|
2008
Nordmarka på langs
I forbindelse med deltakelse på Sommerskolen 2008, fikk de aktive medlemmene av "Trampa på" følgende oppgave i emnet "Friluftsliv - middels avansert nivå":
"Oppgaven er et rollespill. Dere skal være 3 "hallenninger" (dvs. fra Hadeland) som skal ta seg fram gjennom Nordmarka til hovedstaden (Christiania) hvor de har til hensikt å "skaffe seg kvinnfølk". Turen er beregnet å ta 3 dager".
Ettersom de aldrende vandrere ikke lengre følte seg helt komfortable med hensyn på egne evner ved byens pulserende discoscener, ble det avtalt med de respektive hustruer (og Margrethe), at disse skulle møte opp ved reisens slutt. Uten salmesang denne gang. Kanskje var det håp også for oss?
Avgang fra Mylla. Gruppebilde med Malin.
DAG 1 27. JUNI:
Endelig er dagen kommet, og alle hjerter gleder seg. Ved utmerket assistanse fra Mirjam og barnebarnet Malin, blir vi fraktet via Olimb gård på Jevnaker (et tidligere knutepunkt for Nordmarksveien) til Trantjernhytta, ikke langt fra Myllas vestende. Her tar vi farvel med våre ledsagere og begynner vår etterlengtede vandring mot byen.
Myrullen blomstrer overalt (på myrene).
I jevn stigning og etterhvert langs idylliske tjern og myrer, bærer det opp mot Kolleren, det gamle vardefjellet. Været er ideelt for vår vandring, noe skyet og ca. 17 grader. Overalt står myrullen i blomst og gir løfter om god moltehøst. Oppe på Kolleren finner vi rester av det gamle brannvakttårnet som sto her tidligere. Utsikten er flott alle veier. Salige H.O. Christophersen har selvfølgelig vært her mange ganger: "Jeg hadde milevid utsikt til mørke skoger og hvite vann (vintertur.. e.k.). Jeg sto på verdens trygge tak, med bena på jorden og med hugen i himmelen." Nesten akkurat slik føler vi oss, også.
Det bærer ned igjen, gjennom mørk granskog. Vi krysser Kalvedalen og veien til Gjerdingen, og ganske snart befinner vi oss på Roensetra. Tid for matbit, med et herlig utsyn over Gjerdingen. Gjennom et sinnrikt system, som vi ikke skal drøfte nærmere her, er vannene sørover regulert slik at Oslos innbyggere kan få nok blandevann i sine pjolterglass (eller hva det nå heter på dagens mer urbane språk). Vi kan ikke unngå å legge merke til de særs godt vedlikeholdte hytter og seterbuer rundt oss. Roensetra har fra gammelt av vært viktig for setringa fra Hadeland og blir åpenbart mye brukt også i dag.
Rast på Roensetra. De restrerende krefter blir brukt til å åpne en pakke gulost.
Etter en kort rådslagning, velger vi den vestre leden videre, bl.a for å oppleve Spålen-Katnosa naturreservat. Kvikke føtter bringer oss, via en enorm maurtue med brennesle på, i småkupert terreng over Hølosetra og langs Aklangsbrenna. Vi runder Finntjernet i lett myrlende og toger inn på Finnstad. Igjen en svært godt vedlikeholdt plass i de dype skoger. Heldigvis er Turistforeningens løype lagt slik at vi befinner oss under tak, tyggende på medbrakt niste (for undertegnedes del egg- og tomatskiver), i det dagens 15 minutters regnskur innfinner seg. Takk til OOT!
Vi går jamnt og trutt videre og møter faktisk to levende mennesker her inne. De sier ikke stort i det de passerer, men hva skulle vi ha snakket om? Nå er vi midt i det tidligere omtalte naturreservat. Sikre kilder sier at det er på 18 499 dekar og ble åpnet i 1995. Grana dominerer, og vi må krysse mye trefall. Dette er nirvana for obskure sopparter og trolig også ugler i mange varianter. For den kyndige finnes også en rekke sjeldne lavarter her. Ved Finnerudsetra møter vi en ekte Nordmarkstraver og følger en gammel kjerreveg mot Katnosa. Ingenting er som gamle, litt gjengrodde veier. "Å rydja veg" betyr jo nettopp å rydde bort noe, f. eks. stein, for å komme seg fram. Stier er bare blitt gått opp over tid.
Ekte Nordmarksidyll.
I stor fart møter vi Katnosa og traver i litt ulendt terreng rundt vannet, over Fagerlisetra. Her hadde Milorg møteplass og slippsted under krigen. Og så, etter sju timer i lett bortgjemte områder i Nordmarka, er vi framme ved idylliske Katnosdammen. Hovedhuset har OOT overtatt fra Oslo Vann og Avløp, så tre sykkeltrillende arbeidere fra nevnte etat må ta til takke med et lite uthus nedenfor. Jan tryller ikke bare fram nøkkel. Nei, han og hans utmerkede hustru, Mari, har på forhånd syklet inn fra Mylsvegen med øl, erter, kjøtt og flesk, dessert og det hele. En takk til denne strålende familien, som vet å sette slitne vandrere i oppstemt lune. Og vi ER oppstemte. Huset har et kjempestort kjøkken og nesten alle faciliteter. Utenfor blinker Katnosa i kveldsolen. Øl kommer på bordet, sammen med noen restanser av cocnag, aquevit og calvados, som ikke har gått med under dagens marsj. ( Her har ingen av deltakerne tatt noen sjanser!) Og aldri har erter, kjøtt og flesk smakt så godt som nettopp denne kvelden. En frynsete tro på Bryns fiskelykke har sikret oss sommerens måltid nr. 1! Litt utpå ankommer to hyggelige dugnadsarbeidere med egne rom i annen etasje. Vi må erkjenne at Bodø-Glimt heller ikke i kveld slår Rosenborg, men pytt!
Langt om lenge køyer Jan og Jarle, mens Bryn visstnok blir sittende litt lengre.
Jan og Jarle på kjøkkenet på Katnosdammen – med et lite utsnitt av turprovianten.
DAG 2 28. JUNI:
Etter en durabelig frokost og inspeksjon av arbeiderne utenfor, legger vi i vei fra et solblankt Katnosdammen. Gårsdagens 7 timer til fots plager oss ikke synderlig, og hovedstadens gleder venter..
En kort veistubb, så tar vi opp i skogen og følger stien mot Sandungen. Ved Katnostjernet passerer vi fylkesgrensa og er faktisk i Oslo. Foreløpig ingen diskoteker. Til venstre har vi byens høyeste punkt, Kjerkeberget på 629 m.o.h. En viss hr. Lonstad fra Fremskrittspartiet (hvilke fremskritt snakker vi om her?) tapte et helt valg ved, på forepørsel fra Aftenposten om han visste hva som var Oslos høyeste topp, å svare: "Holmenkollen!". Grensen for det såkalte demokrati må da gå ett eller annet sted? Skal vi ikke ha noen krav til kunnskaper hos deltakere som stiller sin uvitenhet så promiskuøst til skue? Johannes Dahl har i sin glimrende erindringsbok fra 1942, "Nordmarka - eventyr og eldorado", gitt en utmerket beskrivelse av utsikten fra Kjerkeberget. Vi gir oss ikke anledning til selv å oppleve denne, men leser gjerne boka.
Idylliske Sandungen.
I god nedoverbakke når vi praktfulle Sandungen, hvor det bor folk. Vi velger å tro at også Åse Kleveland, trolig også med make, bor her sommerstid. Vi tar vår første matrast i sola, og koser oss nesten glugg i hjel. Men vi har verken rast eller ro. Å "trampa vidare" ligger i blodet, og etter en nydelig passering mellom store og vesle Sandungen, bærer det opp i åsen. Igjen må vi døyve 15 minutter med lett regn under en av skogens "gråa granar", som Dan Andersson med sine utmerkede bokstavrim nevner i "Den sista sången". Vi får også lyst til å synge en hyllest hver gang Jan, behendig og kvikt, ifører seg det siste på turfronten, det være seg sko som puster eller skinnende blanke turbukser som ville gitt adgang til ethvert diskotek. Om det hadde vært noen slike her.
Etterhvert når vi Sandungskollen og Askehøgda, og her får vi et flott utsyn. Hele vestdelen av Nordmarka ligger for våre føtter, og i syd er det som om Oslofjorden strekker seg helt inn til oss. Vi passerer Porten, den kjente Nordmarksportal, der ferdselen mellom Fyllingen og Sandungen gikk i eldre tid. Reidar Holtvedt omtaler "Baronsveien" som gikk fra Sørkedalen over Osmarka og til Sandungen nettopp gjennom vår "portal". Over myrene var det lagt halvkløvninger av furu, og så "var det høggi greiner og sliktno så baron` kunja ri greit fram". Det var selvfølgelig baron Wedel Jarlsberg han tenkte på. En mann i en rekke av mange slekstledd som har nytt godt av det ran av almenningen som Kongen sto for på 1600-tallet, en almenning han seinere solgte ut til diverse "plankebaroner".
"Kan det være gran, dette her?" spør Jarle. Jan er også undrende.
Omsider når vi Kikuttoppen, 611 m.o.h. Fin utsikt også her, men noen burde ha felt noen trær, er vår grunnleggende oppfatning. Morgenbladets skribent i 1886 bekrefter våre opplevelser: "Som ægte Turister gik vi da ogsaa paa Tind. Vi gik paa Kikut, det høieste Fjæld som stod til vor Raadighed, og frydede os over det vide Syn udover Hadelandsalmindingens og Nordmarkens endeløse Skovstrekniger. Den er ikke storartet, Udsigten, men de mange blanke Vand og Tjern, som glimtede frem gjennem den mørke, frodige Naaleskov, fængslede vort Øie ved sin Nyhed". Det er stupbratt ned til Kikutstua, og Jarles knær har det ikke godt. Men som det seige skinn han er, kommer også han seg ned ved hjelp av trerøtter og aking.
Bryn må med skam bekjenne at han ikke har vært på Kikutstua før. Jan og Jarle tror, måpende, ikke helt det de hører. Stotrende forsøk på unnskyldninger hjelper ikke. Men alle får bekreftet at Kikutstua og utsynet mot Bjørnsjøen er blant det fineste Nordmarka byr på. Her er ikke lenger noen baroner, men som de vandrende grever vi føler oss, innlosjeres vi prompte øverst i trappen. Laksemiddag med tilbehør fortæres sammen med ca. 30 andre. Her er både barn og voksne. Så nyter vi en rødvin ute på volden, mens markakvelden siger på. Knotten blir etterhvert plagsom, og vi trekker inn. Denne kvelden legger alle seg på likt.
Nydelig utsikt fra Portåshøgda mot Oslofjorden.
DAG 3 29. JUNI:
Dagen startes med frokost og matpakkesmøring. På tørkerommet observerer vi bare to andre par fjellstøvler. Det er sykling som er i skuddet i Nordmarka, og unge par og foreldre (skjønt hvem vet hvem far er?) med barn fra 4-5 årsalderen og oppover, dominerer omgivelsene. Vi føler oss nesten ensomme som vandrere. I 1886 kunne man lese i Morgenbladet:
"Paa de ensomme Stier, hvor man tidligere mødte en enkelt Fluefisker eller et Par Jægere, vrimler det af Turistfølger paa en Tylvt og deromkring. Det er prisværdigt at Hovedstadens Indvaanere endelig har faaet Øinene op for den Skat, de har i disse herlige Tragter, men det kan vel hænde en eller anden, at han sender et stille Suk efter den gamle Tysthed, som kun afbrødes af Storfuglens Flaksing og den dæmpede Brus fra fjerne Elve. Nu hører man Latter og Byprat, de gamle velkjendte Hvilesteder minder med sit Smørrebrødspapir, sine Appelsinskaller og Flaskekapsler om ny avholdte Bivuaker og Hovedstadens uhyggelige Nærhed".
Et slikt utsagn får vi, som vandrere 112 år senere, et litt ambivalent forhold til. Vi møter nesten ingen på vår vei. Alle sykler på gode veier i marka om sommeren.
På dette bildet fra østre Fyllingen peker Jan nordover, for å illustrere hvor vi har gått.
Vi, derimot, vandrer opp gjennom Osmarka mot Glåmene, i lett travtempo i et utmerket vandrevær: Lettskyet, sol. Selv om vi ikke finner mange "Appelsinskaller" på haugen med navnlig vitnesbyrd om det største antall skrellede appelsiner vinterstid verden trolig noengang har sett, konstaterer vi at vi befinner oss 458 m.o.h. og med nydelig utsyn nordover i marka. Etterhvert passerer vi Kobberhaugtjernet i sommersol og tramper inn på Oslo Turnforenings ærverdige gamle "palass", med klare bestillinger til bartenderen. Pils smaker utrolig godt på tur. Tankene vandrer ubønnhørlig tilbake til lykkelige vandrestunder, bl.a til pils servert i "sølvkrus" på Bærums Verks gamle vertshus og av Edvin tilbrakt frysekjølet Skjærgårdspils på Vill-Toten. (Hos noen også minner om en "murer" det ikke lyktes å svelge en aften på Valdresbanen). Lykke er jo noe som kan komme helt plutselig, ikke minst i samvær med gode vandrevenner og en pils. Og hvem sier at den selvsamme lykke ikke skal kunne bestilles ved en disk? På tur ned mot Sørkedalen velger vi å ta en inspeksjon på "Tannlegehytta" ved Blankvann. Dette for at Jan skal kunne avgi en rapport til sin hustru, som tilbrakte vesentlige deler av sin studietid nettopp her.
Engstelsen er til å ta og føle på hos de svært unge (var VI virkelig SÅ unge?) odontologi-studenter, som, trolig etter siste natts bravader, nå halvt i ørske befinner seg på en nyanlagt platting foran hytta. Vi spør det kjente kontrollspørsmålet, om de vet hva "mesialt" er, og vi noterer de flakkende blikkene hos ungdommene. For ikke å øke forvirringen ytterligere, godkjenner Jan umiddelbart kjøkkenet, og vi trekker oss tilbake til urskogen og den videre vandring ned mot dalen. Vi passerer omtrent 13 flotte hester som beiter ved Svartorseter, og når vi møter køen av syklister på veien opp fra Sørkedalen, forstår vi hva Asbjørnsen mente med "Hovedstadens uhyggelige Nærhed". Her kommer de i alle størrelser og fasonger. Noen i riktig fasong, det må vi bare medgi. Trikotene mer framhever enn skjuler enkeltes kroppslige fortrinn, hvilket åpenbart også er meningen med det hele. Syklene ligger i prisklasse kr. 7.000.- til kr. 18.000.-. Det er ikke til å unngå at vi føler oss som rimelig trauste vandrere fra en noe forgangen tid. Hvilket vi nok også er. Etter en fin økt i nedoverbakke er vi framme ved parkeringsplassen i Sørkedalen, og kort etter møter Mari opp med bil. Vår vandring er over for denne gang.
Vi utfører en HMS-påkrevet inspeksjon på Tannlegehytta ved Blankvann.
Men tro ikke dermed at det hele er over. Nei, etter at Jan har vært hjemom på sitt kjære Malmøya og Jarle og Bryn har fått vekk sitt vandrerplakk på badet hos Margrethe, bærer det ned på "Smia" på Vålerenga. Kirken er under restaurasjon. Vi restaurerer oss enda raskere med et glass hvitvin i forgården, før vi benkes ved et utmerket bord med anledning til lufting i sommervarmen. Snart fortæres hvalkjøtt, forskjellige former for fisk og god vin i et (som alltid) trivelig samvær. Vandrerne må bare erkjenne at uten et utmerket støtteapparat, ville turene fortone seg langt mindre attraktive enn de er blitt. Og som en gest til 4 M, godt kombinert med egne ønsker om utvidet hyggelig samvær, tilbyr vi oss beskjedent å legge neste års vandretur til Vestlandet, denne gang sammen med - ja, nettopp: De fire M`er: Mette, Mirjam, Mari og Margrethe. Med neste års logistiske utfordringer svimende rundt i lillehjernen (eller hvor de måtte befinne seg), tar vi avskjed i nåde med hverandre. En ny, særs vellykket, tur er til ende.
Heldigvis fikk vi da tak i noen kvinnfolk til slutt. Oppgaven fra Sommerskolen er sluttført!
Ref.: Bryn |
