Hjem

Gjestebok

1999

OM Å GÅ VALDRESBANEN

1958: Et av barndommens fineste sommerminner er en tur til Valdres med onkel og tante. Etter spennende togtur til Eina, var det togskifte og lapskaus fra spann. Skuffelsen desto større da toget vi entret, satte seg i bevegelse "tilbake mot Oslo". Men snart var vi på den "ordentlige" Valdresbanen – og onkel fortalte om vikingene som dro skipene sine over fra Randsfjorden til Mjøsa. Tonsåsen var så bratt at det måtte settes inn ekstra lokomotiv. Det var så vidt vi kom opp... Og så utover i Valdres! På Leira byttet vi til buss med folk og mjølkespann. Et fjernt, ukjent landskap, der en hel uke ble tilbrakt på onkel og tantes hytte nær Hovda, med fisking i Pardisvannet og lemenår.

Det følgende blir rene Proust og "A la rechearch du temps perdue". På sporet av den tapte tid. Bokstavelig talt. Valdresmarsjen.

1999: Etter et klart vedtak i seine nattetimer, er vi blitt enige om å forsøke å GÅ Valdresbanen. "Vi" er 2 gutter, Jarle og Brynjulf, bosatt i Nannestad, og i vår (til nå) beste alder. Det er 10 år siden banen ble nedlagt, men helt fram til i vår har NSB kjørt tømmertransporter fra Dokka. Nå er det rimelig togfritt...

Vi har fått hyggelig hjelp fra "Valdresbanens venner" på nettet og sjekket med Eina stasjon om eventuelle "arbeidstog". Linjen er klar. Det er vi også. Iført fjellstøvler, shorts, T-skjorte og full oppakning m/ telt og soveposer (og Farris!), 5 stk. 1:50000 kart (Eina, Skjellingshovde, Dokka, Bruflat og Aurdal), lar vi oss frakte til Eina. Vinjes åpningsord fra "Ferdaminni" passer også for oss:

"Fraa Byen der berer.

Eg lyfter paa Hatt.

Gud veit no den Dagen,

naar dit eg kjem att!"

Avskjed på Eina.

Etter avfotografering foran den fine stasjonsbygningen i dragestil på Eina, legger vi ut på vår vandring i skinnegangen. Det er torsdag 24. juni, klokka 0930. Sola skinner fra en skyfri himmel, og vi er fortsatt optimister. Planen er å nå Leira i løpet av lørdag, hvor to som vi kjenner ganske godt, har lovt å bidra til at det blir en fin avslutning i helga. Avstanden er 105 kilometer, hvilket betyr 35 km i snitt pr. Dag. Overkommelig, tror vi...

Det går radig i sporet. Fra en hastighet på 4,7 km/t, øker vi helt opp i 7,2. Eksakte målinger foretatt av Jarle på hans "satelittmåler". I begynnelsen går det greitt med stegene, vi trår delvis på sviller, delvis på pukk. Vi runder Skjelbreia i steikende sol og tar fatt på eidet mot Trevatna, sidesporet til A/S Raufoss passeres. Gården Eid ligger etterhvert på høyre side. Over Trevatna, dette eidet og Skjelbreia reiste folk i tidligere tider med båter mellom Randsfjorden og Mjøsa. Navnet Eina, som vel opprinnelig var navnet på Einavannet, kan kanskje bære bud om dette eidet. En dativform er det rimelig sikkert. Så ligger Trevatn stasjon der, rødmalt og med vakker utsikt mot vanna. Her bor det tydeligvis folk. Vi rusler videre over moloen og trenger en rast.

Hvorfor skal vi GÅ? Det er jo egentlig det naturligste av alt. Folk flest har gått til alle tider. I forrige århundre gikk Ivar Aasen til fots, Vinje også. Asbjørnsen brukte beina mye i samlerarbeidet sitt, likeledes Eilert Sundt på sine forskerturer. Goethe sier: "Jeg er en vandringsmann, en pilgrim i livet". Vi er i godt selskap.

Jarle vil gjerne korrigere høydeanvisningen på Trevatna. Kartet sier 384 m.o.h. Vår måler viser 375 m.o.h. Intet er som vitenskapelige undersøkelser!

Sakte, men sikkert, synker vår ganghastighet i sporet. Etterhvert er vi nede i en marsjfart i underkant av 5 km/t. Beina begynner å merke et underlag som er temmelig tøft, særlig for fotsålene.

         Jarle plastrer litt..

Vi får glimt av vanna og biltrafikken på den andre sida. Trevatn har egen hjemmeside på Internett, det visste du ikke? Linja gjør et par svinger, og kl. 1230 når vi Skrukli stasjon. Skjønt stasjon? NSB brente ned stasjonsbygningen tidlig på 80-tallet. Slikt gir dårlige følelser og kan kanskje bare beskrives slik Sigvat Skald har berettet om stemningen ombord i vikingeskipene under slaget ved Nesjar:

"Da var det ikke

paa skibene

som naar møen bærer mjøden

til menn i kongens saler." (lett fordansket..)

Nei, det føltes ikke sånn "paa sporet" heller..

Vi tar oss fram til juvet ut mot Randsfjorden. Nå trenger vi sårt til en skikkelig hvil og mat. Klokka er blitt 1250. Av med støvlene og opp med brød og pålegg. Livet ER herlig, dere!

Her ser vi rett ned i en "canyon". Onkel fortalte at vikingene dro skipene sine opp her, men det kan vel like gjerne være over Fall de fleste dro. Vi studerer føttene våre. Etterhvert blir vi mer og mer opptatte av dem, mindre vannblemmer åpnes, vi taper og plastrer. Så bærer det ut mot Randsfjorden. Fjorden blinker i solskinnet der nede, med en rekke storgårder over på vestsida. "Rond" er det gamle navnet på Randsfjorden, og forteller oss at folk fra gammelt av hadde god kjennskap til de forskjellige innsjøene. Navnet betyr "rand" eller "stripe" og sier noe om den langstrakte formen, til forskjell fra bredere sjøer med mer avrundet form. Vi går i et fint, slakt fall med markblomster overalt, også i skinnegangen. I Nannestad er gjøken tilbake i år, tilsynelatende etter mange års fravær. Nå slår den i liene ovenfor oss. Da er vi tre – en i lia og to på linja...Fallelva dundrer under oss og har gitt kraft til industrivirksomheten her. Inn mot Fall ser vi omsider folk. Det er som å snuse på sivilisasjonen. Men selve "stasjonen" virker ikke særlig sivilisert. Bare et lite venteskur står igjen. Dette er imidlertid grundig dekorert innvendig av tilfeldige "kunstnere". Dersom du ikke er helt klar over hvordan menn og kvinner "gjør det", kan du reise hit og finne det ut på veggene i venteskuret. Fall stasjon - en smule "fallert"(?) Skjønt, kansje framtidas arkeloger vil betrakte dette som vår tids "helleristninger". Hvis fargen holder...

Videre mot Hov ligger bebyggelsen nokså nær inntil jernbanen. T-skjortene er søkkvåte, og vi er i ferd med å slippe oppp for Farris. Etterhvert er vi blitt gående med hver vår flaske i den ene handa. Vi drikker kontinuerlig, og det har gått med mange liter allerede. Derfor tar vi en avstikker nedom Hov for å fylle opp med væske. Bakken ned er ganske bratt, og vi får visse problemer med såre fotsåler og en tiltagende stivhet i beina. 2 pils på Hov, sekkene etterfylt med Faris, og så videre opp Gjøvikveien til stasjonen. Her passerer vi det tidligere sykehuset, som er blitt behandlingshjem for narkomane. Vi trenger ikke ekstra stimulanser opp bakken. Det kjennes godt for muskulaturen å gå bratt oppover. Klokka har passert 1600. Vi skal videre. "A man`s gotta do what he`s gotta do."

Landskapet her er det gamle "Fryale", et navn som er bevart i noen eldre dokumenter. Det utgjorde en større del av det sørlige Land, på begge sider av fjorden. Artig å se at Fryal skole har fått navnet i våre dager.

Det er vakkert ut mot Randsfjorden, men vi ser ikke så mye til den der vi vandrer i skauen mot Bjørnerud. Ved den nedlagte stasjonen, som ser ut til å fungere som vedlager, tar vi en lengre rast, spiser godt og bedriver fotpleie. Rolig kommer en elg ut på skinnegangen bak oss og rusler sørover.

Etter en times tid er vi på ny avgårde. Det verste med å ta pauser er å få sekkene på ryggen og stivheten ut av legger og lår igjen. Stivheten må skyldes flere forhold – monotonien i vandringen, det harde underlaget og de tunge sekkene, som ikke tillater særlig mange "kroppslige sprell". Skjellingshovde-kartet er etterhvert tilbakelagt, og gradvis tiltar bilstøyen fra riksveien. På den fine betongbrua over veien tar vi 5 minutter. Denne brua må vel så vidt ha blitt ferdig før banen ble nedlagt? Så krysser vi veien som går over Flubergbrua og møter kulturlandskapet og de mange vakre gårdene i Fluberg. Sola står i nordvest. Inne ved den fine stasjonen skinner den gjennom bjørketrærne, og vi forsøker oss med motlysbilder.

Fluberg i motlys.

Klokka passerer 2100, og vi har forlengst innsett at Dokka umulig kan nås i dag: Ikke nok med det, vi har åpenbart stipulert for kort tid på hele turen. Dette er ganske tøft... Inne i vika har Landselva bygget opp et lite nes. Stedet har naturlig nok fått navnet Ånes, som en motsetning til Oddnes på odden. Vi tar sikte på overnatting ved dette åneset, og i en fart av ca. 3 km/t "sleper" vi oss fram og synes vi ser spiret på Flubergkirka i en hel evighet. Det går fra sville til sville nå. Det er som føttene styrer unna pukken av seg selv. De er så såre...Vi hilser på noen okser, tar oss gjennom ei grind og slår opp teltet i vannkanten ved ei lita strand. Klokka er blitt 2230, og vi har vært på farten i 13 timer og tilbakelagt omtrent 38 kilometer. Godt vi har med "Myggolf", her er plenty med mygg.

En boks lapskaus og en "hyler" blir fortært. Jarle overrasker. Ikke rart sekken hans har vært tung! Etterhvert begynner vi med føttene igjen, og den ene hælen til Jarle kan nesten "løftes opp". Så vi kan studere det indre av foten. Compeed-plaster er redningen nok en gang. Det må være lenge siden noen av oss har vært så slitne som nå. Vi stuper i soveposene, og etter en stund kommer muskulaturen til ro...

En strofe fra Dan Anderssons "Om aftonen" dukker fram, helt av seg selv:

"..och jag förstod att vår Herre varje dag sin tjänare slog

för att spara all hans gledje tills i natt."

Morgenstund på Ånes.

Ny dag, nye muligheter. Vi skriver 25. juni og våkner til en speilblank Randsfjord og solskinn. Ute på Oddnes bader Land sag i denne morgensola, og Bryn har en fredfull stund med resten av gårsdagens pils. Vi tar det ganske rolig, spiser, pakker og kommer oss opp på skinnegangen. Klokka er 1020. I et bedagelig tempo rusler vi inn mot Oddnes, ikke like tillitsfulle til skinnegangen som for et døgn siden. Der smeltevannet fra Dokka-kraftverket kommer ut, er det blitt båthavn. Land sag virker mektig ute på odden. Vi må ha mer å drikke. Det står klart for oss, at om vi skal overnatte på Tonsåsen, slik planen var, har vi ingen mulighet til å rekke fram, dersom vi skal gå hele banestrekningen dit. Så vi tar en bil de 7-8 kilometrene til Dokka sentrum og handler mer plaster og en kurv med årets første norske jordbær til kr. 40.- (!) Det er liv og røre her en fin sommerdag. Igjen er det som hilse på "sivilisasjonen", men vi føler oss allerede litt bortkomne etter vår vandring på skinnegangen. "Hvorfor går de så sakte?" tenker sikkert en og anne innbygger om oss. De skulle bare visst...

Land Sag på Odnes.

Vi lar oss frakte pr. bil til Etna stasjon. Planen er å gå derfra til Tonsåsen, overnatte og la sekkene fraktes til Leira, slik at vi kan få til et rimeligere tempo. Gjennom Nordsinni følger vi på kartet jernbanen jevnt stigende i åsen sønnafor. Det ser ut til å være skau, stort sett. Så tar vi bratt opp åsen, og der ligger Etna stasjon. Den er en fin, gammel tømmerbygning, flyttet dit fra Lampeland på Numedalsbanen i 1940. Her bor det også folk. Klokka er blitt 1230, og vi legger trøstig i vei mot Tonsåsen. Nå er pukken dekket av mose og fin sand, og det føles som fløyel for fotsålene.Grepet av en uforklarlig optimisme, vandrer vi raskt oppover i en stigning på 22 promille. Av og til går det stier langs skinnegangen, og vi bruker dem så mye vi kan. Det føles godt og fritt her oppe i åsen. Vi har praktfull utsikt opp i Etnedalen mot Synnfjell. Gras og blomster gror overalt i sporet. Endelig ser denne jernbanen ut som den er nedlagt! Det passer fint med noen strofer fra Rolf Jacobsens dikt "Jernbaneland":

"Skinnene, blinkende, brune

grener seg ut over landet

over de tjærede sviller,

gjennom de kløverrøde bakker."

Den gode tjærelukten kjenner vi hele veien. På skinnene kan vi lese "Spigerverket" og "Krupp 1921". De ligger der like stødig i 1999.

Fra Etna stasjon.

Så er det plutselig slutt på det gode underlaget. Pukken dukker opp igjen, og nå er beina så vonde at føttene styrer unna alle former for stein og søker tresviller helt av seg selv.Det blir kilometer på kilometer med korte "trippesteg". Vi kommer til å bli verdens beste "trippere"! Høyt, høyt oppe over dalen går vi – det er det ingen som vet. Flere steder ser vi rester av gamle murhus langs linja, tankene går stadig til dem som bygde denne banen, meter for meter. Så my fin nivellering, så mange tunge løft og lange fravær hjemmefra det må ha vært. Under brattåsen kommer vi ut på en luftig steinfylling. Over den – og så er tunnelen der. På den varme sommerdagen står det som et kaldt gufs fra åpningen. Vi bytter de våte T-skjortene med tørre, litt varmere overdeler, finner fram lommelyktene og begir oss inn. Heldigvis er tunnelen nokså rett, så vi kan gå et par hundre meter før vi må tenne lyktene. Det går radig og greitt fra en betongsville til neste. Vi ser nøye hvor vi setter føttene og har ikke tid til å se opp om det bor grevlinger i taket. Etter 17 minutter er vi ute igjen. Egentlig et forfriskende avbrekk!

Etterhvert får vi sola i fjeset, vi stolprer oss fram fra sville til sville. Biltrafikken nedenfra høres stadig sterkere. Etter en rast kommer sekkene opp med stønn og lave primalskrik. Vi har forlengst funnet ut at det ikke nytter "å ta på" sekkene. Vi må "sette oss inn i" dem, og så løfte kroppen. 2,3 km/t er ganghastigheten her. Det finnes beskrivelser av det å vandre, som ikke passer særlig godt nå. F.eks. Åpningsordene i "Kvernsagn" av Asbjørnsen:

"Når verden går meg i mot, og det unnlater den sjelden å gjøre, når der gives nogen leilighet, har jeg stedse funnet meg vel ved å anvende friluftsvandringer som demper for min smule bekymring og uro."

Så tenkte han da vel heller ikke på Valdresbanen.