|
2005
Kvamskleiva, Kongevegen over Fillefjell, Vindhella og Galdane i Lærdal
Jan uttaler, i 1250 meters høyde på Kongevegen over Fillefjell: «Jag trivvs bäst vid öppna barskap!»
Årets beretning:
Fredag 17. juni var det klart igjen:
Brynjulf, Jarle og Jan dro opp til hytta til Mette og Jarle for å overnatte før gåturen startet på lørdag. Etter at sjåføren forsov seg på Skedsmokorset, kom vi godt igang, bare ubetydelig etter planen.
Turen gikk på kjente veier langs Randsfjorden, der vi krysset våre spor fra ifjor på Brandbu. Vi unngikk Hovdagene og fikk et høydepunkt på Odnes, der vi fikk se hvor Mette vokste opp. Hyggelig plass med utsikt til vannet.
Første stopp ble proviantering på kooperativen på Dokka. Her var det Dokkadager, med mye folk og løye i hovedgata, så vi måtte snike oss bakveien for å komme til godsakene.
Her stabla vi inn alt vi trengte og mer til for å virkelig kjenne på det enkle og ekte livet. Drikke var kjøpt inn på forhånd……
Tid for et par pølser, og så var det raka vegen til Fagernes og hytta, ikke så langt fra Yddin. Vi åpnet, la i peisen, lagde mat og forfrisket oss utover natta. Her skulle det ikke startes med tomme kroppsdepoter! (Folkets fjellvettregel).
Lørdagen var det opp i otta og over fjell og li til Vangsmjøsa, der vi skulle gå Kvamskleiva. Vi hadde studert historien på forhånd, men leste oppslagene før vi satte i gang. Her var det bratt, sann! Bryn kom for første gang med utsagnet ”Hadde jeg vært hest, så hadde jeg steila!”. Vi kan bare tenke oss hvordan bøndene sleit for å få
velfødd adel velberget over kleiva. Det var galt nok på sommeren, men vinteren…
Fra Kvamskleiva.
Så kom vi oss over toppen og fortsatte på grønne gressganger ned til Vang. Der var det meningen å ta en taxi tilbake for å hente bilen, men litt haiking gjorde susen: Jeg fikk sitte på med Sigfred Hovda, lærer og lokalhistoriker. Han ble i fyr og flamme da han fikk høre at vi hadde gått kleiva. Jeg ble bedt med hjem på kaffe, men måtte avslå for å hente slitne kompiser som ikke ante hva som skjedde. Det endte opp med at jeg kjøpte boka hans om historie, fjell og stier i Vang.
Så kjørte han meg tilbake til bilen.
Vakkert langs Kongevegen i Vang.
Vi kjørte videre til Fillefjell og Thomaskirken, hvor planen var å gå den gamle Fillefjellsveien til Maristuen. Der hadde vi leid oss hytte for å overnatte.
Det var strålende vær og vi spiste og drakk før strabasene over fjellet. Det var endel snø, men vi var enige om å prøve, så fikk vi eventuelt snu. Den gode nyheten var at Jarles idrettsskade tålte presset så langt. Bedriftsidretten har tatt knekken på mye bra folk….
Vi satte igang over fjellet og møtte fort de første fonnene med snø.
Vi tok det med ro, nøt livet og kom etterhvert fram til støtten av marmor, som CJ Hammer reiste til minne om seg selv. Her er det på sin plass med noen fakta om turens fremste mobbeoffer. Det er tatt fra to kilder og lagt i vedlegg 1 og 2. Her ser vi hva vi kan få ut av samvittighetsfullt skrevne reiseregninger!
Kildene bekrefter bare vår følelse av at denne mannen bør henges ut i langt større grad enn i dag, han var en innful djevel!
Ingen skal si at vi sviktet i dette under turen.
Øverst: Bryn og Jarle ved Hammers støtte. Nederst: Utsyn fra Kongevegen.
Videre fra støtten gikk vi over stein og snø til ”de sju skuffelser”, som kneikene opp fra Maristuen ble kalt. Vi skjønner det godt, vi hadde nok med nedstigningen. Underveis ble det litt forfriskninger. Jarle strevde med beina, men ”Norges staeste mann” kom etter i god stil, og vi tok inn på vår hytte ved Maristuen.
Vi vandrer videre mot Lærdal.
Nå hadde vi hvert vårt rom, stue, dusj og kjøkken. Standarden var nesten hustrunivå! Etter at forsyningene var på plass ble det middag, øl og akevitt og planlegging for neste dag. Utfallene mot CJ Hammer var mange og vel underbygde. Nå hadde vi sjøl prøvd mannens håpløse veivalg. Mysteriet er hvorfor han ikke la veien nede i dalen, men måtte dra folk stupbratt opp til 1250m over fjellet. Forstå det den som kan!
På Maristuen hadde han latt bygge et eget rom, og følgende må siteres:
Styreren, Mons Henriksen Maristuen, skulle ”holde det alt i Akt og renlig Stand til Benyttelse for Reisende udenfor Bondestanden, og ingen lunde til brug for Bønder i nogen slags måde, samt tillige i sit Huus at være forsynt med gode og forsvarlige drikkevahre, sam andre fornødenheder så fremt han vil undgaae tiltale og anden Straf samt Udkastelse av Stedet.”
Litt av en salve!!
Søndag 19. juni opprant og vi la ivei etter frokost og forskriftsmessig rengjøring av husværet.
Vindhellaveien var første post på programmet. Den ble bygget i 1793 og ombygd av kaptein Finne i 1840 til 43 for å redusere stigningen fra 1:4 til 1:5!!! Det må ha vært mye steiling her…
Fra Vindhellavegen.
Vi parkerte bilen rett ovenfor Borgund stavkirke og la trøstig ivei oppover en grønn, fin stigning i fint vær. Over toppen startet nedstigningen som virkelig er et stykke veibyggingskunst. Veien gikk i krappe slyng ned mot riksveien. Imponerende hva folk fikk til med enkle midler!
Fra riksveien gikk vi Sverrestigen tilbake, så her fikk vi med oss to ferdselsveier fra forskjellige epoker, den ene for hest og vogn, den andre en kløvsti. Sverre sjøl var også tilstede, men han var blitt litt fåmælt og stiv i kroppsspråket etter all trafikken i sommer. Ikke rart, han var her allerede i 1177!
Jarle og Jan hilser på Sverre.
Vi dro videre for å gå Galdane.Vi parkerte, spiste litt på en rasteplass ved veien og la ivei på nordsia av elva. Frodig og fint, været bra og historien river i kroppen! Fin foss og husmannsplass underveis.
Vi gikk litt tilbake på E16 før vi fulgte veien over Sælthunåsen tilbake. Dette var overraskende nok en av de fineste traseene langs Lærdalselva. Den ble bygd av kaptein Finne i 1840-årene, og erstattet den gamle postveien som gikk høyere opp og var en kløvsti. Høyt og fint gikk veien på sørsiden av elva, med fin utsikt til Galdane og husmannsplassen som vi hadde passert på veien ned.
Litt vemodig var det å komme tilbake til bilen, nok en guttetur var til ende, men neste år blir det tresmak og vannblemmer på Oslofjorden!
Vandring på veien over Sælthunåsen.
Vedlegg 1:
Christoffer Johannes Hammer (1759-1823) var offiser med utdannelse som vegingeniør. Etter perioder ved veganlegg på Sjælland ble han i 1786 som premierløytnant utnevnt i det nyopprettede embete som generalvegmester i Kristiansand stift. Men allerede et år seinere ble han forflyttet til Bergen stift, fortsatt som generalvegmester, men samtidig forfremmet til kaptein og gitt betydelig økning i lønnen. Årsaken til forflyttingen var at han gjennom sin sentrale plassering ved arrestasjonen av bondeføreren Christian Lofthuus hadde gjort seg så upopulær lokalt, at enhver tanke på at han skulle kunne fortsette i embetet sitt i Kristiansand var utelukket.
Med seg til Bergen tok kaptein Hammer sitt private arkiv, og deler av det er så i sin tur havnet i Statsarkivet i Bergen som tillegg til generalvegmesterarkivet. Og blant disse private papirene ligger et utkast til regningen for aksjonen mot Christian Lofthuus. (Arkivet til Generalvegmesteren for Bergens stift - boks 43 - Diverse.)
Galdane sett fra Sælthunåsen.
Christian Lofthuus ledet et "opprør" mot embetsmennenes ofte vilkårlige behandling av allmuen. Han var flere ganger i København for å fremme sine protester og krav, og han oppnådde at det ble satt ned en granskningskommisjon for å se på forholdene. Men embetsmennene hadde nok ikke stort ønske om å bli gransket. De ville ha ham fengslet og gjorde en rekke forsøk på det. Men rundt Lofthuus stod en anseelig hær av bønder, og på toppen av det hele hadde opprøreren skaffet seg "fribrev" fra Kongen. Det siste fribrevet utløp 27. februar 1787.
Denne regningen synes å ha vært ukjent for de mange historikere som har skrevet om aksjonen mot Lofthuus, og regningen kan kaste nytt lys over selve operasjonen. Allerede i november 1786 hadde C. J. Hammer satt i gang planleggingen, og 28. februar 1787, dagen etter at fribrevet var utløpt, hadde han fått seg utbetalt 200 dalere - fra kommisjonen som skulle se på påstandene Lofthuus hadde kommet med om embetsmennenes maktmisbruk!
Regningen viser at Hammer gjorde seg nytte av et vidstrakt nett av kontakter og medspillere, kontakter som til dels stod Lofthuus selv svært nær:
"(Forteignelse) underdanigst Bereigning
Over samtlige udgiffter ved den mig paa oprørsmanden Christian Jensen Lofthuuses Opdragne og udførte Arrest og Transport (ved Reisen til Kiøbenhavn) og hvortil jeg effterundersøgnings Commissionens Anviisning hos Fogden Krigs(c)Raad Dahl den 28de Februarij hævede 200 rdr
1786 Den 19de Nowember Loed jeg afgaae en Expresse
fra Lillesand til Christiansand, for at underrette Stiffts befalingsmanden
om Lofthuuses Hiemkomst for samme betal 1 rd 3 mrk
1787 den 1ste Martz Afreiste til Landwigs for at søge oplysning om
Lofthuus og hans fortagende da hand havde absenteret sig den 27de febr,
medgik i Skyds og videre samt Expresse til Salwesen i alt
3 2 mrk
4de den 4de Martij afsendt en Expresse igiennem Birkenes (og Omblie Sogar)
Raabowgela for at søge Oplysning om Lofthuuses Reise Tour og Foretagender,
samme kostet i alt
6
9de til Landwigs igiennem Øyestad Sogn og til Froland betalt
5 3
19de Givet til Pigen Mette tienende hos Anders Møglestue for hendes taushed
og assistence Natten til den 14de Martii at imodtage og Natten til den 15de
at udlade der til Lofthuses paagribelse mig assisterlye
5
Til Giestgiversken paa Lillesund Madame Christensen som Natten til den
15de Martii imodtoeg og skiulte mine 4 Mand
10
(For Een Sluppe som bestandig laae parade ved Lillesand til
Expeditionen og hvormed Lofthuus blev ved … til Kallehaven
Og for da Stavnen blev sønderslaget og for dens Beskadigelse betalt 8 rd)
den 15de I douceur til Skipper Teilmann som (for at) assistere mig med
Signal og videre da Lofthuus blev paagreben forud, belowed og effter
expeditionen givet ham
20
dito Paa Mærdøe for Levnets midler og i DrikkePenge
6
dito for en Expresse fra sammesteds ved Brev til Stifftet afleveret
hos Sorenskriver Finne
2
Belaavet og givet til en Loeds for at følge fra Mærdøe til Lyngøer samt at
overblive om Natten sammesteds
16
For Natte Herberge paa Lyngøer for Lofthuuses med samtlige følge
i fortæring (med Videre) for Taushed med v.
12
Til 4re Mand som Natten imellem den 15de og 16de Martij
med een Baad krydsede Omkring Øen for at iagtage og give
Rapporter om der forventende Bønders efttersettelse betalt
10
til en mand som holte vagt ved min Egen Baad samme Natt betalt
1 rdr
den 16de Martii til en Loeds fra Lyngøer til Risøer
5
dito dato fra Risøer til Jomfruland
14
dito dato fra Jomfrueland til Neewelongen
8
dito til 2de Lodser til Neewelongen til Fridrichswærn
6
for nogle drikkende wahre med Levnetsmidler p. Neewelongen betalt
2
den 18de Martii Een Fragtemand for at bringe tilbage Dawid
Natwig Gulluf Neersteen og Hans Christensen Lillesand som
havde tient ved Expeditionen og paa Baaden fra Fridrichsw., til
Ahrend til deres hiem, betalt
8
dito til Reis Penge og videre Ophold givet ved Deres Afreyse
David Natwigh
16
Gulluf Neersten
12
og Hans Christensen Lillesand
10
1787
Martii 19 betalt for de 3 hiemsendte Mand for Kost og Logis
udi Fridrichswærn
4
dito Een Expresse som kom med Breve fra Christiansand
og for at bringe Brev tilbage til mit Hiem i Drikke givet
1
21de betalt i Fridrichswærn fra den 16de til 21de for mig,
Salwesen og Christen Neersten for Logis og spise, samt noget
Linned og andet til Lofthuus udi alt
16 - 12
23 fra Drøbak for Logis med meere for mig Salwesen og Christen
Neersten betalt
3
dito dato fra Drøback til Christiania i Skyds og Drikke
Penge for alle tre betalt
3 3
28de Betalt Logis for mig selv udij Christiania med
5
211 rdr 92 s
per balanc kom(mer) mig tilgode 11 r 92 s, som Liqwideres i dee af mig (Effter Undersøgnings Commis anvis.) hos Zahl Cassereren Justitz-Raad Berg den 28 Martii (til min Reise) Effter Unders. C. anviisning til min Reise til Kiøbenhavn hæved150 rd de øvrige 138 rdr 4 s. medgik til vatures Anskaffelse til Reisen giennom Norge Sværrig og Dannemark samt mit første ophold udij Kiøbenhavn
Saaledes allerunderdanigst forfattet rigtig anført
Kiøbenhavn den 18de August 1787.af"
Seinere i sitt liv ble Hammer forfremmet til major og oberstløytnant, men han fortsatte sitt virke som generalvegmester i Bergen stift, og en rekke av hans prosjekter står fortsatt som monumenter over en energisk og tyrannisk embetsmann. Han markerte seg også i Bergen stift som en farlig motstander for de personer av allmuen som ville ta til orde for selvstendighet.
Christoffer Johannes Hammer hadde sin store andel i øvrighetens oppgjør med lærdølene da de nektet å gi fra seg sitt fritak for soldatutskrinving (et fritak de hadde fått mot at de skulle holde skyssing og veg over til Østlandet), en aksjon som endte med at Anders Lysne i 1803 ble et hode kortere.
Lærdølene ble innrullert, og de utmerket seg kort tid etter for sin innsats i krigen mot svenskene - ledet av Hammers tidligere assistent under byggingen av vegen over Fillefjellet, kaptein Wilhelm Jürgensen.
Det koker i klorofyllet på Kongevegen mot Maristova.
Imponerende murarbeider på Sælthunåsen
Vedlegg 2: (Fra Døvblindes Ukeblad!!!)
DET STORE SVIKET
"Overprestene og de skriftlærde søkte en utvei til å få ryddet Jesus av veien, for de var redde for folket. Da fór Satan i Judas, han som hadde tilnavnet Iskariot og han var en av de tolv. Han gikk av sted og snakket med overprestene og offiserene ved tempel-vakten om hvordan han kunne utlevere ham til dem. De ble glade og ble enige om å gi ham penger. Judas godtok dette, og fra da av søkte han en anledning til å forråde Jesus en gang han ikke hadde mengden omkring seg." (Lukas 22,2-6.)
Ha denne beretningen fra Bibelen i minne når du leser resten av artikkelen - og husk: Judas fikk bare tretti sølvpenger, angret seg, leverte pengene tilbake og gikk deretter bort og hengte seg.
I Lillesand - i det Herrens år 1787, nærmere bestemt 15. mars, skjedde det også et forræderi. Men denne gangen synes det ikke å ha vært forræderen eller forræderne som oppsøkte øvrigheten, men øvrigheten som søkte etter forrædere.
Det var den "opprørske" bonden og skipperen Christian Jensen Lofthus forskjellige øvrighets-personer ønsket å "sette fast". Lofthus var sett på som en farlig mann. Han hadde nemlig fått det meste av bonde-befolkningen på Agder og i Telemark med seg på stadige klager til Kongen over embetsmennene i Nedenes og handels-borgerne i Arendal.
I lange perioder var Lofthus lyst fredløs og var dermed lovlig vilt for lensmenn, futer og generaler. Det var mange som prøvde å fakke ham, men det var ikke lett. For Lofthus hadde utallige venner blant "almuen" som både gjemte ham og beskyttet ham på hans mange reiser rundt om i distriktet.
Hans mange klager til Kongen i København, førte til at det ble nedsatt en kommisjon for å undersøke om klagene stemte med virkeligheten. I den forbindelse fikk Lofthus et tidsbegrenset "fri-brev" av Kongen som gjorde at han kunne bevege seg fritt. Men han hadde ingen grunn til å føle seg trygg - og visste det. Derfor hadde han alltid med seg gode hjelpere hvor han gikk og stod.
LOFTHUS SINE "BANEMENN"
Det var særlig to personer som hadde satt seg i hodet å få has på ham den dagen "fri-brevet" utløp - og gjerne før. De to var Øyestad-lensmannen Aanon Salvesen og stiftets general-vegmester, premier-løytnant Christopher Johannes Hammer.
Aanon Salvesen hadde mange ganger forsøkt å fakke Lofthus, men hadde aldri lykkes. Og det var vel ikke fritt for at "almuen" flirte litt av både hans iver i tjenesten og manglende evne til å få "fast fisk", samtidig som det nok gikk "sport" i å lure ham. Derfor var Salvesen nå mer enn noen gang oppsatt på å få Lofthus bak "lås og slå", slik at han fikk vist sine overordnede at han dugde både som lensmann og kanskje mere til.
Christopher Johannes Hammer var født 30. april 1759 på Gudderud på Toten. Han var sønn av Thomas Olsen Hammer og hans annen hustru Christine Oppen. Som så mange andre i slekten ble også Christopher militær. Etter først å ha tjenestegjort i Akershus, kom han i 1786, som nygift med Mette Juliane Post fra Lier, til Kristiansand stift med en årslønn på 500 riksdaler. Hammer var en glimrende veg-ingerniør som kom til å sette spor etter seg, særlig på Vestlandet. Men i tillegg til sitt virke som vegsjef, engasjerte han seg også i problemer som hadde med "orden" i samfunnet å gjøre. Og for å løse slike problemer, tok han gjerne i bruk de simpleste metoder, blant annet angiveri og betalt forræderisk framferd fra folk.
DET FORKLARENDE REGNSKAP
Det har vært skrevet mye om arrestasjonen av og forræderiet mot Lofthus. Men alle som har skrevet om det, synes å ha manglet et avgjørende dokument, nemlig Hammers eget regnskap over utgiftene i forbindelse med aksjonen. Derfor er det i de historiske skrifter bare antatt at Hammer betalte "Judas-penger" til folk som forrådte Loftus og hjalp Hammer.
Døvblindes ukeblad har, ved en tilfeldighet, fått tilgang til Hammers original-regnskap i forbindelse med "kuppet" mot Lofthus, som det er blitt kalt. Regnskapet har i snart 200 år ligget vel forvart på Statsarkivet i Bergen sammen med andre etterlatenskaper etter general-vegmesteren i Bergen stift. For det var den i stillingen Hammer kom til å tjene etter arrestasjonen av Lofthus.
Hammers regnskap viser at han allerede 19. november 1786 var i gang med å spionere på Christian Lofthus. Men først 28. februar 1787 fikk han utbetalt 200 riksdaler av fogd og krigsråd Dahl for å kunne sette arrestasjons-planene ut i livet. Utbetalingen skjedde for øvrig etter anvisning fra den undersøkelses-kommisjonen som nå var i arbeid.
ARRESTASJONEN AV LOFTHUS
Den 28 år gamle Christopher Hammer var en slu og dyktig strateg. Han visste at Lofthus hadde svært mange venner, men også en del uvenner. Det var derfor helt avgjørende for et vellykket utfall at "aksjonen" som han hadde planlagt, ble gjennomført i største hemmelighet. For å oppnå dette, betalte Hammer raust av pengene han hadde fått, for at enkelte skulle holde munn og/eller gjøre som han sa.
Det gjaldt å komme nærmest mulig innpå Lofthus. Derfor allierte Hammer seg med fire sentrale personer i nærmiljøet; bonden Anders Møglestu som var nabo til og uvenn med Lofthus, Thomas Steenersen som hadde vært kompanjong og venn med Lofthus, madam Christensen som drev gjestgiveri i selve Lillesand tettsted, samt skipper Teilmann som ble hyrt inn som varslingsmann for anledningen.
Før arrestasjonen hadde Hammer fått plassert ut en hel liten "angreps-styrke" som dels lå skjult hos Anders Møglestu, dels hos madam Christensen. Styrken bestod av Hammers egne håndgangne menn og hjelperne til lensmann Salvesen.
Selve arrestasjonen skjedde 15. mars i huset til Thomas Steenersen nede i Lillesand - etter et opplegg med svik og forræderi som langt overgår arrestasjonen i Getsemane 1.750 år tidligere.
For å få has på Christian Lofthus, inviterte Thomas Steenersen ham hjem til seg for å se på på en okse han hadde slaktet. Lofthus stolte på sin gamle venn og kompanjong - og kom. Det han ikke visste var at Hammer og hans menn også var der - for å overmanne den "farlige" bonde-fører som øvrigheten og handelsmennene ønsket å få ryddet av vegen.
"GIVET TIL PIGEN METTE ..."
Mange av de som har skrevet om Lofthus-saken, har antydet at Hammer må ha betalt både den ene og den andre av forræderne for de pengene han hadde fått utbetalt. Sannheten er at Hammer ikke betalte penger til de man har trodd, men til helt andre.
Skipper Teilmann, som signaliserte til Hammers hjelpere, er av tidligere forfattere av historien om Lofthus-arrestasjonen, beskrevet som en "tilfeldig" person som dukket opp. Som før sagt, kom han ikke "tilfeldig" opp i dette. I regnskapet til Hammer står det nemlig følgende:
"den 15. mars I douceur til Skipper Teilmann som (for at) assisterte mig med Signal og videre da Lofthuus blev paagreben forud, belowed og effter epeditionen givet ham 20 rd."
Skipper Teilmann var altså hyret av Hammer på forhånd, og lovet 20 riksdaler, dersom han hjalp til.
En annen til nå helt ukjent hjelper som raskt skaffet seg uvanlig mye mynt på kiste-bunnen for sin svikefulle innsats, var tjeneste-tausen Mette hos Anders Møglestu:
"Givet til Pigen Mette tienende hos Anders Møglestue for hendes taushed og assistence Natten til den 14. Martii at imodtage og Natten til den 15. at udlade dee til Lofthuses paagribelse mig assisterlye - 5 rd" står det å lese i Hammers regnskap.
Det er her verd å legge til at en tjeneste-jente på den tiden vanligvis hadde en kontant-lønn på 2-3 riksdaler i året. Denne Mette kunne derfor innkassere om lag to årslønner for sin taushet og sine to netter og en dags hjelpsomhet overfor Hammer og hans menn.
Bonden Anders Møglestue forlangte seinere - og fikk, betaling av Kongen for "hjelpsomheten" mot sin nabo og uvenn. Hva Lofthus sin kompanjong og tilsynelatende gode venn, skipper og reder Thomas Steenersen, fikk for sitt helt åpenbare svik, vet vi foreløpig ingen ting om. Men han fikk ikke penger av Hammer. Derimot måtte han tåle mange vondord av allmennheten for sin medvirkning. Etter en tid tok han derfor til sjøs igjen. Det siste brevet han sendte hjem til kone og barn, var datert 13. november 1792 i Malaga. Siden hørte ingen fra ham.
TI ÅR I BOLT OG JERN
Etter en dramatisk båtreise i storm, klarte Hammer og Salvesen å få Lofthus plassert først på Fredriksvern og siden på Akershus. Der ble Lofthus sittende boltet fast til en blokk, mens saken hans verserte i retts-systemet.
Men saken trakk i langdrag. Først på femårs-dagen for arrestasjonen, 15. mars 1792, falt kommisærenes dom hvor Lofthus ble dømt til slaveri i jern på livstid. Fra da av gikk det hele sju år før Høyesterett i 1799 stadfestet dommen. I mellomtiden var Christian Jensen Lofthus død i sine lenker på Akershus, 13. juni 1797, altså for 200 år siden til sommeren.
FORFREMMELSE TIL TOLLER
Hva skjedde så med hans "banemenn", herrene Salvesen og Hammer. Jo, de ble selvfølgelig forfremmet og påskjønnet.
Salvesen først. Han ble allerede 25. april 1787 utnevnt til toll-kontrollør i Arendal. Men det gikk ikke så bra. Bøndene i området ropte på hevn og forsøkte stadig vekk å få tak i ham. En gang truet de med å brenne ham inne i tollkammer-bygningen. Enden på det hele ble at Aanon Salvesen 6. februar 1789 ble utnevnt til over-tollbetjent og kontrollør i Bergen. I de stillingene satt han likevel ikke særlig lenge. I 1793 får han nemlig avskjed i nåde og blir pensjonist, bare 42 år gammel. I folketellingen 1801 finner vi ham, fortsatt som pensjonist i sitt 51. år, sammen med kona Anna Larsdatter på 49 og barna James (9) og Stine (15). Aanon Salvesen dør i Bergen 24. mars 1815, ca. 65 år gammel.
FORFREMMELSE OG STORT LØNNSTILLEGG
Med den "brave" general-vegmester og premier-løytnant skal, i følge visse kilder, ha tatt litt tid før han ble forfremmet til et nytt og rikere liv.
Etter arrestasjonen dro Hammer til København for å avlegge rapport. Der ble det overlatt til general Huth å komme med forslag om forfremmelse. Men denne general Huth var en gammel grinebiter som ikke syntes Hammers usle bedrift var like flott som det regjeringen syntes. Huth sa enda til rett ut, i følge en kilde (trolig Henrik Wergeland), "at det dog ikke var så betydelig en sak å arrestere en mann".
Men omsider kom belønningen, og den var svært rundhåndet fra myndighetenes side: Hammer ble utnevnt til general-vegmester i Bergen stift (for på Agder var det nok ikke trygt for ham å være), fikk majors rang og 200 riksdaler i årlig lønnstillegg. Omregner vi de to hundre riksdalerne til dagens krone-verdi, tilsvarer de 200-400.000 kroner. Med andre ord et lønnstillegg som bare toppene i næringslivet kan drømme om. I tillegg oppebar han sin gamle lønn på 500 riksdaler i året. Til sammen skulle dette gi rom for både salt i grauten og mere til.
BLOD, SVETTE OG TÅRER
Også vestpå kom Christopher Johannes Hammer til å sette tydelige spor etter seg - bokstavelig talt. Om det aldri hadde vært bygget skikkelige veger på Vestlandet før, så ble det det i hans tid som general-vegmester. Noen av stein-broene som han fikk bygget, står den dag i dag som minnesmerker over framragende ingeniør-kunst. Det gjør også en rekke bakker og vegbrekker. For Hammer bygget veger etter "linjal"-prinsippet. Dermed kom vegene hans til og gå rett fram - og følgelig mye opp og ned. De svingete vestlands-vegene ble først "oppfunnet" 50 år seinere.
Men det kostet vestlendingene "blod, svette og tårer" å bli tynt under Hammers ledelse for å få fram "post-vegene" både mot nord, sør og særlig øst. Etter at vegen over Fillefjell var ferdig, satte han seg i 1794 ned og forfattet
"Instrux og almindelige Regler hvorefter Landeveyene og Broerne udi Bergens Stift skal arbeydes". Denne instruksen ble trykket og spredt til de forskjellige "rodene" som stiftet var delt inn i.
Og Hammers "tale" var klar. I ni paragrafer fortalte han hvordan vegene skulle bygges - ned til minste deltaj (her sitert i en noe modernisert språkdrakt):
"Veyene oparbeydes efter de Linier, som jeg enten selv, eller, en paa mine Vegne med skriftlig Fuldmagt forsyned Fuldmægtig, ved Veybefaring udstikker og anviser ..." kan vi lese i paragraf 1. Paragraf 2 forteller om hvilke veier det gjaldt og hvilken bredde de skulle ha: "Post-Veyen fra Bergen til Christiania, skal være 7 Sjællanske Alen bred, foruden Grøfterne (1 alen er vel 62 cm. 7 alen skulle da bli ca. 4,50 meter). De 2de andre Post-Veyie, nemlig: fra Bergen til Stavanger, og fra Bergen til Molde, samt alle alfar Lande-Veye, skal være 6 Alen brede, foruden Grøfterne; Dog, hvor Veyene anlægges over Myrer og i alle Udmarker, skal de giøres 1 Alen bredere, end som foran er anført."
Og det fantes ingen unnskyldninger, selv om arbeiderne manglet de nødvendige bygge-materialer på stedet. For arbeidet skulle gjøres slik Hammer hadde beskrevet: "om Steen, Gruus og Sand endog skulle hæntes 1/4 Miil fra Arbeydet".
I et eget avsnitt gir han en detaljert beskrivelse av hvordan grinder og rode-stolper skal lages og settes opp. Og til slutt har han seks paragrafer om bro-bygging. Den siste og sjette paragrafen avsluttes i Hammers ånd - med en trussel mot dem som ødelegger offentlige byggeverk - og en sterk oppfordring til angiveri av slike personer, mot god betaling og hemmeligholdelse av angiverens navn:
"Saaledes har jeg kortelig anført, hvad som ved Vey- og Broe-Arbeydet skal iagttages, og det befales samtlige Lensmænd, Rodemæstere og de paa Veyene arbeydende Almuer udi Bergens Stift, ved Vey-Arbeydets Udførelse neyagtig at efterfølge det foreskrevne, hvorved Arbeydet paa deres Roder i Tiiden lettes, og de undgaar Mulcters Erlæggelse for Overhørighed.
Og da kaade ondskabsfulde Mennesker, som oftest ruinerer og ødelægger de Træer, som ere plantede langs Veyene, saavel som Broer og deres Rækværker, Giærder, Grinder, Miile- eller Rode-Stolper; saa vorder saadanne Letsindige Mennesker, paa det strængeste advarede og erindret, at de ville entholde sig fra deslige Uforskammenheder; thi ellers kand de sikkerlig vente, at vorde straffede, i Følge den Kongelige Placat af 30te Junii 1786, nemlig: Er det militair Person, som begaaer slig Uorden, straffes han med Krum-Liggen, Cachot, eller passere Spids-Rødderne igjennem 300 Mand. Er det derimod Civile, da mulcteres fra 2 til 20 Rixsdaler, eller og ansees som for Vold og Herværk efter Loven, alt i Forhold til Forbrydelsens Størrelse. Børn, som ere under 15 Aar, straffes derfor med Riis, og deres Forældre betaler Skaden.
Alle Retskafne og Veltænkende, opfordres at anvende sine Bestræbelser til at Hemme og standse deslige Uordener. Og omendskiønt det bør være enhver Almuenmann høyst magtpaaliggende, at opdage og see de Mennesker straffede, som med forsetelig Ondskap formerer hans Arbeyde, saa dog, til Opmuntring, udsættes herved en Belønning fra 5 til 10 Rixsdaler for hver den, som for GeneralVeymesteren bevislig angiver nogen, der enten beskadiger Træer, som ere plantede langs Veyene, eller Broer og deres Rækværker, Giærder, Grinder, Miile- eller Rode-Stolper, hvilket Præmium af Vey-Kassen skal vorde udbetalt, og Angiverens Navn, om det forlanges, blive fortiet.
Bergen den 31te Martii 1794.
C.J. Hammer."
Den godeste general-vegmester fornektet seg ikke. Han brukte gjerne av både statens og egne penger for å "slå kloa i" kjeltringer. Skjønt egne og egne penger ... Han visste hvor han skulle få refundert sine utlegg.
HAMMER OG LÆRDØLENE
Postvegen - hovedvegen - mellom Bergen og Christiania gikk på denne tid over Fillefjell til Valdres. Så det er ikke noe nymotens påfunn av samferdsels-minister Opseth, når han vil ha denne vegen som "stam-veg".
Helt siden 15. april 1563 hadde lærdølene hatt kongebrev på at de skulle slippe militær-tjeneste - mot å holde vegen over Fillefjell i god stand. I tillegg skulle de frakte post og øvrighets-personer over fjellet. Hver eneste av de seinere kongene i København fornyet dette brevet med lærdølenes rettigheter, noe også lærdølene var svært påpasselige med at de gjorde.
I 1777 stadfestet kong Kristian 7. rettighetene deres, men det ble også siste gangen de klarte å få en kongelig underskrift på dem. For nå var det mange øvrighets-personer som ønsket det annerledes. En av dem var C.J. Hammer. Han var militær - og hadde følgelig ikke sans for at noen slapp militær-tjeneste. Dessuten var han general-vegmester. I den egenskap ønsket han at staten (dvs. han) skulle ha ansvaret for postveg-byggingen - ikke noen tilfeldige bønder inne i en trang dal.
Og Hammer fikk det som han ville. I 1790 var planene for vegen over Fillefjell ferdige. Og arbeidet ble utført 1792-94 under ledelse av løytnant Wilhelm Jürgensen (1762-1842) som seinere ble berømt kompanisjef for lærdølene i krigen mot svenskene. Han sendte rapporter fra arbeidet hver uke. Disse er bevart, slik at vi kan følge utviklingen.
Det ble i tillegg lagt planer om en båtfri veg fra Bergen til Christiania over Gullbotn/Voss. Men denne vegen var det ikke den unge, uredde, resultat-orienterte, dynamiske - og temmelig despotiske mann C.J. Hammer som fikk realisert. Den vegen måtte vente til våre dager - til sunnfjordingen Opseth fikk styre som han ville med norsk veg-politikk.
Men allmuen var ikke begeistret for Hammer sine planer. De mente de hadde byrder nok som det var, om de ikke skulle få seg pålagt nye som vegmester-toll og utskriving til vegarbeid.
Selv opplysnings-mannen, sorenskriver Hans Arentz i Sunnfjord, hadde ingen særlig forståelse for at allmuen måtte bruke tid og krefter på å bygge veger de sjøl aldri ville komme til å bruke. Og han var heller ikke så sikker på om vegbyggingen var regningssvarende på Vestlandet med mange fjell og fjorder, og der "Leden" langs kysten alltid hadde vært hovedveg. Han mente kostnadene kunne bli altfor store om man skulle bygge postveg over land. Den samlede postmengde i Sunnfjord ville i løpet av et år, knapt kunne gi mer enn 10 dalere i porto. Og av reisende var det nesten ingen, utenom embetsmennene på sine tingreiser. Kostnaden til bygging av en enkelt bro på postvegen, kunne komme opp i 500 dalere - og det var svært mange broer i distriktet.
Alle var heller ikke enige i valget av vegtrasé. Bonden på Sårheim i Jølster var lite fornøyd med at postvegen ble lagt gjennom det han mente var beste åkeren sin. Så han fylte i der vegarbeiderne hadde gravd opp - og fikk kraftig korreks fra general-vegmesteren - og mulkt fra futen.
Men han slapp likevel billig i forhold til det lærdølene måtte tåle.
ENEVOLDS-KONGEN - FOLKETS HÅP MOT EMBETSMENNENE
Ingen synes å ha vært mere kongetro enn de gamle opprørerne mot embetsmanns-veldet. Dog får vi unnta Søren Jaabek som var republikaner.
Men han levde så seint på 1800-tallet at folket gjennom Stortinget hadde begynt å få skikkelig makt. Men før ham finner vi at "opprørerne" - både Marcus Thrane, lærdølene, Kristian Lofthus og "strilene" m.fl., hadde stor tiltro til kongemakten. Og det er ikke så rart. For embetsmennene, som var satt til å være "kongens stedfortredere" lokalt, gjorde sitt beste for å snyte både folket og Kongen. På den måten hadde folket og Kongen felles interesser i å holde embetsmennene "i sjakk".
Men da embetsmennene satte i gang en aksjon for å frata lærdølene deres rettigheter, var det liten hjelp i å rope på Kongen - enn si påberope seg Kongens underskrift. For kong Kristian 7. var forlengst blitt sinnsyk - og makten var flyttet til hans sønn, kronprinsen. Og den karen hadde ikke skrevet under på noe kongebrev med rettigheter!
Derfor ble det et forholdsvis lett, men dog blodig, spill mellom "makta" og lærdølene rundt 1800.
Selv om C.J. Hammer ikke er nevnt i den lokale historien om det dramaet som utspilte seg i Lærdal i disse årene, så kan vi levende forestille oss ham i "kulissene" - som den store strateg. For Hammer hadde fått ansvaret med å bygge ny veg gjennom Lærdalen over Fillefjell. Og lærdølene selv hadde slurvet fælt med vedlikeholdet av den vegen som var. Dermed hadde Hammer og de andre øvrighets-personene gode argumenter for både å fjerne rettighetene deres, innrullere dem i militæret og pålegge dem plikt-arbeid på vegen.
At C.J. Hammer spilte en viktig rolle i dette, det vet vi. Dessuten ble han, 10. oktober 1801, forfremmet til oberst-løytnant - midt i den hardeste striden med lærdølene. Da var vegen riktignok ferdig, men Hammers innsats var nok heller ikke denne gangen glemt - av myndighetene.
Det ble en hard strid. For da vegen over Fillefjell var ferdig, ble lærdølene gjentatte ganger innkalt til sesjon - til innskriving i de militære ruller. Og hver gang nektet de. Anført av sine fremste utvalgte, med Anders Olsen Lysne i spissen, pukket de til stadighet på sine rettigheter.
Men etter hvert strammet myndighetene grepet, hentet militær-makt fra Østlandet, satte over fjellet og arresterte lærdølenes ledere. Dermed måtte de gjenstridige sogningene "bøye kne" for øvrigheten og la seg innskrive i de militære ruller.
Som vanlig var med "opprørere" på den tiden, ble de stilt for retten og dømt. I alle dommer pleier det å være noe som taler til unnskyldning for den tiltalte. I dette tilfellet fantes det ingen ting. 11. mars 1803 stadfestet høyesterett dommen som dømte Anders Olsen Lysne "at have forbrudt Ære, Liv og Gods rørendes og urørendes" (altså dødsdom med tap av all eiendom for etterlatte), dessuten ni til varierende lengde festnings-arbeid fra livstid til ett år, mens to måtte bøte til sognets fattigkasse med 50 riksdaler hver.
Alt 15. april 1803 ble deler av dommen endret - og til slutt ble alle ettergitt straffen - unntatt Anders Olsen Lysne. Han ble halshogget i Bergen klokka fem om morgenen 1. juni 1803.
Christopher Johannes Hammer hadde - 44 år gammel - nok en gang aktivt deltatt i framskaffelsen av et lik.
EN BAUTASTEIN KAN MINNE OM SÅ MANGT
Lærdølene er et ærerikt folkeferd. Like sikkert som de trofast tok til våpen for å forsvare landet mot svenskene, da de omsider ble pålagt det - like sikkert reiste de en bautastein til minne om de som var med i krigen.
Også Christopher Johannes Hammer hadde trang til å bli minnet av ettertida. Men han måtte gjøre det sjøl. Og han gjorde det til gagns. Fra Danmark bestilte han nemlig marmor. Med mye besvær og slit ble marmor-blokkene fraktet opp til stifts-delet mellom Akershus og Bergens stift. Der ble marmoren reist som en støtte på et steinfundament - og der står støtten den dag i dag med en innskrift som klart og tydelig forteller hvem som anla denne vegen: "C.J. Hammer". Den samlede kostnaden for støtta var 245 riksdaler. Det tilsvarte tre års vegbudsjett for Fillefjells-vegen i de dager. Også på en diger stein i Jacobsstigen ved den gamle skyss-stasjonen Maristuen, lot Hammer hogge inn et minne om at "Denne Wei er anlagt Af C.J. Hammer 1790".
ETTERSKRIFT
C.J. Hammer ble i 1812 også auksjons-direktør i Bergen. Han døde i "Byen mellom de sju fjell" 11. august 1823, vel 64 år gammel. Etter Hammers død ble sønnen Even Hammer (1790-1859) konstituert i stillingen som general-vegmester. Men allerede året etter, i 1824, kom "Lov angående Vegvesenet". Denne gav overoppsynet med vegvesenet tilbake til amtmennene. Loven ble gjennomført fra 1. juli 1826.
Even Hammer var engasjert i vegspørsmål fram til 1832. Deretter ble farens arkiv (som vi i denne artikkelen har "øst" litt av) stuvet vekk på loftet. Det dukket ikke opp igjen før i 1899 da man kom over noen kasser med gamle papirer på loftet til en av Brygge-gårdene i Bergen. Derfra ble det fraktet til Stifts-arkivet, og dermed var fire hylle-meter med stoff om vegbygging, planer, rapporter, besiktigelser, og slit og motgang - sikret. En hver kan tenke seg disse papirers endeligt om de skulle blitt liggende 56 år til på loftet til Brygge-gårdene hvor en storbrann gjorde "vei i vellinga" i 1955.
Fra andre deler av landet er dessverre det meste av general-vegmester-arkivene tapt. Men Riksarkivet har arkivet etter general-vegintendanten 1789-1814, som hadde ansvaret for vegbyggingen i Akershus.
Ref.: Jan
Jan og Borgund stavkirke
| 
