Hjem

Gjestebok

2004
 

Til lands og til vanns i Østfold

Torsdag 24. juni

Vi har ingen valg. Vi må gå i år også. I Østfold. Vandrerne synes de fleste "interressante" strekninger i Oslo og omegn er gjort, og Østfold virker tiltrekkende. Nytt av året er at vandreturen blir kortet ned til to dager. Så kombinerer vi den til gjengjeld med to dager til sjøs på "Martine II", Mette og Jarles nye 37 fots Bavaria seilbåt, beliggende i Grimsøykilen. Båten er oppkalt etter barnebarnet, vidunderet.

Tilbringertjenesten gjøres med Flybuss fra Gardermoen og Buss-Link fra Bussterminalen i Oslo til Sarpsborg. Sjåførene er lutter velvilje og løser billetter med "åpne armer". Kanskje må Jan få rett i at det er buss og ikke tog som er framtidas kollektivtransport? Før var han en tviler. Nå er han ikke helt sikker lenger, etter å ha benyttet toalettet bak i bussen. Tilnærmet på minuttet er vi på terminalen i Sarpsborg, hvor Knut, lærer og tidligere bosatt i Nannestad, har oppdaget at vi ikke kommer med toget. Dessuten kommer det ikke noe tog, heller. Han blir en utmerket guide gjennom et område han kjenner svært godt. En perfekt forbindelse for oss!

Samling på bussterminalen i Sarp. Jarle, Knut og Jan.

Sarpsborg viser seg å være grunnlagt omtrent 2 ganger, første gang av Olav Haraldsson i 1016. Senere fikk den bystatus i 1839, etter å ha "ligget brakk" noen hundreår, da den "lå i veien for" svenskene. Vi rusler i vei nordover og forbi Glengshølen i Glomma. Knut forteller en "gripende" historie om båten "Krabben", som hadde ankerplass her. Både jazz og alkohol ble konsumert ombord, inntil kapteinen tok en ekstratur med en av serveringsdamene. Da gikk rimeligvis båten ned, og folkefantasien har arbeidet på høygir for å gi de mest malende skildringer av kapteinen, damen og båtens siste sekunder. Vi skal ikke gå nærmere inn på dette her, bare opplyse om at kapteinen sto fast til rors mens det hele pågikk. Det er nok han som har skrevet: "Og seilte jeg end

min Skute paa Grund, saa var det dog deijligt at fare".

"Den navnkundige Sarp", fossen, er alltid imponerende, selv om Knut kan fortelle at den under storflommen i 1995 førte en vannmengde 3 til 4 ganger dagens. Fossen har gitt byen navn. Det gamalnorske Sarpr betyr "den gløypande". Også her gjelder det altså å svelge unna. Den er besunget i det vide og brede opp gjennom historien. Hør bare hva byfogden på Halden, Thomas Rosing de Stockfleth, skriver om fossens "grumme prakt" i 1770-årene:

"Orkaner buldre der, naar Lynild-raske Bølger

I glatte Furers Spor om Kap hinanden følger,

Sig trilder voldsom ned af Fieldets bratte Fald,

Og strax tilbagestødt forsvinder med et Knald."

Ja, det er som en skulle sagt det selv.

Flere har omkommet i Sarpefossen, i senere tid bl.a. to elektrikere, som var på jobb og ble tatt av vannmassene. Dette var selvfølgelig ikke frivillig. Kong Magnus` lendmann, Asbjørn, gikk derimot frivillig i fossen. Harald Gille dømte ham til døden, og da "valgte han å fare i Sarp".

Borregaard-monumentet (mrk. Jordens krumning).

Fra det store Borregaard-monumentet, laget av Ørnulf Bast og avduket i 1939, får vi fin oversikt over de enorme områdene som utgjør Borreård. Fabrikken ligger nok i nærheten av Afrika. En neger jobber nemlig på et av skiftene, og han bruker sykkel til jobben. Borregård og Hafslund har delt Glomma i mellom seg og laget hvert sitt kraftverk. Dette er selve grunnlaget for industrieventyret her. Vi er virkelig "i kraftens sentrum".

Jarle inspiserer Borregård-området.

Hafslund var på 1600-tallet eid av dansken Werner Nielssen. Hans etterkommere ble adlet og fikk navnet Werenskiold. Arkitekten Arnstein Arneberg foresto restaureringen av gården fra midten av 1930-årene. Vi kan fritt rusle inn på det store gårdsområdet. Hafslund hovedgård er imponerende og har i vår tid vært åsted for viktige forhandlinger, bl.a med lokale håndballag. Svein Aaser husker nok fortsatt dette. Den gang det ikke var så mange nuller bak.

Vi er jo egentlig "satans heldige med været", som han utbrøt, den gamle samen, i det han kom over to av Tanabreddens ungdommer, travelt opptatt med å kopulere i friluft. Regnet fosser ned over store deler av Østlandet, mens vi vandrer i fint oppholdsvær langs Glommas bredder mot Sandnessund. Knut forer oss hele tiden med historier fra lokalmiljøet. Trolig må alle framtidige vandreturer være guidet, skal vi følge opp dette.

Gangbrua som "henger" under Sandnessundbrua, er nokså luftig. Så vi må opp og se litt. Over oss dundrer trafikken på E6. Herfra kan vi se bort på fødestedet til "Østfold største og mest navngjetne sønn", Roald Amundsen. Knut tar opp mobilen, og vips! - når vi etter 15 minutter er framme, blir det servering av nysmurte baguetter og 2 halvlitere på hver. Knuts svigerfar er servitør for anledningen. Roald Halvorsen er i tillegg en utmerket forteller og setter oss inn i de viktigste strategiske begivenheter og konflikter i forbindelse med oppsetningen av Amundsen-monumentet. Det er ikke tilfeldig at han også heter Roald. Tilnærmet alle guttebarn født i området i 1928, fikk navnet Roald etter at Amundsen ble borte i isen og oppnådde evig legendestatus det året.

Fra gangbrua i Sandnessund

"Glommastien" er den perfekte gang- og sykkelsti. Behagelig natur, fint underlag og en pub i ny og ne. Vi kommer til Sellebak, og ved synet av Knut, åpner vertskapet på puben ved brygga umiddelbart, bare til ære for oss. Vi er blitt kjent med rette kjentmann. De åpner et nytt ølfat også. Borg-ølet har aldri smakt så mye humle og malt og gjær og hva det nå heter alt sammen.

Langs Glommastien.

Landskapet langs elva er beroligende. Kilometrene har forsvunnet bak oss uten synlige spor, verken på fotsåler eller tær. Vi kommer inn i Nabbetorp. Nabbetorp og Vaterland var Fredrikstads eldste forsteder. I områdene her lå tidligere på det meste rundt 15 teglverk. Vi passerer restene av ett av dem, Narnte. Navnet gir grunnlag for en rekke spekulasjoner om betydningen, uten at noen kan gi plausible forklaringer. Arbeidstempoet var ikke like høyt her som i Sverige. Dette bekreftes av gamle, gode Angell Simensen, arbeider fra Nabbetorp. 9. april 1940 tok han seg over til Sverige og havnet ganske snart på et teglverk. Der het det bare: "Arbeta, ni jäklar, i graven får ni vila!"

Vi trenger også hvile. Etter å ha passert den berømte Fredrikstad-brua, hvor Bryn i 1965 hadde problemer med å holde m/s "Trollskjell" på rett kurs ("Sikt midt på brua, din dust!"), vandrer vi de siste metrene inn i Gamle Fredrikstad, Nordens eneste bevarte festningsby. Så, når vi bare har 200 meter igjen til "Majorstuen", kommer regnet. Vi redder oss inn på krogen, hvor vi inntar suppe og øl. Gulasj-suppe til Jan, fiskesuppe til oss andre. Jan klager til hovmesteren på krydderet i suppen. Dette er jo en ungarsk rett! Det er vel omgivelsene, byen og vinstuen som gjør at salige Bellman trenger seg på:

"Gutar båd`natt och dag!

Ny vällyst, nytt behag!

Fukta din aska,

Fram, brännvinsflaska,

Lydom Bacchi lag!"

Enkelte hevder at det inntas for mye alkohol i dagens samfunn. Det er derfor betimelig å nevne at det beregnede konsum av øl og brennevin var ca. 40 ganger større pro capita på Bellmans tid, enn i dag. I datidens Stockholm var forholdet mellom innbygger og kro 1 : 10 (og forøvrig meget godt).

Ettersom regnværet fortsetter å pågå, går vi videre hovedveien mot Sellebak. Vi kan utforske Gamlebyen en annen gang, og vi har vært her før, alle sammen. På veien hjem til Knut trenger alder og prostatabesvær seg på, og Jarle og Bryn havner litt bak, pga. en tissepause. Dette gir grunnlag for kommentarer av de to forangåendes ganglag, som er nokså forskjellige. Men utrolig effektive. De to bakerste må nemlig øke hastigheten med 0,5 km/t for å nå igjen de andre etter 500 meter. Så hvor langt bak har de havnet? Dette blir oppgaven for lærerne til neste vandretur.

Knut har stilt hjemmet sitt til rådighet. Vi dusjer, får på tørre klær og inntar en halvliter. Etterhvert kommer Pizza-ekspressen durende, og livet er ikke bare leitt. Kveldens høydepunkt blir fotball-EM, der vertslandet Portugal slår ut England på straffer. Stian må dele rom med sin far. Og mens alle får seg en god natts søvn, har Jan sovet et par ganger allerede.

__________________________

Fredag 25. juni

I det vi andre står opp, er Knut allerede tilbake fra butikken med pålegg, melk og ferskt Gudesen-brød, som metter langt flere enn 5000 hver eneste dag. Ingenting er som bra support. Det har regnet mye i natt, men etterhvert blir det oppholdsvær. Så vi går.

Vi vandrer gjennom Borge og tar etterhvert inn på "gamlevegen", som snor seg inn og ut av landskapet. Det klassiske Østfoldlandskapet, der gammel havbunn og morenegrus har gjort jorda særdeles fruktbar. Her er overføringene til bøndene så gode at en av dem har hellelagt gårsplassen for 1,5 mill. kroner. Og når vi først snakker om kultur. Østfold og Borge-området har en lang tradisjon for noe av det norskeste vi vet om, korpskulturen. Så heter det også: "Er`nte du fra Tørp? Spellær`nte far din på hønn?"

Vi går deler av det som kalles "Oldtidsveien" mellom Fredrikstad og Skjeberg. Rv. 110 kan by på en rekke fornminner, fra helleristningsfelt og boplasser til bygdeborger og gravfelt. Ved Hunn-feltet venter vår trofaste guide Roald på oss igjen. Området er et 5000 år gammelt gravfelt, med ringer av store steiner og røyser. Roald kan fortelle at mennene ligger i røyser, kvinnene i steinringene. For det meste er det branngraver. Det er virkelig en dåm av tusenårig historie i åsen her vi står. Lenger borte finnes bygdeborgen Ravneberget. Det er den som har gitt kommunen Borge navn. Kasus er dativ. Vanlig påstedsform i gamalnorsk (i Borgi). Etter at vi har plundret med stedsnavnet Narnte i et døgn, mener Roald at det er "Neantè", en plass "nedenfor", altså ikke "nedentil". Dette godtar vi uten protester. Roald er tidligere ordfører og har lang fartstid som politiker. Interressen for kulturlandskapet har han hatt i mange år. Erling Johansen, den kjente "amatørarkeolog", har nok vært en stor inspirator. Takk for fine kåserier, Roald!

Roald, vår utmerkete guide.

Og når vi nå er inne på rørlegger`n fra Kråkerøy, kommer vi ikke utenom et kort sitat fra en av hans utallige artikler om Østfoldlandskapet:

"Da storbreen slapp taket, lå Raet igjen. Et mektig byggverk, skjøvet sammen av lere og grus og steiner som isen hadde fraktet fra Østlandets fjerne åser. Sandstein og kalkstein, skifere og prikkede vakre porfyrer. Mot sør skråner Raet jevnt ned mot de ytre bygdenes lerflater, de som er oppbygd av det fine slammet som drev langt til sjøs da Raet ble avsatt på havets bunn".

(Fra "Landskapets saga")

Pils på inngjerdet område (Norge).

Båten er praktfull. Kjøpt året før, ligger den bare og venter på nye seilaser. Vi setter oss til å vente, vi også. På supportgruppa, som i år har tatt igjen det gamle firmanavnet 3 M. I mellomtida tar vi noen raske bad. Displayet viser 14,4 grader. Strengt tatt hadde vi ikke trengt noen leider for å komme oss opp igjen! Så er jentene her, med mat og bagasje som kan vare i 14 dager, selv om vi bare skal være ute i 2 av dem. Smart Club i Råde er tømt, og snart sitter vi benket i salongen og storkoser oss med krabbeskjell, reker og hvitvin. Livet er herlig. Skål`a Mette!

___________________________

Lørdag 26. juni

Vi er blitt sjøfarere! Etter en bedre frokost, løsnes fortøyninger etc., og det bærer til fjords. Greitt å ha motor i dag, det er bemerkelsesverdig stille. Vi kan nesten ikke huske Singlefjorden så "flat" som nå. Det må ha vært i 1975 eller 76.Da var den fylt opp med supertankere uten oljefrakter. Vi får Singleøya i sikte på babord. Mette og Jarle er fullbefarne sjøfolk. Det går aktenfor lens, eller hva det nå heter igjen. Men så, det kruser seg på den tidligere så speilblanke fjord! Plutselig er vi "i samme båt" som Ulla Winblad, på "hemresa från Hissingen" i 1769:

"Solen glimmar blank och trind,

vattnet likt en spegel;

småningom uppblåser vind

i de fallna segel;

vimpeln sträcks, och med en år

Jarle på en höbåt står;

Mette ur kajutan går,

Skjuter lås och regel".

(Vel, litt omskrevet, da...)

Vandrere og ledsagere går ombord.

Bommen senkes, seilene løsnes – og vi er seilere! Det gir en egen følelse når motorduren stilner, lyden av bølgene blir sterkere og vi kjenner vinden tar tak i båten. Herlig! Lenger ut ser vi inn i Svinesundet, der en ny, gigantisk brukonstruksjon er i ferd med å reise seg utenfor den gamle. Godt å tenke på at det skal bli lettere for enda flere svin å få svindlet mer svinekjøtt over grensen. Svinekjøring til Strømstad kommer til å gå fortere enn svint, heretter. Svinsk, spør du meg! Vi ser inn den så berømte Dynekil og er såvidt innom Sekken, før vi setter kursen ned leden mot Strømstad. Vi passerer Capri. Det var her hun ble sett både komme og gå. Litt båttrafikk er det, söta bror firar midtsommar hele helga. De er ikke så vant med fest og slikt i Sverige, så de trenger vel noen dager på å komme seg igjen.

Vi fortøyer ved Strömstad kommuns båtplass i Kebab (tidligere Kebal) -bukta rett utenfor byen. Som kommunalt ansatt i Nannestad , har vår båtfører fortrinnsrett. Igjen legges det til kai og fortøyes som om det skulle være etter instruksjonsboka. Vi føler oss trygge i båt med Jarle og Mette. Til og med Mari er helt komfortabel med henblikk på "safety on board". Vi kan ikke la være å tenke på mannen som kullseilte på grunt vann i Torsneskilen. Reddet fra båtvelvet, utbrøt han: "Hadde jæ drukna her, hadde jæ blitt hærm!"

Vel innstallert ombord.

Det blir tid for en vandretur i området. Vi beskuer Løkholmen, en bosetning for betalingsvillige nordmenn, og vandrer blant strandnelliker og smårusk tilbake til båten. Selv om en rimeligvis ikke lenger har uvanen med å se på fremmede kvinners bryster, er det vanskelig å unngå å legge merke til at en kvinne som dukker opp, har "Polizei" brodert nettopp der. Straks kommer glade minner fra speiderdager og sang rundt leirbålet:

"Å politi, politass, politam, polizei, polito (rep.)

Å Nikodemus, å Sara ompa

Å Nikodemus, Sara, ompa, ompa, ompa, ompa.."

(fritt etter hukommelsen)

Inn til Strømstad benytter vi oss av en liten kabelferge. Jarle trekker opp kommunekortet, og vips! - så frakter den oss over kilen. Fergen må være noe av det svenskeste vi kan tenke oss: Gratis! Grattis! Vi vandrer blant andre norrbaggar (lettkjennelige for svensker ved at de har oljeflekker på klærne) langs strandpromenaden, der et live-band får hammer og ambolt til å gå løs på hverandre i et slags vilt delirium. Det blir tid til en pizza og en stor, stärk på et uteetablissement. Vi har ingen problemer med å bestille mat på svensk: "Jag är sultan!" Innimellom ser vi en og annen svenske lade opp til kveldens kvartfinale mot Nederland. Fotballdrakter påført Zatan (eller noe sånt) er vanlige klesplagg her. Dette er naturlig, ettersom fotball nå har overtatt for religion og andre uviktige trosoverbygninger i den vestlige verden.

Kvelden blir tilbrakt ombord, med spekemat, akevitt og tilbehør. Svenskekampen går på radioen. Hver gang broderfolket nærmer seg midtstreken, kan vi høre massive brøl inne fra byen, der folk står som strömning foran storskjermer. Når kaptein Mellberg tar sitt livs første straffe (dette er jo rette anledningen..) - og misser – blir det stille. Jarle har heist svenska flaggan, eller skal vi si "lilla svenska vimpeln", i masten, i anledning vårt besøk. Det hjelper ikke fosterlandet. For mange svensker får sluttlinjene i Mikael Wiehes "Titanics undergång" en dypere mening:

"Vi går til bottn der vi står,

men flaggan går rakt i topp!"

Etterhvert begynner det å gå biler igjen. Hos oss tar stemningen seg opp til de store høyder, der vi sitter på dekk og koser oss utover kvelden. Høylydt prat, det være seg om hormoner eller halvstikk, lyder over bukta. Sola, som vi har ventet på i hele dag, kommer fram de siste fem minuttene før den går ned. Så blir det ikke i en sekk. Så neste dag er vekk. Vi sovner trygt og godt i Kebab-bukta i Strømstad. Vi har lært mye om godt sjømannskap, bl.a. om ankerdrammen. Dagens seilas har vært ført på en utmerket måte, men så har vi da også passet på at Jarle til rors aldri har fått være alene med noen av serveringsdamene.

________________________

Søndag 27. juni

2 glade matroser har mønstret på.

Ny dag, nye muligheter. Dette blir dagen med sol! "Morning has broken", eller som det heter for noen: "Morran har brutt fram" (overstterprisen 2004). Men det går over, og etter stor sjømannsfrokost med Mirjams hjembakte brød, setter vi kurs ut fjorden mot Koster. Snart ser vi over til Ekenäs. Her satt Evert Taube i mange år og skrev noen av sine fineste viser. Og "så skimrande var aldrig havet" som nå, der vi duver i Kosterfjorden. Bryn skal igjen fortelle om hvorfor han ikke ble sjømann, etter et kort grunnkurs i Sjøspeideren (KFUM): "Babord er til høyre når dere står foran i båten og ser bakover, karer!" Noen må nøye seg med å kaste lens.

Vi smetter innom Kostersundet. Her er det fullt, og langt de fleste er nordmenn. Ingen plass, hvis du ikke kom i går. Biler er nokså forbudte, det går i mopedsyler med lasteplan foran. De lever sunnere og lengre enn de gjør på de fleste andre steder i Sverige, Kosterboarna. Dødsfaller så sjeldne her, at kirkegårdene nærmest virker glisne.

Sjeldent gravsted på Koster.

Så får vi igjen prøve seilene. Etter utmerket sjømannskap kommer vi opp i 5 knops fart. Da hjelper det lite at Jan ved en anledning har vært oppe i 72. Dette gir bedre følelse! Desverre er vindretningen igjen bortenfor tvers, eller skal vi si det som det er: Rett bakfra. Vi blir liggende og blafre utenforet sjømerke aldri så lenge. Så det blir motor igjen.

Vi går inn gjennom Herfølsundet. På Herføl ser vi nyrestaurerte "skipperhus" og konstaterer at landet er fylt med honning og mye god råd. Her råder kjendiser på alle holmer. Vi er i "Sommerparadiset i skjærgården". Arve Lillevolds beretning i NTFs årbok for 1955 passer fortsatt:

"Og spør du så en av de hundrer, eller tusener er det vel, som har hytte og hus her inne mellom disse knausene, da vil du snart få vite nettop hva skjærgården kan gi. De vil fortelle om somre med bading og seiling, med barndoms lek som indianer og hvit innover grå holmer, med regn og sol i lyse sommerdøgn da havet ga middagen i all enkelhet, men den beste i verden, fordi fisken var selvfanget og fersk."

Flere av oss har akkurat sånne minner fra barndommens Hvaler. Navnet er nettopp flertall av dyrenavnet "hval". Øygruppa er sammenliknet emd en flokk hvaler, og slik kan den se ut fra fjorden i vest. Vi passerer Skjærhalden med bryggerestauranten. Omgangen med alkohol er vel blitt mer "naturlig" etterhvert, også på Kirkøya. I 1970, da "In the summertime" var den store sommerhiten, møtte lensmannen opp på brygga og beslagla medbrakt øl. Nå er det pietistiske miljøet kanskje i ferd med å rakne? For det var her inne de møttes hver mandag, kvinnene i den "oppbyggelige" syklubben. Desverre hadde den ene av dem "alltid noe rått snakk for seg", noe de andre likte svært dårlig. Så ble de enige om at neste gang hun begynte med slikt, skulle de gå hjem med en gang. På neste møte spurte damen: "Har dere hørt at det liggær en båt i Frækstad nå, som laster løsaktige jenter te Korea?" Alle reiser seg for å gå, hvorpå damen sier: "Ta det me ro, det hastær ente. Båten går ente før på onsdag."

Fra Skjærhalden.

Innover fjorden kjører vi forbi flere dyr, bl.a. giftige blåskjell og Singløykalven. Vi sikter rett inn Skjebergkilen, og snart er vi tilbake på den faste plassen i Grimsøykilen. Båtmannskapet spyler og rydder "Martine II". Så blir det lett vemodig pakking og klemming, før vi drar hver til vårt.

På hjemveien kommer vi på at en tre kilometer lang tømmertunnel går gjennom fjellet her, nær Glommas østre løp. En tømmerfløter var så uheldig å falle ned i den. Det ble stor oppstandelse, og doktor ble tilkalt. Mannen ble, utrolig nok, fisket uskadd opp på land etter tunnelturen, og doktoen måtte konstatere: "Her har nok ikke jeg noe å gjøre, ser jeg." Da var det fløteren svarte: "Jæ har ente sent bud på dæ, heller."

Vi, derimot, har fått det vi har bedt om: 2 fine vandredager og 2 like fine til sjøs i trivelige Østfold. Takk for godt kameratskap, utmerket guiding, topp support og – ikke minst – takk til Mette og Jarle som har stilt båten til disposisjon og bedrevet meget godt sjømannskap!

Og så har vi fått bekreftet det vi egentlig visste på forhånd: Fylket er fullt av hallitrær!

Kaptein Sabeltann har ført oss trygt i alle farvann.

Appendiks 1

TUNEFLUA

Tuneflue, Simulum truncatum; insektart i familien "knott". Opptil 3 mm lang, med hvite ben. Ernærer seg ved å suge blod av mennesker og andre pattedyr. Dette skjer ved at den skjærer et sår i huden ved hjelp av en kort snabel. Et blodfortynnende middel presses inn i såret, slik at den lettere får tilgang på blod. Larvene lever i rennende vann, og kan opptre i store mengder. Arten er utbredt i hele Skandinavia.

Det norske navnet stammer fra Tune i Østfold, der tuneflua har forekommet i store mengder, særlig i området rundt Ågårdselva ved Sarpsborg. Den regnes ikke som mer giftig enn andre knottarter, men er svært plagsom når den opptrer i store mengder.

Kilde: Hele Norges leksikon, Hjemmets forlag 1996

Appendiks 2

FORSKJELLEN PÅ HVERDAG OG FEST

Det fortelles om en kar som hadde fast bopel på et av de menge teglverk mellom Sarpsborg og Fredrikstad, at han på en eller annen uforklarlig måte hadde fått en anvisning på denaturert sprit. Glad og lykkelig gikk han til fargehandleren (!) og leverte anvisning og tomflaske. Fargehandleren kastet et blikk på anvisningen og gikk for å fylle flaska. Da ropte mannen etter ham: "Dø, ente bruk parrafintraktæ. Jæ ska ha selskap!"

Kilde: Knut Roen: "Humor i Østfold"

Ref.: Bryn