspill med Geirr.

Vi koser oss med øl og prat om det meste, og må fastslå at den største musikalske prestasjonen, trolig gjennom tidene, ble utført av trekkspilleren som hentet inn et glass Vågå-vatn på «inndraget». Så må vi ta farvel og får siste CD-produksjon fra Geirr i gave til hver av oss. Det har vært en hel opplevelse! Takk til Siri og Geirr!

«Elver kan da ikke brumme», hører vi ofte folk si, men det kan den som har gitt dalen og stedet navn. I gågata i Brumunddal møter vi 3 ekte pilgrimer som forteller at de skal gå helt til Nidaros. Vi gjør tyskerne høflig oppmerksomme på at byen skiftet navn til Trondheim allerede i 1931. Goethe sier: «Jeg er en vandrer, en pilgrim i livet.» Vi er også i live, men strengt tatt bare litt grimme.

Sommer på Hedmarken.

Etter anvisning kommer vi oss opp til «Næs-krysset» og tar oss over brua til Framnes og campingen. Hytta er uten vann og WC, her er alt felles. Jarle og Bryn har også det til felles at de bare får iskaldt vann i dusjen, mens Jan godblunker til jinta bak disken og får varm dusj helt gratis. Deretter drar han for å inspisere roklubben som han nettopp har kjøpt opp, en handel hvor også Osebergskipet (2) inngikk. Vi tar taxi til sentrum, og en kjempegod «Crispy Duck» og et par halvlitere på Hai-restauranten gjør susen. Vel tilbake forsøker de to andre å vippse Jan for mat og opphold, men dette viser seg å bli vanskelig. Mobilen hans ser ut til å være funnet under en utgraving fra steinalderen. Appen svarer bare: «Tjenesten er ikke tilgjengelig. Kontoen er full.»

Bryn sliter lenge med madrass-trekket, som glipper i absolutt alle hjørner. Dette viser seg å være trekk for enkeltseng, og matcher dårlig med den doble han har fått. Mye ukvemsord til liten nytte der. Så blir det tidlig kveld, etter 2 mils vandring på dag 1. Vi er samstemmige: «Såmmå å je er hen i væla, bære je kæin sjå Mjøsa.»

Dag 2:

Etter frokost må vi ut på asfalten igjen. Så bærer det oppover Veldre-åsen i godværet. Vi går By-imillom på traktorveger og stier, med blomsterenger på alle kanter.

By-imillom i blomsterenga.

Langt der oppe ligger Veldre kirke. Om vi snur oss, Brumunddal og Mjøsa så langt vi ser. Et herlig landskap, hvor korn og gras bølger i den lette vinden. Hedemarkingene fant tidlig ut hvor mye sengehalm som trengtes i en dobbeltseng. To baller og en dott viste seg å være nok for å sikre etterslekten.

Det må ha vært i området her han havnet, totningen som ble gift med «ei jinte med gard på fæm hundre mål». På feil sie tå Mjøsa. Etter 10 år måtte han returnere, da dama stakk av med en utsending fra Axel Dønnums slakteri på Dal. «Slakter`n var slik ein staslig kar.»

Bryn, Jarle og Alf.

Jan forsøker å løfte fram problematikken rundt kuas karbonregnskap, og ved Sveinhaug gård viser han virkelig sine lederegenskaper ved raskt å føre oss opp på tunet. Besøket topper seg med ristede mandler og bayer fra Rena. Vi koser oss glugg i hjel på Godværskafeen, og to hester i inngjerdingen ved siden av gjør idyllen fullkommen.

Det blir besøk i Ringsaker kirke, hvor vi får en hyggelig omvisning av prestens datter. Den mektige steinkirken gjør inntrykk. Så var det nok også i dette området de holdt til, de fem «småkongene» som fikk tunger og andre ekstremiteter beskåret av Olav (som siden ble hellig). Kalv på Ringnes hadde vært angiver, og som takk fikk han Olavs halvsøster til odel og eie. Dette var før tvangsekteskapenes tid og ble bare regnet som en gave. For ytterligere å straffe hedmarkingene, flyttet Olav Heidsævistinget til Eidsvoll, innførte halvemål og kalte det Eidsivatinget. Der forble det i 600 år.

En elg tar farvel på Steinvik.

Inn mot Moelv er det mye nylegging av asfalt og lett trafikk-kaos. Jan bedriver oppsøkende journalistikk og ber en lokalpatriot nevne noen kjendiser fra Moelv. Dem er det visst mange av, men patrioten kommer ikke på noen på den tida vi står der. Og det er en stund. På grunn av all asfalten er det omdirigering av buss, men i det Jan vil rette formell klage til adm.dir. i Opplandstrafikk, kommer en nett liten buss, eksakt på avgangstid. Det står til og med Nettbuss på den. Vi tar snart igjen den ordentlige bussen fra Hamar, og i noen få minutter befinner vi oss på «feil side tå Mjøsa - i buss!». Så bærer det over Mjøsbrua og den gamle demarkasjonslinjen, og vi har en fin tur til Gjøvik. Massevis av bra musikere på Toten-sida, men Bryn har aldri vært i Snertingdal. Der sies det å være dansebandmusikanter på hver en gård. Så ruller vi forbi CC-martnan og kan synge med Viggo: «På Gjøvik, der har vi det best, der er det helgja mitt i vikun, hår dag er det fest». På buss-stasjonen oppfatter vi skiltingen videre som litt uklar, men samles under «Skreia». Da er Turistforeningens skilting sikrere, den bringer oss raskt ned på kaia til et par halvlitre.

Man hviler ut etter strabasene.

Plutselig hører vi kanonsalutt, og der kommer Skibladner, sin lett skjeve gang, på sesongens aller første tur. Folk koser seg på dekk i finværet, men kapteinen varsler at de som ikke finner plass til rompa si, må gå nedenunder. Våre tanker går brått til Egil, som datt i trappa med flaske på baklomma og «måtte i læin for å sy». Og etter å ha sett nøyere på sakene på framdekket, får Jan lyst til å forgylle sin egen saluttkanon.

Skibladner legger til kai.

Ekspressbussen går i fra oss, og i etterpåklokskapens soleklare lys ser vi at vi burde forstått skiltingen bedre. 4M varsles om litt seinere ankomst, og vi tar lokalbuss om Lena. Ved Hoff gjestgiveri strømmer gamle minner på, fra tidligere vandringer. Vi passerer det berømte dansestedet Festiviteten, eller «Teten», som det bare kaltes. Hit tok Nannestadjentene seg over åsen for å få seg en svingom. Tilbake dro de like blåøyde, mens en og annen totning sto igjen med blått øye. Balke-landskapet er like vakkert som alltid. En ukjent (for noen) maler kommer herfra. Traseen til Skreia-kjippen er asfaltert, og med Valdresbanen i baktankene, synes Bryn og Jarle det er like greitt. Mari har saumfart det som er av klesforretninger på Skreia og venter tålmodig på oss med bil. Raskt tar vi oss til Torsætra på Totenåsen, på vei som var Kongevei og hovedvei til Trondheim i nærmere 100 år. Det er mye sau i denne veien, men vi er jo enige med Liv Finstad i at «de er ålreite dyr», et synspunkt vi også har til felles med ulven.

Vandrerne og 3 av de 4 M-ene benket med kaffen på Torsætra.

På Torsætra venter resten av vårt kjære 4M. Vi går til bords til «hårdasbuffet», som er litt slankere enn den som serveres i helgene. Men ikke mer slankende. Viltgryta topper, og det er rømmegrøt til dessert. Så tas det farvel for sommeren, og ved Hurdal torg skilles våre veier for denne gang.

En herlig tur i glimrende vandrervær er over. Og da passer det fint å avslutte med noen linjer fra «Glemmestadelgen» (avbildet tidligere) av Geirr Lystrup:

Ref.: Bryn