Tidligere turer

 2012

                     I SABOTØRENES FOTSPOR PÅ RJUKAN 

 

 

Vi bestemte oss for at årets tur skulle ha en industrihistorisk dimensjon. Siden vi i tillegg kunne krydre med en heroisk krigsinnsats, var valget klart: Vi ville vandre i tungtvannsabotørenes fotspor fra Hardangervidda til Vemork.

 

Historisk bakgrunn

I begynnelsen av desember 1905 var tiden inne. Den nye prosessen som gjorde det mulig å utnytte luftens nitrogeninnhold til å framstille salpetergjødning, skulle presenteres for det norske folk. Fysikeren Kristian Birkeland og ingeniøren Samuel Eyde holdt hvert sitt foredrag i Kristiania, i henholdsvis Videnskapsakademiet og Polyteknisk forening. Stortingspresident Carl Berner skålte og uttrykte et håp om at “alle kræfter måtte samle sig om det formål at bygge vort land”. Birkeland og Eydes planer innledet “den nye arbeidsdagen”, som statsminister Christian Michelsen hadde talt så manende om etter oppløsningen av unionen med Sverige.

 

Finansieringen kom på plass i et samarbeid mellom Marcus Wallenberg og Banque de Paris et Pays Bas.

 

Den 2. desember 1905 var det blitt dannet et selskap i Kristiania, Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskap. Selskapet hadde planer om å investere flere titalls millioner i framstilling av nitrogengjødning med luft som råstoff. Nitrogenet skulle bindes i en elektromagnetisk ovn med innsats av store mengder elektrisk kraft. Kort fortalt trekkes luft gjennom ovnens flammeskive, litt av luftens nitrogen og oksygen forbinder seg til nitrogenoksydgass som blir absorbert i vann og danner salpetersyre. Kalkstein blir løst opp i salpetersyra og den kokes inn til den størkner som kalksalpeter.

 

Mange har hevdet at Birkeland har kommet i skyggen av Eyde når det gjelder utvikling av lysbueprosessen og etableringen av Norsk Hydro. Birkeland ga aldri noen utførlig beskrivelse av Hydros tilblivelse, mens Eyde brukte mye energi på å utforme sitt ettermæle.

 

I 1907 ble både Birkeland og Eyde nominert til nobelprisen i kjemi. I det svenske vitenskapsakademiet mente man imidlertid at det var Birkeland som fortjente utmerkelsen. Saken strandet på forutsetningen i forslaget om deling av prisen. Denne forutsetningen var i tråd med Eydes ønske.

 

Generaldirektør Johan B Holte:

 

“Rjukan ble til nærmest i ødemarken. Store anlegg og mange tusen mennesker i den smale, vintermørke Vestfjorddalen, i kanten av Hardangervidda. På sitt mest intense var anleggsstyrken oppe i flere tusen mann. Hjelpemidlene var enkle, hestetransport, spade, trillebår, feisel og bor.

 

Under disse forhold var ingeniøryrket det største og viktigste i verden. Ingeniørens ord var lov, ikke bare innenfor, men ofte også utenfor fabrikkportene.”

 

Det var tider! (Forfatterens kommentar)

 

En anekdote fra anleggstiden:

I 1907 kom kong Chulalongkorn av Siam på besøk til Notodden. Han ble begeistret over mottakelsen og ville også se Rjukan. Eyde ville at barna skulle stille i nasjonaldrakter og kaste blomster til kongen på veien. Bondekonene nektet, for de hadde hørt at kongen hadde 400 koner! Da var det en som fant på å si at det var kongen av Sion de skulle få se. Da ble kongen til sin store henrykkelse neddynget i blomster, og situasjonen var reddet.

 

Hele anlegget med Møsvannsdammen, 5 km tunnel til Vemorktoppen, rørgata og kraftstasjonen var ferdig den 11. mai 1911. På 6 år sto et av verdens største kraftverk klart til produksjon. Har veibyggerne i dagens Norge noe å lære?

 

Den opprinnelige lysbueprosessen viste seg underlegen den nye Haber-Bosch prosessen. I forbindelse med omleggingen til Haber-Bosch var store elektrolyseanlegg nødvendige. Den store hydrogenfabrikken ble bygd på fjellplatået foran den vakre kraftstasjonen. Dette produksjonsanlegget sto ferdig den 19. oktober 1929. Dette ble feiret med en pølsefest (!) for 3000 gjester i den gamle emballasjehallen på Rjukan.

 

I 1933 henvendte IG Farben seg til Hydro og ville ha elektrolyttprøver fra elektrolyseanlegget. Bakgrunnen var oppdagelsen av deuterium i 1932. Hydrogenatomer med dobbelt atomvekt var oppdaget, med et ekstra nøytron i kjernen. Sammen med oksygen dannes deuteriumoksyd, tungtvann. Oppdagelsen av tungtvann var en sensasjon, og Hydro hadde verdens største elektrolyseanlegg i drift på Vemork. Hydro etablerte produksjon av tungtvann, men det ble ingen kommersiell suksess.

 

I 1939 publiserte de tyske fysikerne Otto Hahn og Friedrich Strassmann en artikkel om nøytroners innvirkning på uranatomet. Kort etter ga de østerrikske fysikerne Lise Meitner og Otto Frisch sin fortolkning av disse resultatene: Et atom som bombarderes av nøytroner spaltes i to samtidig som det frigjøres energi. Atomfisjonen var oppdaget.

 

Den tyske hærens forskningsinstitutt, Heereswaffenamt, fulgte nøye med. I september 1939 ble gruppen “die Uranverein” samlet for å undersøke om fisjonen kunne brukes militært. Flere av verdens fremste fysikere deltok, blant annet Werner Heisenberg. For å kontrollere kjernereaksjonen trengtes en moderator, og Heisenberg mente at tungtvann ville være egnet. Imidlertid trengte man flere tonn for å bygge en kjernereaktor. IG Farben fikk i oppdrag å skaffe tungtvannet tilveie. Midt i desember bestilte de 2 tonn(!), men fikk 25kg.

 

På tross av mistanken om at tungtvannet kunne brukes til krigsformål, fortsatte Hydro å sende tungtvann til Tyskland.

 

Høykonsentreringsanlegget for tungtvann ble utvidet høsten 1940. Tyske kjemikere og fysikere i Heereswaffenamt var meget aktive i å forbedre prosessen. De allierte var urolige for en mulig tysk atombombe.

 

Den første sabotasjeaksjonen mot Vemork ble gjennomført 19. november 1942 og var fullstendig mislykket. 18 britiske soldater omkom.

 

Støttemannskapet for denne første aksjonen holdt seg i dekning på Hardangervidda hele vinteren og holdt på å sulte i hjel. Imidlertid fant de et gevær i ei hytte og felte et reinsdyr lille julaften 1942. Siden felte de 12 til og overlevde på kjøtt, hjerne, blod og mageinnhold. De var klare til å ta i mot slippet av forsterkninger 17. februar 1943. Etter mange viderverdigheter fant gruppene sammen og forberedte aksjonen mot Vemork. De besluttet å krysse elva over isen i bunnen av juvet nedenfor kraftstasjonen. Tyskerne anså det som umulig å krysse juvet og hadde ikke vakthold for denne muligheten. Joachim Rønneberg, som ledet sabotørene, mente at “der det vokser trær, kan det klatres”.

 

Det viste seg å holde stikk, på mirakuløst vis kom sabotørene seg inn i bygningen og overrasket vaktmannen inne på produksjonsanlegget. Han hadde bare ett problem: Brillene måtte ikke bli ødelagt! Brillene hadde han forlagt, og sabotørene brukte mange minutter på å lete etter brillene før de monterte sprengladningene og ødela anlegget. Samvittighetsfulle karer! Flukten gikk samme vei som de kom, men de brukte “Krossoveien” opp til vidda. Nesten like imponerende som sabotasjen var turen over til Sverige. De gikk på ski, i uniform, over 500km i fiendeland uten å bli oppdaget. De kunne ikke løsne skudd, men levde på rasjonene og proviant som de fant på hytter underveis.

 

Turen

Søndag 24. juni startet vi fra Oslo, i leid bil for anledningen. Ved ankomst Rjukan bidro Bryn med gamle kvinnehistorier fra forrige århundre som tydeliggjorde kulturen på Rjukan. Her var det direkte tale som har gitt varig inntrykk på et følsomt ungdomssinn… For øvrig var det tydelig at Rjukan er stedet med framtida bak seg. Det lå en depressiv stemning over det tidligere så travle stedet. Men, mat må vi ha. Lunsjen ble inntatt på Rjukan Hytteby, biffsnadder med chips, kinakål, dressing og ketchup attpå. Føden lå tungt i magen da vi skiftet på parkeringsplassen ved Krossobanen.

 

Banen viste noe av ingeniørkunsten på Rjukan. Den er i drift hver dag hele året, for å bringe folk fra dalen og opp i fjellet. Flott utsikt på veien oppover, der vi så ned på siksakveien som sabotørene brukte under flukten opp på fjellet.

 

Vel oppe la vi trøstig i vei mot Helberghytta. Været var bra og stigningen ikke for bratt, så stemningen var høy. Endelig på tur igjen! I forhold til værvarselet hadde vi forberedt oss på slagregn og vind, så her var det bare å lette antrekk. Landskapet flatet ut mot Hardangervidda og vi la kilometrene bak oss med lette steg.

En rast underveis på Våerroe med sjokolade og medbragt, og formen var om mulig bedre enn da vi startet.

Hytta var kjempefin, rein og ordentlig. Proviantlageret var fullt, så her var det bare å velge. Etter en bedre middag fikk vi sannelig også damebesøk. To erfarne fjellturister var på vei til Kalhovdhytta og videre innover. Det ble en interessant aften med historier fra alle verdenshjørner. Utrolig hvor folk har vært!

 

Vi hadde lagt opp et fornuftig tempo dagen etter, i motsetning til damene. De var forduftet da vi sto opp, kun noen prikker i det fjerne viste hvor de var på vei i motvinden. Vi tok det med ro, det er viktig med restitusjon.. Etter frokost var det rengjøring av hytta og kildesortering. Utrolig hvor lite som blir igjen hvis DNT’s opplegg følges.

 

Været var på vår side, lett skydekke og medvind over til Rjukan Fjellstue. Vi følte med damene som hadde en dobbelt så lang tur, motvind og dobbelt så tunge sekker. Stien var fin, i lett terreng. Rasten tok vi med fin utsikt oppe i høyden omgitt av snøfonner som var på raskt retur. Vi gikk tilbake til sørenden av Våervann og gikk den umerkede stien over til Fagerhaugen. Derfra er det DNT-rute til Ormefit. Nedstigningen var ganske bratt. Vel nede møtte vi noen unge karer som skulle opp på vidda og fiske ei ukes tid. De sekkene hadde ikke vært noe for oss!

 

Rjukan Fjellstue var stengt, jamen er sesongen kort i fjellet! Vi bestilte taxi og ankom Park hotell Rjukan i Mercedes. På forespørsel mente sjåføren at Rjukans beste spisested var Rjukan Hytteby! Det kom et dypfølt snøft fra Bryn, som hadde sett for seg en stigning i programmet. På hotellet hadde tida stått stille i en 50 års tid, og vi flyttet trøstig inn på vårt retro 3-manns rom. Etter hvert ble stemningen riktig lystig, men vi måtte jo ha mat også. For å unngå biffsnadder og spesielt dressingen, sjekket vi tilbudene i motsatt retning av Rjukan

Hytteby. Etter noen forfriskninger endte vi opp på hotellets restaurant, som vartet opp med førsteklasses middag og dessert. Hva skulle vi gjort uten innvandrerne?

 

 

Tirsdag 26.6

Etter en grundig frokost var det taxi tilbake til Rjukan Fjellstue. Den elektroniske bommen var ikke til å rikke, så vi tok beina fatt oppover og gikk Sabotørstien tilbake til Rjukan. Fin sti, godt merket, og etter hvert med et flott utsyn mot Vemork. Virkelig et flott anlegg med en imponerende historie.

 

Turen gikk raskt nedover før vi endte opp i ei skikkelig grushelling ned mot den nye veien. Her må Rjukingene ta seg sammen, man kan ikke markedsføre stien sånn som den er i dag! Det ble tatt opp med Visit Rjukan seinere på dagen. Vi gikk veien ned til hengebrua og opp til museet i kraftstasjonen. Den opprinnelige tungtvannsfabrikken er revet.

 

Midt på brua er det innretninger for strikkhopping. Vi må bare slå fast at mange tenker på helt andre måter enn oss selv… Vi har nok følsomme nerveender og trenger lite adrenalin for å oppnå det ønskede sjokket, det holdt greit på innsiden av rekkverket.

 

Vel oppe på museet ble det en lett lunsj før vi gikk gjennom utstillingene. Her er det både kraftstasjon, livet på Rjukan og tungtvannsaksjon å studere. Referenten er litt skuffet over at så mye av fokus er rettet mot aksjonen i forhold til industrireisningen som anlegget representerer. Det er nok ingeniørens lodd å fungere som grå eminense i forhold til mer sexy risikotagere, for ikke å glemme dagens finansakrobater. Bare så det er sagt.

 

Etter utstillinger og dypsindig filosofering var vi klare for turens siste offisielle handling: Et besøk foran statuen av Sam Eyde.

 

Grunnen til posituren var gjentatte utfall mot mannen som endte opp med mesteparten av æren, oppmerksomheten og pengene i forbindelse med salpeterteknologien. Birkeland var den innadvendte forskeren som med sin forskning la grunnlaget for utviklingen.

 

Likevel må referenten innrømme at det var samarbeidet mellom de to som gjorde eventyret mulig.

 

Med det var nok en Trampa På tur til ende, vi ser fram til neste år!

 

 

 

Ref.: Jan