2011

                     VANDRE- OG FERIETUR I PIEMONTE, ITALIA 

 

 

Årets ”Trampa på!”-opplegg blir litt annerledes enn ellers. Takket være Brit og Geir kan vi legge turen til Cascina Marenco i Piemonte i Italia. Her skal vi ha en ukes opphold, med innlagte vandreturer, god mat og vin, badebasseng med mer. Ektefeller og en søster blir med. Dette blir stas!

 Ved foten av fjellene (Piemonte)

 

 

 

SØNDAG 11. SEPTEMBER

 

 

Vi er 9 stk. som samles på Gardermoen til avreise Milano; Mari og Jan, Margrethe, Brit og Geir, Mette og Jarle og Mirjam og Bryn. Stemningen er rimeligvis meget god. Etter en regnfull sommer ser vi fram til solfylte dager sør for Alpene. Bryn har til og med klart å bli våt på vei til bussen (200 meter). Den udugelige regnjakka dumpes i nærmeste søppelkorg. 1435 letter Norwegian med kurs for Milano. Forza Italia!!

 

På Malpensa henter vi 2 bestilte leiebiler, en 5-seter og en 7-seter. Rimelig plass til oss alle + bagasje. Så bærer det ut på motorveien (autostrada heter det jo her), og ved avkjøring Alessandria (med trykk på nest siste stavelse) syd tar vi av og følger etter hvert Bormidadalen mot sørvest. Vi passerer  byene Acqui Terme, Bistagno og Bubbio, før vi etter ca. 2 timer når fram til Cascina Marenco, vårt utmerkede bosted under Italia-oppholdet. ”Ranchen” ligger sydvendt i åsen mellom de to små byene Cessole og Vesime. En rask omvisning og innlosjering av bagasjen, før vi inntar et herlig koldtbord, som Charlotte har gjort i stand til oss. Det hentes Barberaviner fra de indre gemakker (kjelleren), og vi koser oss glugg i hjel med ost og skinke, vin og vann (bare litt vann, da). Cascina Marenco er en hel historie alene, nettsidene kan med fordel leses: http://www.cascinamarenco.net/index.html

Så er det god natt litt utpå, og det blir en utmerket søvn på alle.

  Fra Cascina Marenco

 

 

 

MANDAG 12. SEPTEMBER

 

 

Vi kan jo ikke begynne å gå med en gang. Været er som det skal være, det viser seg å bli sol og rundt 30 grader hver dag under vårt Piemonte-opphold. Akkurat passe! Etter en rolig formiddag setter vi kursen opp åsen mot Canelli, via Loazzola og noen praktfulle veier, med flott utsyn i alle retninger. Utevin (spumante) i Canelli, med så mye snacks til at det nesten blir lunsj av det. Noen fugler i et tre har allerede hatt sin lunsj og slipper overflødighetene i hodet på Bryn ca. to ganger. Omsider har han vett til å komme seg under parasollen. Det faller naturlig å sitere den gamle munken som, i likhet med oss, var ute ”for at spadsere”: ”Ha tak, o Gud, at ikke i det Høie, som Svalen også Koen flyve kan”.

 Jarle og Mette (med nogo attåt) i Canelli

 

 

Det ligger en skjult agenda bak vårt besøk i Canell, nemlig The Grappa Brothers, produsenter av ”Vej Canej” (Gammel Canelli på piemontesisk), en glimrende grappa, laget på muscatodruer. Men nei, ingen hjemme der. Så vi tar lunsj på Cascina Marenco og sløver litt utover ettermiddagen.

I kveldingen bærer det av gårde til ”Madonna della Neve” (yndlingsresturanten) oppe i lia på den andre siden av dalen. ”For å komme i gang”, som Geir så riktig sier. Etter en litt treg start får vi minst 5 antipasti, pasta, hovedrett, dessert, viner osv. Vi står faktisk over grappaen… Restauranten har vært drevet av familien Cirio siden 1952, og kjøkkenet gir en god pekepinn på lokale retter og tradisjoner. ”Agnolotti del plin alla cùrdunà” er et utsøkt eksempel. Eller ravioli på serviett, som vi ville sagt. Hjem igjen er ingen sak. Det er bare å ha den hvite linja på høyre side.

 

 

 

TIRSDAG 13. SEPTEMBER

 

 

Tid for første vandretur. Mette, Jarle, Mari, Jan og Bryn drar av gårde på morgenkvisten. Mot Cortemillia kan vi se Den store Nøttefabrikken på venstre side. Hasselnøttene yngler fritt i dette området. Så går veien i fine slyng opp åsen til Bergolo, der vi skal begynne vår vandring. Og nettopp veiene må få en kort omtale. Ulikt en rekke veier i Nannestad, i Landet med 3000 milliarder på bok, har alle asfalt her. De går i fine kurver opp og ned i det piemontesiske landskapet, og det blir en slags evig dyst mellom 2. og 3. gir. Mange av bilistene i området har skader i venstre arm. Dette medfører at de ikke kan løfte denne, for å vise med blinklyshendelen hvor de f. eks. skal svinge av eller når de skal kjøre forbi. Trolig et eldorado for en venstrehåndskirurg.

Bergolo (616 m.o.h.) har ikke mange innbyggere, men byen har sørget for kulturimpulser ved malerier på husveggene, skulpturer med mer. Til og med Ezra Pound har fått sitt eget minnesmerke. Vi må imidlertid av gårde, vel vitende om at vi skal møte de andre her i Bergolo til lunsj klokken 13. Dagens tur er ca. 15 km. Vi går på fine skogsveier den første delen, på et høydedrag mellom Bormidadalen og Uzzonedalen. På ivrig speiding etter eventuelle giftige ormer som måtte dukke opp, tar vi oss fram i det flotte landskapet, nesten hele tiden med utsikt til Alpene. Underveis finner vi raste- og vanningsplasser og har det bare fint bortover åsen. Vakre Valdame sees på venstre side. Jentene er gode turgåere og har ingen problemer med å følge gutta..

 Vandrerne på vei mot Prunetto

 

 

Vi får Prunetto foran oss, og etter noe tvil og tro tar vi ned i bushen. Trolig ikke helt etter den oppsatte ruta, men ingenting kan hindre oss i å passere noen jorder, gardsbruk, hasselnøttrær m.m. og finne fram til Saffiri (som vitterlig er på vandreruten). Vi følger hovedveien til Santa Anna. Her finner vi Jesus i en glassmonter, og vi lar oss villig avfotografere med Ham.

 Sjelden kombinasjon. Fotografen sees med Jesus

 

 

Så bærer det oppover noen alvorlige stigninger. Jarle forstår ikke at dette er motbakke, men traver i vei og må vente på de andre på toppen. Det begynner å bli varmt – smart å starte tidlig i Italia. Vi drikker hele tiden av våre medbrakte vannflasker. I rimelig godt tempo går vi tilbake til Bergolo og når fram akkurat i tide til lunsj med resten av gjengen.

Og hvilken lunsj! Vi sitter på ”Ristorante Albergo `l Bunet”, litt svette i nakken, noen. Først kommer Emilio med vann og litt hvitt i glassene. Så blir vi servert den ene smaken etter den andre.  Deretter skjenker han i en aldeles utmerket Barbera d`Alba-vin, nemlig Ca`Viola 2007. En av de beste Barberaene vi har smakt! Vi må over gata og inn i kjelleren hans og handle noen flasker, før vi drar av gårde igjen. Geir har tidligere på dagen vært hos slakteren i Cortemillia og handlet grillmat til påtenkt grillaften. Det er to gode grunner til å besøke den omtalte slakteren. Den andre står bak disken. Vi utsetter grillingen til neste dag, ettersom vi føler at vi har spist en gang for alle hos Emilio. I Piemonte virker det som folk flest bare har to måltider i døgnet, laang lunsj og stooor middag. Vi har jo ikke mager til slikt. Så det blir bare et lett måltid til kvelds.

 

 

ONSDAG 14. SEPTEMBER

 

 

Oj, onsdag allerede. Været er like strålende, og vi kjører oss en tur i Langhe-provinsen. Mari og Jan er trolig de aller ivrigste turgåerne i forsamlingen. De settes av (etter eget ønske, da) et stykke etter Roddino og vandrer i det praktfulle landskapet bort til Serralunga d`Alba. Der har resten av gjengen allerede vært på litt sightseeing og handlet til lunsj. Så bærer det av gårde til Grinzane Cavour og det fantastiske ”Enoteca Regionale Piemontese Cavour”. Mye kan sies om Fylkeskommunen i Norge. Her i Italia er vi FOR. I de regionale enotekene legges alle de lokale vin- og grappaprodusentenes herlige produkter ut for salg. Smake kan man gjøre også. Når skal Hedmark fylke lage utsalg for endeproduktene fra potetavlerne på Toten? Noe klart svar forventes ikke. Fra noen.

 ”Trampa på!” foran enoteket i Grinzane Cavour (dessverre er ikke  billedformatet stort nok)

 

 

Den imponerende bygningen kan dateres tilbake til det ellevte århundre. Restaureringen ble påbegynt i 1961. Slottet rommer også et museum, men vi kan ikke rekke alt. Her må det handles! Så tar vi ut i provinsen og har utelunsj blant en rekke veps (Vespa på italiensk).

 

Ettermiddagen ved badebassenget, og til kvelds kommer endelig godsakene fra slakteren fram. Det blir heidundrendes grillaften ved langbord ute i Casa Carlo, der Brit og Mirjam gjør mesteparten av forarbeidet og Jarle tar støyten foran grillristen. Alle koser seg, og det blir en opphetet diskusjon mellom Jan og Bryn om meningen med livet. Etter at de har snakket forbi hverandre en times tid, sies det pent takk for seg og god natt.

 Gjengen venter på biffene

 

 

 

TORSDAG 15. SEPTEMBER

 

 

Dagens vandretur går i Barbaresco-området. Vi kjører til sentrum av Barbaresco, parkerer bilen og forlater byen via Via Roma. Alle veier her fører som kjent til Rom. Mari, Jan, Jarle og Bryn deltar på dagens 14,5 km. lange tur. I nydelig vær trasker vi av gårde, bakke opp og bakke ned. Vi befinner oss snart langs praktfulle rekker med Nebbiolo-druer, som nok har navnet sitt fra ”nebbio”, dvs. ”tåke”. Disse druene høstes sent, gjerne når landskapet er preget av fuktig luft og skodde. Så blir de opphavet til Nebbiolo- , Barbaresco- og Baroloviner, avhengig bl.a  av lagringsmåter og produksjonsområde. Å - det gir en god følelse å ha nærkontakt med disse druene langs vår vei!

 

 

Vi passere jernbanen og Cascina Principe (hvilket prinsipp?) og begir oss opp mot Neive. En flott, liten by, særlig sommerstid. Nå synes turistsesongen å være over, byen er nesten overfylt med parkerte biler. Vi stikker ikke engang innom ”kirurgen”, mannen som har gitt opphavet til begrepet ”kirurgisk presisjon”. Dette kom for dagen engang han skulle plukke opp en steinsopp fra gulvet. Etter ca. 8 minutter var han allerede tilbake i oppreist stilling. Maven var dessuten hele tiden i veien. Vi traver videre på vår vei, i opp- og nedlandskapet, via Serrascapelli, Starderi og Bordini. Vi forstår at vi beveger oss i et område med velstand, diskret tilbaketrukne praktbygg med hekker og bassenger både her og der.

 

Sola begynner å varme riktig så godt, og Jan setter på mp3-spilleren. Italienske arier dundrer langs veien, og alle hundene blir enda mer krakilske. Og hunder er det mange av. En del av dem synes genetisk å være nokså nær ulveslekten. Heldigvis er de fleste vel forvarte bak stakitter og smijernsporter. Så når vi ut på den trafikkerte veien fra Alba til Neive. Noen bilister sikter på oss i veikanten, men vi kommer unna. ”Myke” trafikanter blir nok vurdert annerledes her enn hjemme. Så tråkker vi opp noen seige bakker, før vi omsider kan rusle inn i Barbaresco by igjen. Vi tar en rast på trappa til den nedlagte kirken. Den blir nå brukt som enotek! Lite trolig at et kapell i Norge blir overtatt av Vinmonopolet, kanskje.

 

Solsikker

 

 

Lunsjen tar vi sammen med resten av gjengen på en svært så trivelig ristorante i Treiso. Druer i taket og utmerket øl. Så bærer det hjem til Cascina Marenco, stadig med den hvite linja litt ute til høyre. Noen tilbringer et par timer ved bassengkanten, før vi alle kjører 10 minutter nedover dalen til Frankino og hans berømte pizzaer. Den roterende pizzaovnen er et syn for seg, og med en Barbera d`Asti fra l`Armangia (eller var det to?), smaker pizzaene aldeles fortreffelig. Kvelden igjen.

 

 

FREDAG 16. SEPTEMBER

 

 

I dag er gutta, dvs. Jarle, Jan og Bryn tidlig på`n. Vi kjører opp på den andre siden av dalen til San Giorgio Scarampi og parkerer bilen i veikanten. Herfra begir vi oss videre oppover åsen mot Roccaverano i morgendisen. Turen er beregnet til ca. 8 km. Det er bratt opp her, så vi lider av lett tilløp til åndenød i starten.. Etter hvert går det seg til. Det bærer opp gjennom skog og slåtteland. Så lysner det i skogen, og vi får et herlig utsyn over landskapet. Vi passerer noen monumentale monumenter, uten at vi er helt sikre på hva de representerer. Så når vi til topps, foran innkjøringen til Roccaverano (744 m.o.h.). Ved byen, som er kjent både for ost og fin utsikt, snur vi og tar en litt annen vei nedover igjen. Morgenduggen er borte, men vi er mer duggfriske enn noensinne. Jan, som altså er teknofrik, skrur på GPSen. Den innlagte damen skråler i vei om avstander og ganghastighet. Riktignok bare med to desimaler bak. Vi er hjemme igjen før de andre har fått sukaten ut av øynene.

 Utsikt over det piemontesiske landskapet fra Roccaverano

 

 

Bryn kjører damene på bytur til Acqui Terme. Som navnet tilsier, inneholder den varme kilder. Det er marked i dag, og fersk pasta, oster, druer og grønnsaker legges i handlekurven. Det blir tid til litt vin og snacks også, før stormarkedet på Bennet`s tømmes. Mette funderer lenge på en ekte italiensk boblevest til Jarle, men tror han kan bli FOR varm. Ingen vest, nei.

 

I mens har karadn (ekte Valdres-uttrykk), dvs. Jarle og Jan, reparert parasollene ved bassenget. De har brukt alt de tidligere har lært av ingeniørkunst (lærer, ingeniør) og benyttet diverse remedier, ervervet i en kortevarebutikk i Cortemillia, til utbedringene. Der har de nok hatt nytte av Geirs eminente italienskkunnskaper. Så får de en pils også, da.

Det er klart at når parasollene er i orden, må vi legge oss under dem. Det blir en praktfull ettermiddag ved bassenget. Så dekker vi til med stort ostebord og store viner i Casa Carlo. Terrassen måles opp for å se om den er stor nok til de store vinene. Det holder akkurat! Så går det unna i herlige oster, druer, kjeks og alt tenkelig tilbehør. Vi koser oss glugg i hjel, IGJEN!

Endelig blir det tid til litt ostemusikk fra Ipoden. Kvelden avrundes med hyldninger til det eminente vertskapet Brit og Geir. Uten dem hadde intet av alt dette vært mulig. Så det overrekkes et par forhåpentlig utmerkede Barberaer, ervervet på enoteket i Aqcui Terme, som et tappert forsøk på å vise vår erkjentlighet. Mille grazie!

 3 M (Mari, Margrethe og Mette) pent dandert

 

 

 

 

LØRDAG 17. SEPTEMBER

 

 

Etter en enkel frokost, reiser vi til Alba. Dvs., ikke alle. Det kribler fortsatt i beina på Mari og Jan, som heller vil gå formiddagstur om Vesime og Cessole. Alba har nok fått navnet sitt etter den hvite trøffelen, som er så populær her. På torget havner vi på en bilutstilling. Jarle begynner å bli lei av å gå, så han vurderer noen av de elegante sportsbilene som står der på rekke og rad. Men euroene strekker ikke til.

Vi rusler gjennom hovedgata i Alba, en eneste stor torgplass i dag. Gutta finner et bord med kald øl, damene handler litt igjen. Da blir det tid til en kald øl til. Margrethe dukker opp med ny fancy håndveske, ”Italian fashion”. De kan dette her.

 En passende sportsbil. Føreren (Il Duce) til høyre

 

 

Så kjører vi opp til Diano d`Alba og tar lunsj på et utmerket hotell med strålende utsikt til Alpene. Den disige lufta gjør at vi ikke ser Monte Viso eller andre topper i dag, men det hele blir likevel en spesiell opplevelse. Nydelig mat og vin. Ikke nok med det. Kelneren tar etter hvert ned smekken og forsikrer at her er ”everything possible”. Det tror vi på.

 

Hjem til Cascina Marenco via lett kuperte landskaper. Det er kofferter som skal pakkes, viner som må polstres, badebasseng som må frekventeres. I det hele tatt. Folk flest er så begeistret for Frankinos pizzaer, at et hastig innkalt allmannamøte bestemmer at lørdagskvelden også skal legges dit. Kjempestemning i lokalet denne kvelden, lokalbefolkningen har møtt mannsterke opp for å ta farvel. Jan går i spinn ved dessertbordet, mens Bryn velger en pizza til. Her skulle de innbyggerne fått prøve en ekte norsk Pizza Grandiosa! Neppe godkjent.

 

 

 

SØNDAG 18. SEPTEMBER

 

 

Da er det bare tidlig opp, og vi tar et vemodig farvel med Cascina Marenco. Turen inn til Malpensa går greitt, bilene leveres, og presis 1300 letter et SAS-fly med 9 lett Italiafrelste nordmenn med kurs mot Nordishavet. Fin medvind gjør at vi lander på Gardermoen etter nøyaktig 2 timer! Eventyret er over, i alle fall for denne gang. Takk til alle for en strålende uke – hver og en har vært delaktig i å gjøre den til en opplevelse!

Vi kom oss ikke til Barolo denne gang. Passer fint med et bilde av enoteket der. Så folk skjønner at vi har mye til gode!

 

 

 

 

 

Ref.: Bryn